Release the files

Spørsmål: Hvor mange forfattere, skribenter og kritikere trengs det for å beskrive en lyspære? Svar: 100. 1 til å skrive og 99 som siter og slarver uforpliktende om hvor enestående litteraturen er, hvordan den åpner nye rom og utvider forståelsen, og hvilke muligheter som finnes for det skrevne ord i en verden dominert av kunstig intelligens og fake news.

Det var en mildt sagt herlig påminnelse om at den litterære doffentligheten har utviklet seg til et kaffeslabberas for den gemene middelklassen da jeg, en skarve notar som lett får kaffen i vrangstrupen, åpnet en av landets tradisjonelt stolteste blekker. For midt i en periode hvor Epstein og hans norske diplomathunder har gitt e-post-utveksling et noe dårlig rykte, har to av landets kritikere bestemt seg for å release sine digitale brev. Istedenfor oppdateringer om knekkebrødspising består denne korrespondansen av en diskusjon om science-fiction-sjangeren og norsk science-fiction-kritikk. I hvert fall om diskusjon betyr å stille en bråte med spørsmål som aldri blir besvart, og følge opp med hobbylitteratursosiologiske betraktninger og noen anekdoter om ens personlige erfaringer med sjangeren.

Mens jeg scrollet meg gjennom dette innblikket i kritikernes indre, lyttet jeg til to litteraturpodkaster – en på hvert øre, selvsagt – hvor det i lystig lag ble snakket om alt fra lesekrise til lesekrise. Så kikket jeg opp fra mobilen og innså at jeg befant meg på årsmøtet til Den norske Forfatterforening. Hvordan jeg så raskt klarte å oppdage i hvilket celebert selskap jeg oppholdt meg i, spør du? Jo, du trenger ikke være en del av Brochmann-klanen for å identifisere denne underlige art på sin habitt. For dette årsmøtet er virkelig det eneste stedet i verden hvor du kan se så mange skjorter som ligner 3D-printede versjoner av skjortekolleksjonen til Jack & Jones. Og fra scenen hørte jeg de bevingede ord: Bort med de kvasse penner, nå er det plapringen som gjelder!

Nærmest nummen av alle ordene som hadde presset seg inn i alle mine hulrom, veltet jeg ut av lokalet, mens en bråte forfattere ulte «skriveprosessen» mot fullmånen. På uteserveringen på en for dagen stengt kafé satt en diktkritiker og belærte en samling av nyankomne trekkfugler om lyrikkens egenart – selvsagt blottet for eksempler og eventuelle motforestillinger. Jeg kikket opp mot et av forlagslokalene, hvor det åpenbart foregikk en eller annen form for forfatterpleie, for der lå en av landets mest roste krønikere på sykehusseng og fikk tale i det vide og brede om romankarakteren sin som om han var en ekte peson, mens hele markedsavdelingen var oppkledd i sykepleieruniform og strøk han over magen. Vel hjemme kastet jeg alle bøkene mine, utenom alle bindene i På sporet av den tapte tid. Nå kan salongsesongen bare starte!