Anbefalt.
Den anarkistiske biografien
«Ingen ville skrive hans biografi, den ville ligne for mye på en røverroman», sa en venn som kjente Buenaventura Durruti, som stod på barrikadene, kastet bomber, ble utvist av åtte land og dømt til døden tre ganger.
«Langt utpå natten ankom liket til Barcelona». Slik åpner Hans Magnus Enzenberger Anarkiets korte sommer – Buenaventura Durrutis liv og død. Han begynner altså med den spanske anarkisten og militslederens død. Durruti ble skutt under den spanske borgerkrigen, den 19. november 1936, og døde påfølgende dag. Skuddet som rammet ham i brystet, rammet spanjolene i hjertet, skriver Enzenberger, og man har regnet seg fram til at omtrent hver fjerde innbygger fulgte kisten gjennom byen. Og «det hersket uhørt forvirring»: kransebekledde vogner hadde gått i stå, folk stod på bilhornene og ved en feiltakelse hadde det blitt hyret to orkestre, hvor ett spilte svært sakte, det andre spilte svært kraftig, og etter hvert gav de opp alle forsøk på å oppnå noen innbyrdes harmoni. Det var ganske enkelt en anarkistisk begravelse, slås det fast, passende for han som skulle begraves.
Ja, og hvem var han? «Ingen ville skrive hans biografi, den ville ligne for mye på en røverroman», sa en venn som kjente ham, og begynte å ramse opp det han mente å vite om Durruti: at han hadde stått på barrikadene, kastet bomber, bortført dommere, blitt dømt til døden tre ganger, blitt utvist av åtte land. Vennen oppgir ingen kilder, det er som en kollektiv munn som snakker, påpeker Enzenberger, og totaliteten av disse ukjente, navnløse og kanskje motstridende ytringene antar en ny kvalitet: De blir til historie. Og nettopp slik skal det han omtaler som Durrutis roman leses: ikke som en biografi som samler kjensgjerninger, men som en fortelling som rekker utover én persons synsvidde, der alle har sine forklaringer, erindringer og motivasjoner, men én og samme utfordring: å gi et bilde av en manns eksistens, en som har vært død i femogtredve år, og som etterlot seg «et undertøysskift, to pistoler, en kikkert og et par solbriller. Det var hele boet». Det er ganske enkelt en anarkistisk biografi, passende for ham det skrives om. Det er som et puslespill av stemmer som ikke går helt opp, påpeker Enzenberger, og nettopp derfor må man kanskje insistere på fugene i bildet: kanskje er det der det finnes sannhet? Selv har han da også «utelatt, oversatt, skåret og ført sin egen fiksjon inn i totaliteten av fiksjon», men heller ikke han får siste ord, skriver han, og fører det over på leseren. Så, nå kan du lese, og fortelle historien om Buenaventura Durrutis liv og død.
