Fantasy og fantasi

Det foregår for tida en rekke debatter om spekulativ og fantastisk litteratur, sjangerfiksjon og leselyst. (Sier jeg dette fordi jeg selv har vært med på noe av dette? SELVSAGT! Man lever da i en opp­merksomhetsøkonomi). Men hva er egentlig fantasy, og hvorfor finnes det så mye skepsis til fantastisk litteratur?

Spørsmålet opptok også Ursula K. Le Guin, som skrev både sci­ence fiction og fantasy i verdensklasse. Le Guin har i det siste fått en liten, norsk renessanse, som skyldes utgivelsen av henholds­vis storverket Mørkets venstre hånd (Cappelen Damm, 2025) og småverkene Akasiefrøenes forfatter og Bæreposeteorien om fiksjon (Find Forlag, 2025), alle oversatt av Simen Hagerup.

I sistnevnte essay knytter Le Guin mangel på fantasi til en trøtt maskulin heltefortelling om å jakte, beseire, nedlegge, ødelegge og så videre. Trykk den opp i en million eksemplarer og distribuer fra fly over Washington D.C.

Le Guin har skrevet mer om dette, og mye er samlet i The Language of the Night (1979), en litt rotete bok med essay, fore­drag og forord. Her tenker Le Guin høyt om både fantasi og fan­tasy, om science fiction og om å skrive fiksjon. Tonen er gjennom­gående frisk: kritisk, men raus, selvkritisk, men aldri angrende.

Én gruppe har imidlertid Le Guin lite til overs for: dem som avviser fantasifortellinger som noe uintellektuelt, platt og moralsk suspekt. Det finnes kanskje ikke lenger så mange bibliotekarer som nekter barn tilgang til Tolkien, som hun beskriver i essayet «Why Are Americans Afraid of Dragons?». (Eller, la meg ta det tilbake. Now is a time for monsters.)

Le Guin skriver at frihet er å bruke fantasien: til å utforske ver­den, vokse, forestille seg og handle deretter. Amerikanerne har lært seg det motsatte – særlig menn. De har lært at fantasi er noe barnslig, feminint, noe som ikke kaster av seg profitt og som dess­uten er syndig. «They have learned to fear it. But they have never learned to discipline it at all».

Jeg rekker å tenke at dette forklarer både de autoritære faktene til MAGA­-bevegelsen og deres merkelig udisiplinerte forhold til idiotisk KI­-generert propaganda … før teksten går videre, til spørs­målet om hva man skal med fantastiske fortellinger:

«’What’s the good of it all?’ he says. ‘Dragons and hobbits and little green men – what’s the use of it?’ The truest answer, unfor­tunately, he won’t even listen to. He won’t hear it. The truest ans­wer is, ‘The use of it is to give you pleasure and delight’.»

Hvorfor høres disse myke ordene ut som det er sagt noe forbudt?