Når historikere leser litteratur

Tidligere i år utga historikeren Torgeir E. Sæveraas boken Om krigen – og litteraturen (2026) som undersøker hvordan andre ver­denskrig er blitt behandlet i norsk skjønnlitteratur. Dette slår meg i utgangspunktet som en god idé. Hva kan en krigshistoriker få ut av å lese litterære skildringer av nazis­tenes angrep på­ og okkupasjon av Norge? Siden Sæveraas har tatt seg tid til å skrive en hel bok om temaet, skulle man tro at han var drevet av genuin nysgjerrighet og ønsket om å lære noe. Imidlertid får leseren bange anelser allerede idet bokens sentrale spørsmål formuleres: «Hva slags bilde av krigen og okkupasjonstiden tegnes i norske litterære tekster, og hva – om noe – forteller dette oss om krigen som fenomen»?

Spørsmålet hadde vært udelt interesse­vekkende hvis det ikke hadde vært for det lille tillegget «om noe», som antyder mulig­heten for at hele studien kan munne ut i et negativt resultat. Man skal ikke lese mange sidene før denne antydningen bekreftes og forsterkes: Forfatteren er ikke drevet av ønsket om å lære noe, eller å få nyan­sert sine oppfatninger om noe som helst, men er primært interessert i å frakjenne de aller fleste norske forfattere enhver evne til å behandle den norske krigserfaringen på adekvat vis. Om denne holdningen er symptomatisk for dagens norske histori­kere, tør jeg ikke si, men den er i alle fall ikke helt ukjent for den som har fulgt med på debatter om historiske emner i pressen de siste årene. Historikere fremstår ikke all­tid storsinnede overfor inntrengere på det de oppfatter som deres enemerker.

Fordømmelse av sentrale norske forfatterskap 

Men i tilfellet Sæveraas er det i utgangs­punktet omvendt, siden han beveger seg inn på litteraturforskningens domene. Her er han ikke plaget av merkbar sjenanse. Tvert imot sitter dommene løst, fra begyn­nelse til slutt, ikke bare med hensyn til behandlingen av historiske temaer, men også med hensyn til estetikk, litterær rik­dom og «troverdighet», som han særlig er opptatt av. Mens han refser og fordømmer forfattere som Knut Hamsun, Tarjei Vesaas, Jens Bjørneboe, Dag Solstad, Kjartan Fløgstad, Edvard Hoem, Roy Jacobsen, Karl Ove Knausgård, løfter han frem Herbjørg Wassmo og Anne B. Ragde som eksempler på lysende skrivekunst. Ikke et ondt ord om de to sistnevnte, men vurderingen er mildt sagt eksentrisk. Enda verre blir det når Sæveraas i bokens etterskrift presen­terer sin endelige dom: Hele historien om norsk litteratur med utgangspunkt i krigen er «en historie om bortkastede muligheter og sløsing med talent». Man tar seg i å fun­dere over om det ikke ville ha vært bedre om alle disse bøkene i stedet hadde vært forfattet av Sæveraas selv.

Litteratur og historie

Før vi går nærmere inn på argumentasjo­nen hans kan vi kaste et blikk på relasjonen mellom diktning og historie mer generelt. Litteraturforskningen har alltid hatt nære bånd til historieskrivningen. Tidligere var «litteraturhistorie» betegnelsen på det vi i dag kaller allmenn litteraturvitenskap. Her var tanken at diktningen må sees i relasjon til sine historiske omgivelser, og dessuten at diktningen selv danner en historie, det vil si en utvikling over tid som både sva­rer til og belyser den allmenne historien. I moderne litteraturteori ble den historiske dimensjonen ved litteraturfaget tonet ned. Men den historiske tilnærmingen forsvant aldri ut av faget og står i dag langt sterkere enn den gjorde for en generasjon siden.

I tillegg spiller historien naturligvis en rolle innenfor diktningen selv. Litterære verk omhandler ofte historiske perio­der, personer og begivenheter. Hvordan skal man lese og vurdere slike temaer i skjønn litteraturen? Dette er et omfattende spørsmål som Sæveraas knapt går inn på. I utgangspunktet kan vi si at fiksjonsverk selv etablerer de reglene som skal gjelde innenfor fiksjonen. En historisk roman kan omhandle personer som aldri har eksistert og kan også være kontrafaktisk på andre måter. Man kan mislike eller like slike fiksjonsgrep, men det er meningsløst å angripe romaner av denne typen for manglende faktisitet. I enkelte tilfeller kan leseren av en historisk roman mistenke at avvikene fra den faktiske historien skyldes mangelfulle undersøkelser. Dette er det selvsagt fullt mulig å påpeke. Andre ganger kan roma­nen gi uttrykk for en annen historisk eller ideologisk analyse enn det som er vanlig. Det er langt fra gitt at slike avvik fører til estetiske mangler. Sæveraas gir ingen peke­pinn med hensyn til hvordan han forholder seg til slike problemstillinger og har ingen annen metode enn den intuitive – hvilket viser seg å være et problem.

Diktningens mulige fortrinn

Riktignok anerkjenner han at diktnin­gen både kan og må gjøre noe annet med historien enn historiefaglige verker. Spørsmålet blir da hva denne annerledeshe­ten består i. Sæveraas forklarer at det først og fremst er gjennom evnen til å fremstille «menneskenes indre» at litteraturen har sine fortrinn. Dermed kan diktningen «nå dypere enn historieverkene når det gjelder den allmennmenneskelige erfaringen». Her kan det for eksempel dreie seg om dikter­nes innlevelse i, og evne til å gjengi, «stem­ningen som hersket» i det okkuperte Norge. Han vil imidlertid bare godta slike skildrin­ger dersom de inneholder tydelige moral­ske pekere med hensyn til hvem som bør fordømmes og hvem som fortjener forstå­else. Han krever også at disse pekerne sam­svarer på en prikk med hans eget syn. Med andre ord fungerer han gjennom hele stu­dien som en urokkelig moralsk overdom­mer med absolutt innsikt i de fenomenene som er oppe til diskusjon. Jeg håper ikke dette er blitt en vanlig innstilling blant nor­ske krigshistorikere.

Sæveraas har også klare oppfatninger om hvilke temaer som egner seg til litte­rær behandling. Han har særlig forkjær­lighet for fremstillinger av det personlige dilemmaet, valget, hvor enkelte dessverre valgte feil og ble landssvikere. Nederst på listen står det Sæveraas kaller «overdreven klassetematikk», altså forsøk på å frem­stille krigen gjennom en marxistisk ori­entert klasseanalyse. Han synes bemer­kelsesverdig lite bevisst på at dette er et ideologisk, og ikke et estetisk, begrunnet valg som springer ut av hans egne politiske overbevisninger. Hva disse overbevisnin­gene er, tematiseres aldri, formodentlig fordi han anser sine egne synspunkter som objektivt berettigede.

Et alternativt forslag til hva som kunne være diktningens fortrinn i Sæveraas’ sammenheng, er at den kan gi stemme til syns­punkter på krigen, okkupasjonsmakten og nazismen som det av ideologiske grunner ville være vanskelig å få til i sakprosabøker. I diktningen er det mulig å skape forståelse og sympati også for personer som tenker helt annerledes enn oss selv. Men dette vil Sæveraas ikke ha noe av. Han krever at lit­teraturen tar entydig avstand fra alt ideo­logisk grums. Han formulerer poenget slik: «I mange tilfeller vil et forsøk på å ‘nyan­sere’ en gitt oppfatning om visse temaer fra krigstiden være direkte uetisk, for det er faktisk slik at det kun finnes én mulig måte å bedømme for eksempel Nazi­Tysklands ideologi på: nemlig ved kontant avvisning».

Her er vi langt unna Terents berømte formulering: «Intet menneskelig er meg fremmed», som etter min mening ville vært en langt klokere inngang til temaet – særlig når vekten ligger på litterære fremstillinger. Man tar seg i å lure på hvorfor Sæveraas i det hele tatt tar seg bryet med å lese litte­ratur om krigen, siden han på forhånd er i besittelse av all innsikt om temaet. Han foregir riktignok å lure på hvordan det kan ha seg at folk tok parti med nazismen «og dermed med ondskapen», men uten å se at spørsmålet blir umulig å besvare når det stilles på den måten. De aller fleste vil, i motsetning til Sæveraas, forstå at de fleste som valgte nazismen, ikke valgte den fordi de anså seg som onde, men fordi de betrak­tet nazismen som et gode. Dette burde man kunne diskutere, og gi litterære fremstil­linger av, uten å bli anklaget for å relativi­sere eller unnskylde nazismen. Men slike anklager er det flust av hos Sæveraas, som hele tiden er opptatt av å signalisere at han er norgesmester i avstandstagen fra nazis­men. Et rimeligere utgangspunkt ville ha vært å anse avvisningen av nazismen som en forutsetning han deler med det over­veldende flertallet av norske lesere og forfattere.

Eksempelet Hamsun

Ikke overraskende vier Sæveraas et kapit­tel til Knut Hamsun, men det spørs om han makter å bringe noe nytt til denne gamle diskusjonen. Alle er enige om at Hamsun var nazist. Uenighetene har i hovedsak dreid seg om hvorvidt Hamsuns nazisme også kan gjenfinnes i hans litterære verk og hvordan vi i så fall bør forholde oss til disse verkene. Her har Sæveraas lite nytt å komme med sett i forhold til for eksem­pel Ståle Dingstads relativt nylige bok om temaet (som han betegnende nok ikke går i dialog med). Han skiller seg imidlertid fra de fleste andre som har ytret seg om saken, ved å ta til orde for at den psykiatriske vurderingen av Hamsun, faktisk var kor­rekt. Det dreier seg her om den beryktede rettspsykiatriske betegnelsen «varig svek­kede sjelsevner», som førte til at Hamsun ikke ble tiltalt for landssvik. Sæveraas mener det er «liten grunn til å tvile på» psykiatriprofessor Gabriel Langfeldts beskri­velse av Hamsun «som en bortimot døv, åreforkalket gammel mann, som sovnet i stolen rett som det var». Etter Sæveraas’ mening hadde Hamsun derfor «svært lite i en rettssal å gjøre». Mener Sæveraas at døvhet og søvnighet er ensbetydende med å være rettslig utilregnelig? Det er vanskelig å tro. Muligens er det betegnelsen «årefor­kalket» som gjør utslaget. Dette er en for­eldet betegnelse for demens, som ikke er en forbigående tilstand. Mener Sæveraas at en dement person kan skrive Paa gjengrodde stier (1949)?

Nå er det ikke i og for seg et problem at Sæveraas argumenterer for en slik oppfat­ning. Det kunne til og med ha vært forfris­kende – hvis det ikke hadde vært for at han, sin vane tro, mener at alle som har hatt et annet syn fortjener fordømmelse. I dette til­fellet går fordømmelsen utover Willy Dahl, Tore Rem, Jørgen Haugan og Ingar Sletten Kolloen. Siden de på ulike måter har ment at «utfallet i saken mot Hamsun ikke var helt rettferdig», ender de ifølge Sæveraas «opp med å undergrave sin egen kritikk av Hamsuns politiske standpunkter». Poenget synes å være at disse forskerne, uten å innse det, har bidratt til å unnskylde Hamsuns nazisme ved å anse ham som rettslig til­regnelig. Så vidt jeg kan skjønne er begrun­nelsen her at Hamsun selv gjerne ville stilles for retten, og at man ikke bør være enig i noe en nazist sier. Riktignok medgir Sæveraas at Hamsun var i besittelse av en ekstraordinær dikterbegavelse, og at han skrev bøker med karakterer som «stiger helstøpte opp fra boksidene, nærmest som de vandrer iblant oss som vesener av kjøtt og blod». Men så legger han til: «Og det er ingen liten ting, men det er også alt det er». Dette er en dypt meningsløs setning som gir klare antydninger om den forfatterfor­akten som gjennomsyrer hele fremstillin­gen til Sæveraas.

Forfatterforakt

Det er mye som tyder på at Sæveraas har en grunnleggende mistro til både diktnin­gen og dem som har skrevet den. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på hans absolutte krav til moralsk ensretting. Om Johan Borgens karakter Wilfred Sagen (fra Lillelord-trilogien) heter det at bildet av ham blir for «litterært» til å kunne skape innlevelse. Han synes det er problematisk at Borgen ikke er i stand til å gi «fullgode svar» på hvorfor Sagen endte opp med å gjøre tjeneste for fienden. Når det gjelder Tarjei Vesaas, refses han for å ha skildret medløperen i Huset i mørkret som «god på bunnen». Sæveraas forlanger som vi har sett at nazister og medløpere skal være onde på bunnen. Vesaas’ symbolbruk anser han som «pompøs og overtydelig» i tillegg til at den har blendet forfatteren i så stor grad at han åpner for «en ansvarsfraskri­velse» for romanens fiktive medløper. Helt hemningsløs blir Sæveraas i sin omtale av Jens Bjørneboe, som han blant mye annet kaller «dypt uredelig», en «sjarlatan» og forfatter av «den mest idiotiske setning som noen gang er satt på trykk innenfor permene til en norsk roman».

Overfor Dag Solstad er det som han roer seg litt, kanskje fordi Sæveraas i dette til­fellet ble utsatt for redaksjonell behandling av redaktørene av tidsskriftet Agora (som jeg selv var og er tilknyttet). En versjon av kapittelet sto nemlig på trykk i dette tidsskriftets Solstad­nummer. Ikke desto mindre er også kapittelet om Solstad pre­get av dømmesyke og en hel del forakt. For eksempel finner han grunn til å påtale at Solstads krigstrilogi har «en påtakelig poli­tisk slagside» – hvilket intet menneske har benektet. Etter en lengre gjennomgang av felttoget i Østfold, som så vidt jeg kan bedømme ikke er egnet til å avvise hoved­trekkene ved Solstads fremstilling, kal­ler han plutselig Solstads fremstilling for «tidvis grovt fortegnet». Som følge av «den klassebaserte analysemodellen» svekkes ifølge Sæveraas romantrilogiens «mulig­het til å tilby innsikter om det historiske fenomenet de foregir å omhandle». Man legger merke til den perfide avvisningen som ligger i formuleringen: Bøkene «fore­gir» å omhandle krigen, men gjør det egent­lig ikke.

Sæveraas er generelt hånlig stemt mot forfatteres følelse av å være seere, av å være eksepsjonelle individer, av deres selvopp­tatthet og mangel på vilje til å gi seg i kast med nitid kildegransking. Det er mulig jeg tar feil, men jeg frykter at denne mangelen på forståelse for kunstneres annerledeshet er tidstypisk. Til alle tider har diktere og kunstnere vært preget av storhetstanker, megalomani, selvhevdelse og et visst monn av hensynsløshet. Om de ikke hadde vært slik, ville de ikke kunnet skape de verkene de har skapt, som har gitt glede, trøst og innsikt til lesere gjennom hundrevis av år. Enhver som arbeider med litteratur, bør ha forståelse for dette: Ja, de største dikt­erne er som oftest problematiske indivi­der med sterke og motstridende drifter og følelser. Nettopp derfor kan de utforske det menneskelige på måter som det ikke er gitt alle å gjøre. Sæveraas mener at forfattere og kunstnere burde være som alle andre, kanskje aller helst: nøyaktig som ham selv.

Angrepet på Knausgård

Nesten på hver eneste side i Sæveraas bok fins det setninger og synspunkter som vit­ner om manglende forståelse, sviktende litteraturkunnskaper og en dømmesyke som nærmer seg det patologiske. Han har for eksempel bare overfladisk kjennskap til størrelser som forfatter, forteller og per­spektivbærer, til tross for at han med stor selvfølgelighet bedømmer diverse verk ved anvendelse av disse termene. Han viser i forsvinnende liten grad til litteraturfors­kning eller litteraturkritiske bedømmel­ser av verkene han diskuterer. (Man kan forestille seg hvordan historikere ville ha bedømt en tilsvarende nonsjalanse fra en litteraturviter som beveget seg inn på det historiske feltet.) Dessuten mangler han grunnleggende innsikter i forholdet mel­lom skjønnlitteratur, fiksjon og fakta.

Ta følgende pompøse setning, som åpner kapittelet om Knausgård: «Det er på tide at noen sier det: Karl Ove Knausgårds Min kamp 6 er ikke kunst, og burde aldri ha vært gitt ut i sin nåværende form». Denne påstanden begrunner han først med Hitler-­essayet, som er sentralt plassert i roma­nen og som ifølge Sæveraas «utvilsomt er å betrakte som sakprosa» fordi det er en «direkte ytring om virkeligheten». Senere viser det seg at han anser alle romanene i Min kamp-serien som sakprosa, og mener påstanden om at det dreier seg om roma­ner «ikke har rot i virkeligheten». Her som ellers har Sæveraas – i egne øyne – unik tilgang til selve virkeligheten.

Imidlertid er hans vurdering av Knausgårds romanverk preget av betyde­lig begrepsforvirring. For det første er det ikke noe i veien for at sakprosa kan være kunst, slik det finnes mange eksempler på innen essaysjangeren. Det kan her se ut som om Sæveraas blander sammen begre­pene «fiksjon» og «kunst». For det andre kan romaner selvsagt inneholde «ytringer om virkeligheten». Videre fins det mange romaner som er tilnærmet fiksjonsfrie, for eksempel Hans Jægers Syk kjærlihet (1893) og Truman Capotes In Cold Blood (1965). Sæveraas har nok fått med seg at norsk lit­teratur de siste 25 årene har vært dominert av verker som på ulike måter legger seg tett opptil virkeligheten. Det betyr selvsagt ikke at norsk diktning har forvandlet seg til å bli sakprosa. Om Sæveraas hadde gjort seg kjent med Knausgård­forskningen, ville han ha funnet mange eksempler på romanmessige og fiksjonaliserende grep i Min kamp-romanene. Han ville også ha sett at flere erfarne litteraturforskere betrakter dette verket som en fornyelse av selve romankunsten. Men Sæveraas er ikke interessert i å gå i dialog med tidligere forskning – selv ikke når den er utført av historikere. Hvorfor nevner han ikke Stein Reinhart Hellands to artikler om Knausgård i Vinduet, som er ute i et lignende ærend som han selv?

Sæveraas hovedinnvending mot Knausgård er imidlertid ikke av sjanger­teoretisk art. Han er, som ventelig kan være, primært fortørnet over at Knausgård ikke forholder seg til hans egen moralske devise: at den som skriver om nazismen bare har én mulig fremgangsmåte: «kontant avvis­ning». Knausgård gjør noe annet, som ville ha vært bortimot umulig for en historiker, og som nettopp derfor utnytter litteratu­rens muligheter i tilnærmingen til andre verdenskrig: Han forsøker å forstå Hitler og dem som fulgte ham. Han anerkjenner at nazismen var et menneskelig fenomen, og at vi ikke kan vite hvem av oss som ville ha falt for dens forlokkelser. Han antar at de som ble nazister, i utgangspunktet var som oss.

Dette vil Sæveraas ikke ha noe av. Han er rystet over Knausgårds «forsøk på å menneskeliggjøre Hitler». Til dette kunne man spørre: Var Hitler ikke et menneske? Og er ikke grunnen til at fascismen vant frem, og fremdeles vinner tilhengere, nett­opp at den taler til sider av oss som men­nesker? Slike spørsmål er helt fremmede for Sæveraas, som finner det mer interessant å dyrke sin moralske overlegenhet. Dermed kan han for eksempel, imot Knausgårds påstand i Min kamp 6 om at nazismen inne­holdt «en stor skjønnhet», harmdirrende slå fast at nazismen ikke var skjønn i det hele tatt, men «tvers gjennom stygg». Så vet vi det.

Samfunnsundergravende virksomhet

I bokens etterskrift tar Sæveraas for seg den norske regjeringens Totalberedskapsmelding av 2025, hvor det heter at kultur og det frie ordet er av stor betydning for sivil motstandskraft. Han spør hvordan vi i et slikt perspektiv skal forholde oss til at norske forfattere, i sin behandling av andre verdenskrig, «forvandler litteraturen til et samfunnsundergravende instrument som til dels eksplisitt utfordrer nettopp de sam­funnsfunksjonene som er nødvendige for å møte krise og krig på en god og hensikts­messig måte?» Han spør om vi ikke burde «gjøre noe med det», og svarer bekreftende på spørsmålet.

Selv om han ikke eksplisitt går inn for å innføre sensur, ville det være en naturlig konsekvens av hans tankegang. Han ønsker ikke at nasjonen skal holde seg med en litteratur som går på tvers av kollektivets opp­fatninger. Etter hans mening er det sterke og kompakte kollektivet en forutsetning for god beredskap i krisesituasjoner. Her er litteraturen ikke til hjelp, snarere tvert imot. Gjennom sin uregjerlighet og uetterrettelig­het truer den kollektivet – som av Sæveraas projiseres tilbake på dem som i krigstiden ble kalt «gode nordmenn». Her er det som om man må gni seg i øynene. Går det an å skrive dette i 2026? Mener han virkelig at forfattere plikter å være «gode nordmenn» og støtte opp om en etablert ideologi? Hvem skal bestemme hva som er akseptabelt eller ikke i henhold til en slik ideologi?

Jeg finner det helt utrolig at Sæveraas ikke innser at hans egen tilnærming til disse spørsmålene er langt mer problema­tisk enn det aller meste av det han selv har hisset seg opp over underveis i sin studie. For å si det meget kort: For den som leter etter totalitære tendenser i nasjonens ånde­lige virksomhet, ville Sæveraas bok være et nærliggende sted å begynne.