Det finnes ingen plussmennesker og minusmennesker

Denne teksten ble først publisert av Sumaya Jirde Ali på hennes Facebook-side.

Det finnes ingen plussmennesker og minusmennesker. Likevel har vi allerede akseptert noe av premisset idet vi begynner å svare med å liste opp alle norskpakistanere som har gjort landet rikere, klokere, morsommere, vakrere. Som om menneskeverd må dokumenteres med prestasjoner. Som om pakistanere må være politikere, leger, forfattere, komikere, lærere, gode naboer, kollegaer og skattebetalere for å slippe å bli omtalt som et demografisk problem.

Det er noe særlig brutalt ved rasisme når den ikke bare retter seg mot de av oss som er her, men mot dem som ennå ikke finnes. Når en politisk rådgiver i Frp sier at pakistanere helst ikke bør få flere barn i Norge, er det ikke bare en stygg kommentar. Det er en forestilling om fremtiden. Om hvem som bør finnes her. Hvem som bør få føre livet sitt videre. Hvem som får være en del av Norge uten først å måtte levere et moralsk regnskap.

Reaksjonene etter TV 2s avsløring var på mange måter forutsigbare. Avstandstakingen. Fordømmelsen. Beklagelsen. Personalsaken. Promillediskusjonen. Metodedebatten. Men nettopp rekkefølgen er avslørende. Først ble saken administrativ. Så ble den presseetisk. Så ble den psykologisk: Han var beruset, han tullet, han angrer. Det som i mindre grad ble diskutert, var hvordan slike holdninger kan finnes så nært makten i Norges største parti. 

Men promille forklarer ikke alt. På opptaket sier han, slik saken er gjengitt, ikke bare at pakistanere er «minusvarianter» og at ikke-etnisk norske helst ikke bør få flere barn. Da han blir spurt hvor lenge han har ment dette, svarer han: «Alltid». Han sier også at de rundt bordet gjerne må tenke at han er rasist, samtidig som han kaller dem venstrevridde.

Det gjør utsagnet vanskeligere å redusere til en glipp. Det ligner mer på en bekjennelse. Han snakker ikke bare uforsiktig; han viser at han vet hvor grensen går. Han forstår at ordene kan oppfattes som rasisme, og sier dem likevel. Da holder det ikke å snakke om dumme ord i fylla. Da må man spørre hva slags rom slike holdninger har hatt før de havnet på opptak.

Jeg tror på Jon Helgheim når han skriver at han tar avstand fra rasistiske holdninger, og at alle lovlydige innbyggere i Norge skal føle seg ønsket og respektert. Det er en anstendig tekst. Men den svarer ikke på det viktigste spørsmålet. For spørsmålet er ikke bare hva enkeltpersoner i Frp mener når de får tid til å formulere seg offentlig. Spørsmålet er hva slags språk partiet har gjort mulig over tid.

For dette tankegodset er ikke nytt. De av oss som har minoritetsbakgrunn, og særlig de av oss som har flere søsken, kjenner det igjen. De av oss som er brune i huden, og som selv er foreldre eller ønsker å bli det, kjenner det igjen. Det er forestillingen om at våre familier alltid er litt for store, litt for synlige, litt for fremmede. At våre barn ikke bare er barn, men tegn på en utvikling noen frykter.

Og det er her skaden ligger. Ikke bare i at noen blir såret eller sinte, men i at noe av den grunnleggende tilliten mellom mennesker svekkes. Den hverdagslige antakelsen om at fremmede ikke ønsker deg vondt. At de ikke går rundt og tenker at dine barn burde vært færre. At familien din er en del av landet, ikke en trussel mot det. Slik rasisme gjør noe med måten man beveger seg i samfunnet. Den setter seg i vurderingene man gjør før man går inn i et rom, en samtale, en arbeidsplass, en offentlighet. Hvem sitter her? Hva tenker de egentlig? Hva tåles av meg? Det er en hverdagslig belastning mange andre slipper å bruke krefter på.

Derfor lyder Sylvi Listhaugs avstandstaking hul når den står alene. Ikke fordi ordene i seg selv er feil. Det er viktig at hun omsider kalte uttalelsene rasistiske. Men det er ikke nok å si at dette er i strid med Frps menneskesyn dersom man samtidig nekter å undersøke om det finnes en sammenheng mellom dette utsagnet og partiets egen historie.

For dette kom ikke fra ingensteds. Fra Mustafa-brevet i 1987 til «snikislamisering» i 2009 har muslimsk tilstedeværelse i Norge igjen og igjen blitt fremstilt som en trussel. Noen ganger som en trussel mot kulturen, andre ganger mot tryggheten, velferden eller nasjonens fremtid. I den tradisjonen er det sjelden bare enkeltmennesker som diskuteres. Det er familiene våre, barna våre, religionen vår, kulturen vår. Derfor treffer Hansens utsagn så dypt. Det viderefører forestillingen om at noen borgere er en ressurs, mens andre er en trussel; at noen mennesker får være borgere uten forbehold, mens andres eksistens hele tiden må forklares, forsvares og regnskapsføres. Majoritetsbefolkningen slipper dette regnskapet. De får leve som enkeltmennesker, med feil, svakheter, valg og liv som ikke straks gjøres til uttrykk for en hel gruppe. Vi andre blir oftere lest som representanter: for en kultur, en religion, en familieform, en demografisk utvikling. Vi må stadig svare for hvordan vi lever, hva vi tror på, hva vi heter, hva vi går kledd i, hvor mange barn vi får, og hva vi bidrar med. Slik gjøres ikke bare handlingene våre, men selve tilstedeværelsen vår, til noe som kan problematiseres.

Det vi kjenner igjen fra våre egne liv, alle spørsmålene og anklagene man stadig må besvare, kommer ikke fra ingensteds. Det henger sammen med et politisk mønster Frp har hatt mange anledninger til å ta et oppgjør med. Eksemplene er mange: Per-Willy Amundsens utsagn om at «arabere dreper mennesker, det er det dere gjør», Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersens kronikk der de skrev at de ikke tror på det flerkulturelle Norge, og advarte mot at norsk kultur erstattes, blackface-sketsjen «muslimen» på et Frp-møte i 2015, der en ordførerkandidat spilte en muslimsk, gebrokkenttalende konebanker, og Espen Teigens utspill fra i år om at han foretrekker hunder fremfor muslimer. Sakene er ikke identiske, men de inngår i et tydelig mønster. Samlet peker de mot en politisk ukultur der minoriteter, og særlig muslimer, igjen og igjen gjøres til et problem, til noe Norge må beskyttes mot.

Det er selvsagt mulig å diskutere TV 2s metode. Skjulte opptak er ikke journalistisk normaltilstand. Men det er også verdt å merke seg hvor mange som klarte å bli prinsipielle på vegne av presseetikken raskere enn de klarte å bli prinsipielle på vegne av menneskeverdet. For mange av oss var ikke det at uttalelsen ble tatt opp det vesentlige. Det vesentlige, og skremmende, er hvor gjenkjennelig den er.

Kanskje er det nettopp derfor dokumentasjonen ble så ubehagelig. Rasisme skjer ofte i små rom, i vitser, i sidekommentarer, i det noen tror er fortrolighet. Etterpå blir den forklart bort. Folk husker ulikt. Det var ikke sånn ment. Stemningen var løs. Promillen var høy. Uten opptaket ville saken sannsynligvis endt der så mange slike saker ender: i usikkerhet, omskrivinger og påstander om misforståelser.

Det er derfor dette ikke kan reduseres til en personalsak. En personalsak kan avgjøre hva som skjer med Hårek Hansen. Den kan ikke avgjøre hva slags politisk språk som gjorde ordene hans mulige, eller hvorfor så mange straks forsøkte å gjøre saken mindre politisk, mindre strukturell, mindre alvorlig. Da holder det ikke å si at uttalelsene er uakseptable. Avstand er ikke det samme som oppgjør. Et oppgjør ville krevd at Frp spurte hva i partiets egen historie, i språket om kultur, demografi og norskhet, som gjør at slike ord ikke fremstår som et fremmedelement, men som noe mange av oss kjenner igjen som en vesentlig del av partiets politiske prosjekt.