Intervju

Et slag for psykosen

Har Ole-Petter Arneberg med romanen PIT skrevet den «nye store norske»? Eller er det bare fett at den finnes?

Publisert digitalt

– Ole-Petter, nå nærmer det seg forhåpentligvis utgivelse av romanen PIT, som i tillegg til å være din første roman, også er din første utgivelse på ti år.  Skriver 30 år gamle Arneberg annerledes enn 20 år gamle Arneberg?

– Den 20 år gamle tror jeg knapt visste opp ned på en bokside, likevel ga han ut en bok. Forhåpentligvis skriver den 30 år gamle noe som en yngre utgave av meg kan ta til seg, og dermed ta seg sammen litt raskere enn hva jeg gjorde. Skrivestilen er sikkert mer modernistisk, selv om jeg pælmer allslags ideer jeg knapt forstår selv inn mellom permene. Hvis alt var én skjermflate før, så er den nå i ferd med å bli knust.

– Kan du fortelle litt om hva vi kan forvente av romanen?

– Død og Facebook. Henge rundt med schizofrene folk. Ta heroin. Se på porno. Tenke at du er Jesus, Lenin eller Super Mario. Lengselen etter en verden som ikke er materiell. Fobi for norsk kultur og monogame parforhold. Tenk om alt kunne vært annerledes? Så det blir vel den nye store norske, da. Om ikke annet, så håper jeg noen holder boken og tenker, «fett at denne finnes.»

– Hvem er Pit?

– Han har nesten alltid vært der, og er til med på innbretten av coveret til MEPÅNO. Pit er protagonisten i Nintendo-spillet Kid Icarus. Et spill som gjorde meg iherdig som barn. Den greske myten ligger nok og ulmer i bakgrunnen av romanen, men morsomt at Ikaros i spillet har fått navnet Pit. Dreier det seg om opphavsrett? Dette kan umulig gå bra, liksom? Det er tross alt det engelske ordet for ‘avgrunn’. Var jeg død fra begynnelsen av? Altså kan det bare gå oppover herfra? Romanfiguren Pit er heller ikke fra Norge, såpass overlessa med amerikansk kultur er jeg i løpet av et liv at han like godt kunne komme derfra.

– Facebook og Playstation 4. Ikke så ulikt kortprosafortellingen MEPÅNO er teknologien også tilstede i denne romanen.   

– Der tilbringer vi tiden vår, i alle fall har jeg gjort det, men nå har jeg verken Facebook eller Playstation 4 lenger. Takke seg til noen sider god litteratur før leggetid. En maidag i 2016 ga jeg opp Facebook. Jeg tror virkelig ikke vi har godt av å se så mye til hverandre. Jeg fikk en åpenbaring og ble klar over hvor mye hjernekapasitet jeg brukte i løpet av en dag på skvett ubrukelig informasjon. Skal jeg være på det arrangementet, til det tidspunktet, fordi så og så mange venner av meg har tenkt til å være der? Kanskje. Jeg kan godt innimellom forholde meg til datateknologi sånn den fungerte i 2005. I alle fall hvis jeg skal ha noe håp om å skrive en roman. Men herregud, jeg snakker gjerne om problemene mine med Sokrates hvis han kommer som A. I..

PIT er «en underjordisk, kanskje utenomjordisk reise i hverdagen rundt oss, et quest etter annerledesheten inni oss alle». Utdyp?

– Den vaskelappen måtte jeg skrive selv, ikke en kjeft på Flamme Forlag som gjør en ærlig dags arbeid. Jeg vil gjerne slå et slag for psykosen, for det er virkelig ikke deg det er noe galt med (hvis du leser BLA blant annet). Og uansett hvor mye antidepressiva eller stemningsstabiliserende vi propper i oss, så kommer alt til å gå rett til helvete. I mellomtiden tror jeg språket og poesien kan gi en god trøst, og en må leve selv om en vet at alt skal dø. Yoga, planter og katter får forhåpentligvis en større og større plass i hverdagen min de neste femti årene.

– I fare for å høres ut som en «Hvor ble du av-spalte», men hvor ble du egentlig av de siste ti årene? Hva har du gjort i tiden mellom MEPÅNO og PIT?

– Jeg har studert litt, og har en bachelorgrad i litteratur fra UiO. Forfatterstudiet i Bø. Jeg har spilt i bandet Feilkontroll, hvor gameboy-møter-opera-møter-violinpunk-møter-ødelagt-elgitar, vi komponerer og improviserer. Jobbet et par, tre år på en psykiatrisk omsorgsbolig for schizofrene. Innsett at jeg er hinsides «normal» selv, som jeg er glad for. Drevet den idealistiske fanzinen Kollege med noen venner, ute i åtte nummer som er umulige å få tak i. Gått på noen smeller (blir sikkert flere), og har vel prøvd å komme i vater. Kjøp gjerne boka mi, jeg lover å «holde det ekte».

– Hvordan påvirket jobben på omsorgsboligen deg?

– Så mange fine folk. Jeg møtte mennesker på et ganske nakent vis, og følte meg utilstrekkelig. Det jeg selv balte og sleit med, var kanskje ikke så ille som jeg først innbilte meg. Mindre selvopptatt, mindre stakkars-meg, forhåpentligvis. Men alle mennesker lider vel, og om de ikke gjør det så fortjener de vel det.

– Som sagt, 10 år har gått. Er dette et klassisk eksempel på den veldig vanskelige andreboken?

– Helt sikkert.

– Har du brukt ti år på å skrive romanen eller har du forkastet en rekke manuskripter? Hvordan har egentlig prosessen vært?

 – Jeg har jobbet med den de 3–4 siste årene, kanskje mer nitidig de to siste. Før det har jeg holdt på med en, to, tre manus som ikke førte noe sted, og som jeg muligens tar fram snart. Kanskje kommer det ut noe i 2028.

– Hvordan var det å bytte redaktør i prosessen? For Geir Nummedal tok over for Bendik Wold, ikke sant?

– Var i utgangspunktet ganske misfornøyd med det. Hva driver Bendik Wold med bortpå Klassekampen? Noe mer hederlig enn den norske forlagsbransjen, sikkert. Ikke vet jeg, men jeg tror han ble utbrent på Flamme. Wold var en strålende flamme så lenge det varte, da. Nummedal? Trebarnsfamiliefar og forfatter fra før, kan det gå bra? Jaggu sann! Han er en strålende flamme har det vist seg, hakket mer effektiv enn Wold, helt til han sikkert blir utbrent han også.

– Jeg har hørt at du jobbet litt som konsulent for Flamme. Hva så du etter da du leste manusene som kom inn?

Jeg refuserte jo alt, så hva så jeg egentlig etter?

Hvor mange refusjoner snakker vi?

– To hundre, tror jeg, men det er sjelden et manus bare blir plukket opp fra bunken – så ring en venn.

PIT skulle blitt utgitt høsten 2017, men nå skal den komme i løpet av våren 2018, eller? Ble den i første omgang utsatt fordi Flamme skjønte at det var moro å markere tiårsjubileet med ny bok av Arneberg? Eller ble du bare ikke ferdig?

– Jeg ble ikke ferdig fordi jeg fikk en skarp konsulentuttalelse før sommeren, som jeg strengt tatt hadde lyst til å forholde meg til … mer enn jeg hadde kapasitet til. Og da tar det tid. Geir var nok heller ikke misfornøyd med å slå to fluer i en smekk.

– Kan du si noe om konsulentuttalelsen?

– Jeg følte meg misogyn etterpå.

– Hvor er du i manuset nå? Sitter du fast? Er det slutten som ikke sitter? Eller er det spørsmål om liv eller død for noen av karakterene? Altså, hva må på plass før pdf-en sendes til Øst-Europa?

– Slutten er hva det går i. Visse nye ideer, som gjør at det tar litt lenger tid, så da dreier det seg vel om liv og død. Eller finnes det noe imellom? Kanskje jeg skal vurdere en sånn gammel tidsmaskinen-slutt, hvor leseren enkelt og greit får bla tilbake til START.

Powered by Labrador CMS