Et ordentlig djevelportrett

Jeg begynner å glemme når det forholdt seg annerledes: Man våkner med uggen følelse, sjekker nyhetene og må summe seg etter å ha sett hva som har skjedd på andre siden av kloden mens man sov sin søte søvn, for djevelen sover som kjent aldri. 

Hvis ikke verdens situasjonen dosert intravenøst gjennom nyhetsbildet dag for dag gir deg uhygge nok, begi deg gjerne ut på Antonio Scuratis monumentale romantrilogi om Mussolini, med tittelen M, og da selvsagt første bind i serien, som i Steinar Lones energiske oversettelse heter Århundrets sønn.

Romanen er et ordentlig djevelportrett. 

Er man ikke skvetten i møte med perfide, krakilske, kåtsvette, amoralske drapsmenn og lystløgnere som hovedpersoner i en bok, får man her servert et helt kabinett av slike karakterer, fascistene i sin spede, lite uskyldige begynnelse, med føreren Mussolini i midten. 

På samme vis som Quisling tyder forræder, tyder Mussolini stormannsgal, pompøs rasstapp og tyrann – med god grunn, som denne boka bidrar til å avkle.

Metoden Scurati tar i bruk, er å servere oss en melange av roman og dokumentar. Avisartikler, reportasjer, notiser, brev og annet vitnes byrd fra virkeligheten smeltes ned og støpes om i en episodisk, kronologisk romanform, som gir oss følelsen av å være der i sanntid. 

Romanen er tjent med at de tidlige fascistene (som stort sett enten var bleknebbete kunstnere og sosialistutskudd eller morderiske elitesoldatveteraner), for ikke å glemme deres mest ihuga fiender, var taleferme og frodige som få. 

Vaskelappen «true crime» kunne passet; her snakker vi drap på åpen gate, lynsjinger, ildspåsettelser, korrupsjon og ikke minst åpenbare grunnlovsbrudd – man skulle tro man befant seg i dagens USA! 

Boka fungerer dessuten som en fengslende idéroman, og i noen øyeblikk kan selv Mussolinis veltalenhet være forførende, i sin forakt mot politiker-klassen, handlingslammede liberale og demokratiets gjespende kadaver – men så kommer avkledningen, så kommer historien; overgangen fra teori til praksis er dypt edrueliggjørende. 

Og nå vet vi definitivt bedre, eller?

På knapt ett år kan et samfunn rakne og rutsje utfor; vi har sett det før og ser det igjen, med en gjenkjennelse som inngir både lede og lise, lise over å vite at historien går sin gang og at selv drittsekker og diktaturer må møte sin undergang.