Et skriveløft er like viktig som et leseløft

I slutten av november ønsket nødetaten seg et forbud mot filming og billedtakning av skadde eller døde. Saken blusset opp i media etter en alvorlig ulykke ved Oslo S og viste frustrasjon over at folk ikke handler etter sunn fornuft og folkeskikk lenger. Alle forstår ønsket om å beskytte mennesker i sårbare situasjoner. Likevel undret jeg: Kunne behovet etter å filme og fotografere selv de verste ulykker komme av noe annet enn dårlige moralske valg? Hva hadde skjedd om vitner til ulykken på Oslo S, fremfor å dele bilder på sosiale medier, heller satt seg ned og skrev?

Kjære dagbok. I dag så jeg en mann klemt sammen mellom en buss og trikk i Oslos travleste handlegate. Mens brannmenn skar ham ut av metall vridd sammen med kropp, tenkte jeg på hvor utrolig sårbare vi er. Jeg tenkte på min egen mor, klemt sammen i sykesengen, min egen fobi for trange rom.

Å sette ord og setninger sammen skaper rom for refleksjon. Det gjør oss i stand til å sortere følelser og opplevelser. Hvor er disse evnene på vei i 2026? Skrivingen er allerede tvunget inn i korte klikkbare enlinjere. Finnes refleksjon og tenking i alt dette emosjonelle maset?

Aurelius, Montaigne, LeGuin.

Folk har nok sluttet å føre dagbok, men hva med brev eller essay? Skriving trenger ikke alltid å publiseres for å virke, det kan være nok å vandre rundt i egne tanker. Gro Dahle ble nylig tildelt Thorleif Dahls Kulturbiblioteks pris. I takketalen røpet hun at kunne skrive hundrevis av sider uten en plan, eller tanke om at det skulle utgis. Hvor mange år i norsk skole må til for at elevene skal kunne vise til fem hundre selvskrevne sider? Og er denne evnen egentlig så unik?

Språket det er oss!

I 1979 skrev psykolog Herbert Terrace en artikkel for Science med tittelen «Kan aper skape en setning?». Konklusjonen hans var ganske enkelt, nei. Terrace lærte sjimpansen Nim (oppkalt etter Noam Chomsky) tegnspråk. Prosjektet var å motbevise Chomskys påstand om at kun mennesket er i stand til å skape setninger. Nim kunne gjøre seg forstått med å mime etter forskerne, men manglet forståelse for grammatikk og ble stående igjen i utviklingen som et to år gammelt menneskebarn. Ved treårsalderen er de fleste mennesker ferdigsnakket med enkeltord. Fra barnehagealder kan vi forme setninger.

På et eller annet punkt i utviklingen dukket det opp et lifehack som ga oss tale. En evne som etter hvert utviklet seg til skriftspråk, resten kjenner vi. Hva gjør vi med evnene? Mindre og mindre, hevder forskerne, men kan pessimismen snu?

En tørste etter å skrive

Før jul ledet jeg en gruppe 9.klasseelever i et medvirkningsprosjekt for Den kulturelle skolesekken. Målet var å velge ett forfatterbesøk som skulle til alle skolene i Bærum. Ofte hører jeg at skrivekurs ikke ønskes av skolene og at skriveglede er noe lærerne kan ordne selv. Elevene som satt i utvalget overrasket derfor med stor interessert for kreativ skriving. Norsk barnebokinstitutt har over flere år holdt frivillig skrivekurs for ungdom, en pilot i samarbeid med Osloskolen som i disse dager fornyes. Slike tilbud burde være nasjonale. Kreative teknikker og lek med ord finner sjeldent veien til elever gjennom skolehverdagen. Slik forsvinner også essensielle verktøy til å uttrykke seg og som burde vært en del av beredskapsplanen. Men stopper leken på papiret, rammes også banebrytende kreativitet.

Ingen revolusjonerende patenter i sikte

Journalist og forfatter Alex Hutchinson spådde mindre nyskapning i 2026. I Wired hevder han at kreativ tenkning kan dø ut. En undersøkelse fra University i Minesota (på 45 millioner forskningspapirer og 3,9 millioner patenter) støtter hypotesen. De konkluderte med at forskning og oppfinnelser var i ferd med å bli mindre banebrytende og at KI er årsaken. KI sitt store problem er at det ikke skaper noe nytt utover å ta fra det som allerede finnes. Skrekken er at kreative prosesser ender som Spotify. Om du liker en låt, gir algoritmene forslag til lignende låter. Slik er det også med film og bøker. I 1981 var bare 2 av de 10 mestselgende filmene på kino oppfølgere til tidligere suksesser. Dette økte til tre i 1991, fem i 2001 og i 2022 var samtlige av de ti mest sette kinofilmer basert på tidligere suksesser. Smak og opplevelser pleide å være mer spennende enn dette. Burde ikke KI gjøre leken rikere?

Haren og skilpadden

University of Toronto publiserte nylig resultatet fra et eksperiment der over tusen involverte skulle utføre en serie enkle kreative øvelser. Oppgavene skulle løses enten med eller uten KI. KI forbedret resultatet, men bare kortsiktig. Når oppgavene ble utført uten hjelp fra KI, hadde KI-brukerne, færre gode kreative løsninger på sikt enn testgruppen uten KI fra start.

Forfatterforbundet har gjort en undersøkelse blant sine medlemmer, der så mange som 70 prosent mente de kunne bruke KI i sin kreative prosess. Nylig ble det klart at Aschehoug benyttet KI i oversettelsen av serien Heated Rivalry. Argumentet var at de ønsket at norske lesere skulle lese på norsk og at det hastet noe voldsomt, men hvor norsk er det når vi lar maskiner gjøre jobben, og hvorfor ga de ikke ut boka i 2020?

Vi har kanskje ikke oversikt over alle farene KI kan skape, men at vi mister troen på egne evner når vi lar KI gjøre jobben for oss, er noe Malthe-Sørensen utvalget (utvalget om bruk av KI i høyere utdanning) også nevner. Kunnskapsdepartementet har skjønt alvoret med stupende lesing og opprettet en lesekommisjon for barn og unge. Lesing er viktig. Evnen til å skape en original tekst og tenke på papiret, er en forutsetning for leseglede, banebrytende ideer og selvforståelse. Derfor vil jeg utfordre kunnskapsdepartementet til å gjøre kreativ skriving til et valgfag på alle skoler, før haren krysser mållinja for tekoligarkene.