Nyeste avis
I fjor sommer erklærte professor, kritiker og metakritiker Frode Helmich Pedersen virkelighetslitteraturens epoke for over. Endelig skulle forfatterens fiksjonsframbringelser bestå av … fiksjon. Bort med alle memoarer forkledd som romaner, altså. Det betyr selvsagt ikke at litteraturen ikke lenger er interessert i virkeligheten og sannheten. Det betyr bare at din personlige kamp kledd opp som roman sannsynligvis ikke er like interessant lenger.
Men er forløsningen fra autofiksjonens klamme klør alt som skal til for å redde romanen? Nei, mener forfatter Ragnhild Eskeland som, i sitt essay i vedlagte BLA, skriver at norsk «realistisk prosa gir en forestilling av virkeligheten som vi kjenner igjen som virkeligheten i litteratur». Med dette mener hun at romanvirkeligheten er blitt sannsynliggjort til døde. Den er blitt så glatt og motstandsfri, at den er mer opptatt av å framstå virkelig enn å by på erkjennelse. «Virkeligheten er uendelig kompleks, mens disse romanene er ryddige, rasjonelle, ordensmessige og moralske. Når vi leser dem, føler vi en lettelse», skriver hun.
Henger dette sammen med at mennesket i stadig større grad tenker som maskiner, mens maskinene blir gode til å late som om de tenker som mennesker – i turbofart? En nylig undersøkelse blant amerikanske studenter, viste at de ikke forstod åpningen på Charles Dickens’ «Bleak House». I det en student skal forklare hva de leser, viser det seg at studenten er «et menneske som leser som en språkmodell», som Vigdis Evang skriver i sitt essay til forsvar til skriftsamfunnet. Hun viser til hvordan internett og skjermkulturenes dominans gradvis reverserer sivilisasjonen vår fra skriftkultur og tilbake til en muntlig kultur. I skriften stanser vi opp og stanger tanken mot den uforståelige teksten som en nøkkel sikter seg inn mot et nøkkelhull til det sier klikk, men i det muntlige sklir vi videre og nikker uforstående med stive smil.
Heldigvis gir den samme teknologien oss også noen tittehull som viser at virkeligheten er merkeligere enn fiksjonen, som klisjéen lyder. Men alle klisjéer har noe sant ved seg, og denne får særlig klangbunn i Elisteinar Tengas essay om den surrealistiske finalekampen fra årets Afrikamesterskap i fotball. Er du fullstendig sportsapatisk? Frykt ikke! Dette er ei reinspikka farse hvor alle aktører riktignok bærer nummererte trøyer, et drama spekket av intriger og sabotasje, helter og skurker, hvor en ball tilfeldigvis er til stede i kulissene.
Like farseaktig kan det iblant bli når forfatterne skal begi seg ut på sosiale medier. BLAs journalist Daniel Hesby Hansen har tatt en prat med teknologientusiast og erfaren forfatter Jan Kjærstad, samt markedsføringsdronning og heks Ida Jackson om forfatterens seks bud for penger og status i den digitale virkelighetens tidsalder.
