Har Knausgård liv på samvittigheten?

Nå har jeg blitt servert dommedags­fortellinger om virkelighetslitteraturens så mange ganger, at jeg begynner å lure på om fenomenet aldri eksisterte, men kun var et fantom som hjemsøkte konto­rene til bergensprofessorer og en hoved­stadspresse med et tradisjonelt sett nogenlunde mer avslappet forhold til Adolf Hitler enn til Vigdis Hjorth. For hva er det som går og går mot døden, men aldri havner i grava? Jo, det er en smultringbærende salmebokforfatter og denne (like) elskede og hatede litterære bastarden vi har snak­ket oss halvt i hjel om siden … ja, siden jeg lærte meg å snakke. Og slik er det: det som aldri vil dø, har heller aldri blitt født (se her, lille skrivekunststudent, vi er flere om bei­net når prisen for årets poetisk bekledde selvsagthet skal utdeles i garderoben til Tomas Espedals gamle bokseklubb desem­ber 2026).

Samtidig: Nå har ting begynt å bevege på seg. For her om dagen, mens jeg klikket meg rundt på bok365.no for å undersøke om det faktisk er slik at moderne terninger bare opererer med et spenn mellom fire og seks øyne, og hvilke konsekvenser det har for min fremtidige Yatzy-­karriere, fikk jeg en melding på en app som enkelte norske forfattere har bestemt seg for passer ypper­lig til å spy ut alskens usedvanlige skrivetips (visste du, forresten, at det viktigste når du skal skrive bok, er at du bruker tiden din godt? Du vet, mellom amming og jobbmail og eksistensiell krise forårsaket av at livet aldri ble som du hadde tenkt og kun tre mennesker har lest boka di). Denne meldin­gen besto av en video av selveste Karl Ove Knausgård, som takker for å ha blitt tildelt ungdommens kritikerpris, en pris jeg inn­til nylig trodde var identisk med kritiker­prisen, bare at det kun satt NRK­anmeldere i juryen. Sedvanlig søt var han, gode gamle KOKen, og det samme var den tilhørende meldingen fra min venn: «Nisseknaus».

Vel. Der hun så en nisse, så jeg noe helt annet. For over natten har den tidligere stolte gråe manken til Elgen fra Arendal blitt fullstendig hvitt. Og der noen av oss (les: de ikke videre skolert i den edle kunsten å anlegge «mistankens hermene­utikk») ser en godslig familiefar på julaften, minnes jeg noe av det uhyggeligste jeg har sett på den knuste PC­-skjermen min: Da den demonbesatte Leland Palmers hår går fra grått til hvitt ikke lenge etter at han har drept sin datter. Klart man får bange anel­ser, særlig når man husker tilbake på en viss grufull scene i Knausgårds Nattskolen, hentet rett ut fra Forbrytelse og straff og American Psycho. Eller – er det virkelighets­litteraturen han har tatt livet av? Litteratur som sådan? Ikke vet jeg, men nå søker jeg i hvert fall opptak til Skrivekunstakademiet i Hordaland for å komme til bunns i mys­teriet ved å gå i Karl Oves fotspor. Sandra Lillebø, rydd plass, for her kommer jeg!