De motvillig enkeltpersonsforetagendes opprør

Etter å ha lest en tekst i Aftonbladet av Sanna Samuelsson om en ny økologisk matbutikk i Stockholm, begynte jeg å lese meg opp på begrepet «agroøkologi». Bak ordet finner jeg en sunn protest. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med problemstillingen.

I en tekst av foreningen Nordbruk formuleres et bilde av jordbruk som baserer seg på en ikke-bærekraftig overutnyttelse av ressurser. De som produserer råvarene, blir fastlåst i systemer hvor man tvinges til å bruke jorden på en måte som i lengden gjør den ubrukelig.

Virker det kjent? 

Bytt ut råvarer med kunst, så får du en beskrivelse av en økonomisk modell som de fleste kulturarbeidere før eller siden føyes inn i. I den kreative klassen ler man iblant bort denne ganske sørgelige tanken, ettersom det man produserer regnes som hakket mindre viktig enn mat og vann. 

Men skal man med troverdighet bruke argumentet om at kultur er en livsviktig del av alle samfunn, og ikke bare selvrealisering eller luksusprodukter, bør man fort avvise den impulsen.

Jeg er en høyst motvillig enkeltpersonsforetakende, og det tror jeg ikke jeg er alene om. 

Jeg produserer tekst, som forvandles til en vare jeg skal prissette. Det er så klart helt umulig å systematisere. 

Hva koster et ord? En setning? Hvorfor er et dikt dyrere enn et stykke prosa? 

I og med at de fleste arbeider på et frilansmarked som har sporet helt ut, er maktforholdet mellom kjøpere og selgere uendelig ulikt. Da blir det også vanskelig å organisere motstand.

Alle kjemper om stort sett de samme mulige kantene på en latterlig liten kake. 

Dessuten skaper alt merarbeid (skatteverket, administrasjon, fakturaer, kontrakter, agenter, og så videre) et behov for i det minste å laive litt friluftslivsmenneske, men når man sleper seg ut av sofaen for å gå ut i skogen, står den dessverre i full brann fordi man med disse smulene ikke har råd til å kjøpe noe annet enn den mest miljøfiendtlige rømmen Axfood-konsernet kan by på. 

Kult kretsløp!

Den noenlunde bekreftede opplevelsen av vanntette skott mellom naturvitenskap og humaniora gjør at begge feltene går glipp av mulig-heten til å dele kunnskap om hvordan det er å leve i et selv destruktivt system. 

Den kunnskapen er heller ikke bare fine, intellektuelle julekuler, men også et verktøy for organisering og motstand.