Nyeste avis
I forrige utgave av BLA skrev Ragnhild Eskeland om hvordan norske samtidsromaner fanges innenfor trange rammer av virkelighetseffekter og sannsynliggjøring, at trangen etter å skape illusjonen av en fiksjon vi gjenkjenner som virkelighetsnær holder litteraturen tilbake.
Samtidig har Vinduet publisert en korrespondanse mellom Joanna Rzadkowska og Carline Tromp om fantastisk litteratur, mens en av vårens mest omtalte romaner, I mitt lune hi av Helene Uri, har fått kritikk for å være nettopp fantasiforlatt. Der ute i den virkelige verden fortsetter USA å være forutsigelig uforutsigbar, med trusler om «en sivilisasjons død», og vi er henvist til egne fantasier om hvor ille dette kan gå.
Men evnen vår til å forestille oss de grusomste utfall, innebærer selvsagt også utopiens mulighet, stedet som ikke er, men som næres av håpets innbilningskraft. For om vi ikke kan forestille oss bedre verdener, hva lever vi for da? Fantasien er arena for både angst og frigjøring, men også idéen om det fantastiske.
Og skal vi tro essayet til Carl Henrik Berge på trykk i denne utgaven av BLA, kan nettopp besettelsen av et fantastisk bilde som invaderer sinnet uten å by på umiddelbar meninginnhold, være nettopp det som i igangsetter et helt romanarbeid. For Berge er vår bildeskapende forestillingsevne en like så virkelig del av oss, og dessuten kilde til erkjennelse, at en ren forpliktelse til den ytre virkeligheten er en fornektelse av egen menneskelighet. Han viser også til at vi hadde vært foruten en hel del verdenslitteratur om forfattere aldri sprengte realismens rammer.
Enhver roman er, hvor enn forpliktet til virkeligheten den måtte framstå, alltid en fantastisk frambringelse, ofte med ekte konsekvenser, også med tilbakevirkende kraft, som Fredrik Hagen skriver om i sitt essay om hvordan generasjonsromanene skaper fiksjoner om hva en generasjon virkelig er og var. 89erne er alle ironikere, 68erne var rusa på frihet, rock og revolusjon og millienials … er ødelagt og fanget av amerikansk underholdningsindustri? Det høres sant ut, og samtidig stemmer ingen av disse bildene overens med virkeligheten.
Alle god lesninger krever også at leseren setter sitt fantastiske tolkningsapparat i sving: Emma Helene Heggdal ser nærmere på to personlige tolkninger av Wuthering Heights gjort til kunst i henholdsvis Anne Carsons «Glass-essayet» og Emerald Fennells storfilm "Wuthering Heights".
Og er det egentlig rimelig å stille historikerens nitidige kildekrav til romanforfattere som skriver om historiske hendelser? Ja, mener Torgeir E. Sæveraas. Nei, mener metakritiker Frode Helmich Pedersen i hans tekst om Sævraas tilsynelatende fantasiløse bok Om krigen – og litteraturen.
Få fart på fantasien, det kan stå om virkeligheten.
Ida og William