Poetenes døde selskap

Under engelsktimen i åttende klasse viste læreren min Dagen er din (Dead Poets Society) for klassen. Filmen, om en gjeng gutter som trosser deres borgerlige omgivelser for å bejae de skjønne kunstene, var henrivende. Særlig høydepunktet, en scene hvor en av guttene ikler seg en tornekrone for så å ta livet sitt på kontoret til den strenge faren sin.

Guttene begynte å hilse favorittlæreren sin med «O captain, my captain!». Blant mine foreldres generasjon skal duffelcoatene fra filmen ha blitt en liten moteepidemi. Når vi ved neste undervisningsanledning skulle diskutere filmen, var stemningen munter. Filmens høyromantiske innstilling til kunsten var smittsom, og enkelte konkurrerte nærmest om hvem som kunne hylle den mest. Etterpå stilte to jenter seg opp, og sa at de syntes filmen var problematisk, at framstillingen av selvmord var romantiserende, og at selve filmens premiss var moralsk korrupt.

De to jentene var min bestevenn og meg, og diskusjonsemnet var ikke tatt ut av løse lufta. Året før, 2016, lanserte Netflix TV-serien Thirteen Reasons Why, hvis framstilling av selvmord ble så kritisert av medisinske eksperter at produksjonen så seg nødt til å klippe selvmordsscenen helt ut. Copycat suicides, eller Werther­-effekten, er som navnet antyder ingen ny frykt. Fra Goethe til Kurt Cobain har selvmordets påståtte smittsom­het gjort seg gjeldende. Her ligger frykten for umoralens epidemi: På mange måter er selvmord den lutherske ideens ytterste brudd. Noe mindre strevsomt og pietistisk enn helt enkelt å legge seg på bakken er vanskelig å forestille seg.

Argumentet var ikke bare en frykt for at skildringen skulle inspirere til selvmord, men at selve premisset var urealistisk. De argumenterte for at det var misvisende å framstille det som at man etter selvmordet sitt kunne kommunisere med de som fortsatt levde, og i døden få den gjenreisningen som var umulig i livet. Goddag mann økseskaft?

Når Amanda Romare i januar utga Judas, en frittstående oppfølger til suksessen med Halva Malmö består av killar som dumpat mig, fulgte en like merkelig debatt, om enn med (litt) lavere odds. Selvsagt er det vanskelig for meg å med fullstendig sikkerhet si at Romare ikke stilte seg med en revolver mot hodet på Mikaela Blomqvists kontor, og at det er derfor hun anklages for å forgifte ungdommen. Men det er uforskammet å anta.

Boken, som inngår i min hatkategori het-slop (heteroseksuell slaps, red.anm.), er en ganske kjedelig skildring av to ganske kjedelige mennesker som gjør ganske drøye greier mot hverandre. Den ene mobber den andre for å være tjukk, den andre vegrer seg for å slutte å være venn med en voldtektsmann. Raskt overslagsregnet er dette malen for nitti prosent av alle streite par jeg noensinne har truffet.

Den eneste gangen handlingen i Judas egentlig brenner litt, er når mannen i paret har sex med hovedpersonen mens hun sover. Den litterære skildringen i seg selv holder lavt nivå, men heldigvis har ikke kritikerne vært avhengige av så kjedelige faktorer som «bokas innhold» for å oppleve spenning. I stedet har Romare, en tidligere markedsfører nå helt dedikert til markedsføringen av hele Löjliga familijen (svensk kortspill for barn med ulike yrkeskarikaturer, red.anm.), på takknemlig vis lagt opp til en passe nær relasjon mellom bokas Amanda og den virkelige. Det er et billig knep, men kudos for et bra hustle.

Kultursidene har takket være denne spenneningen kunnet bli helt spastiske over karakterenes eventuelle problematiske handlinger, særlig ettersom at det kiler mest når vi ser hjørnet av kjæresten Emil på Romares forlagsgodkjente pressebilder. Kan han virkelig ha gjort det på ekte? Vi er i selve verket ikke opprørte over at Amanda tvinger kjæresten sin til å ta Ozempic, men over at hun setter i gang en smittsom kjede når hun ikke bare elsker en tjukk person, men dessuten oppfordrer ham til å jukse.