En egenkrydret pinne
for den nordiske anoreksien

Da jeg plukket opp Kun til navlen, trodde jeg at det lå en dobbelironi bak tittelen. Midtsommerskildringen, skrevet av den danske debutanten Linea Maja Ernst, har i anmeldelser blitt framstilt som en skeiv versjon av det shakespearske aksiomet. Særlig løftes bokens ironiske kvaliteter fram. Akkurat som tittelen antyder, når ikke blikket så mye lengre enn til like ovenfor ens egen beltespenne.

Boken er allerede oversatt til norsk, men for de som ikke har rukket å lese den ennå, kan jeg spare dere noen timers arbeid: Den handler om tynne mennesker som har sex, spiser (sic!!!) rynkeroseblader og ligger og piller hverandre i håret. Det er sol og man avkjøler seg i sjøen og vannet perler seg i perfekte, runde dråper man kan slikke av hverandres kropper. Man drikker stallete viner (posh for at det lukter kumøkk).

For å låne tekstens egen forkjærlighet for det naturlignende og vagt avføringsduftende, er dette like ferdigtygget som gress på den fjerde drøvtyggingen. I én sammenflytende bevissthet får vi redegjort hvordan disse syv ulike y/n-karakterene begjærer hverandres tynne kropper. Allerede 30 sider inn, kjenner man seg stappmett på greske sammenligninger og engleportretter. Resten av tiden sitter man med en slags kvalm følelse som jeg ikke kjenner igjen fra noen annen situasjon enn iskrembufeeten på Stenaferjen til Skagen.

Ut ifra dette skulle man kunne få inntrykk av at jeg er en skeptiker i henhold til det sanselige og adjektivberikede, men det er altså ikke tilfellet. Det finnes fantastiske moderne eksempler på både den smaks- og dufttunge prosaen, som Johanne Lykke Naderhvandis Strega, der den fyldige stilen i stedet arbeider sammen med både stemme og karakterer. Det fungerer, ettersom teksten ikke bare er halvveis gjennomført.

Derimot synes jeg ikke at en bok er nytenkende bare fordi et typisk heterosexistisk, objektiverende, seksualisert blikk overføres på en karakterskisse av en transmann i stedet for en kvinne. Ei heller blir det bra satire fordi karakterene iblant ler selvbevisst av de kulturmiddelklasseaktige attributtene og symbolene teksten fortsatt er helt overbelemret med. Om du ironisk sitter og vifter med et humanioraflagg, blir man jo spontant nysgjerrig på hvor all tekstilen kommer ifra?

For noen uker siden publiserte den svenske kulturjournalisten Amie Bramme Sey en tekst i Aftonbladet hvor hun ikke lot til å forstå forskjellen på å si «jeg trener for å kjenne meg komfortabel i min egen kropp igjen etter en fødsel» og «jeg trener for ikke å måtte skjemmes i en bikini», og eventuell subtekst fra de to ulike påstandene. Jeg er sikker på at reaksjonene hun har fått har vært ubehagelige, uproporsjonerte og på grensen til parasosiale. Ei heller ser jeg helt hvorfor diverse fremmede kjenner seg motiverte til å fly på et individ som bare speiler skjønnhetsidealet som i vesten blir helt tatt for gitt.

Samtidig sitter jeg med følelsen av at det er flere og flere som vil ha den heroinchice hyllebærblomstsaften og drikke den også. Alternativt helle den sensuelt over en Chopova Lowena-brynje. Jeg synes at det finnes grunnlag til uro over at det, igjen, har blitt helt kosher å si at man helt enkelt vil begynne å trene for å bli tynnere. Desto mer uroer jeg meg over at kritikerstanden, som for eksempel med Ernsts roman, helt og holdent syntes å ha mistet evnene til å skille mellom radikal skildring og en enkel rotasjon av arketyper.

Eller så kan vi nøye oss med å fundere over hvilken litteraturvitenskaplig fanfic-karakter vi helst hadde sugd i et vann (eller unnskyld, det er en kalksjø!). Det får hver og en avgjøre selv.