Verden lever ennå

Julaften 2025 befant jeg meg på en westernaktig cantina i den spanske kolonibyen Oaxaca i Mexico. Jeg hadde spist en slags julemiddag med gresshopper og maisbrød som ble fordøyd med maisøl. 

Mens vi satt der etter måltidet og drakk ølet vårt, brakbraser en helt karakteristisk gjeng inn i det ellers ganske rolige lokalet, en slik gjeng som hver dag oppstår på hosteller i byer verden over som backpackere liker å besøke. Også de hadde spist en julemiddag. Også de drakk øl og sprit. 

Etter en stund smeltet bordene våre sammen, og jeg havner ved siden av en programvareutvikler fra London, og en teaterfyr fra Rotterdam. 

Når de spør hva jeg jobber med, og jeg sier at jeg er litteraturkritiker utbryter programvare utvikleren: «Dude, I absolutely love Vigdis Hjorth!». Han hadde også lest Tomas Espedal, Jon Fosse og Karl Ove Knausgård. Johan Harstad hadde han ikke lest, men hadde vurdert å ta med seg Max, Mischa og tetoffensiven på turen. 

Det viser seg at begge side mennene er dedikerte lesere, med stor kunnskap om litteratur, blant annet overraskende mye fra Norge. Både denne kvelden og de påfølgende neste dagene snakket vi om litteratur, teater og kunst. 

Det var deilig. Det kjentes tidløst, på et vis: Privilegerte europeere som bruker ferien i en vakker by med rester fra kolonitiden over det hele mens de drikker øl og sprit og snakker om kunst. Kanskje var det et statistisk mirakel, men det var noe ved dette som brøt så voldsomt med noen av tidens dominerende forfallshistorier. Helt på slump havnet jeg ved siden av to tilfeldige folk på en bar i Mexico som jeg delte en bråte felles litterære referanser med. 

Det er en helt egen glede, men det er også en advarsel mot å bli for opphengt i norske (og sikkert internasjonale) kommentatorer som bruker all sin tid på internett på leting etter det neste fenomenet de kan mislike. 

For der ute i verden finnes faktisk en programvareutvikler som sitter på t-banen og leser Vigdis Hjorth.