Intervju

«Cappelen Damms fremtidsplaner er uetiske»

Dan Andersen hadde veldig mange grunner til å si opp jobben som redaktør for norsk skjønnlitteratur i Cappelen Damm. Nå har han gitt ut en selvpublisert bok med cirka 200 av grunnene.

Dan Andersen (f. 1982) er forfatter og forlagsredaktør. Etter nesten ti år som redaktør i Cappelen Damm, har han nå meldt overgang til Tiden.
Dan Andersen (f. 1982) er forfatter og forlagsredaktør. Etter nesten ti år som redaktør i Cappelen Damm, har han nå meldt overgang til Tiden.
Publisert digitalt

For nesten ti år siden fikk du, i konkurranse med 120 andre søkere, en jobb som redaktør i Cappelen Damm. Den gangen uttalte du i studentavisen Universitas at «Nå har jeg en jobb jeg brenner for. Dette er utrolig morsomt». Etter hva jeg kan skjønne på den lille boken din, Brev til ledelsen, ble det ikke bare morsomt, men også ganske frustrerende etter hvert? 

Ja.

Brev til ledelsen kan virke som et vågalt prosjekt: du sier opp en av de mest attraktive jobbene i litteraturbransjen, for så å skrive et brev, i bokform, med to hundre av grunnene til at du ikke vil jobbe i Cappelen Damm. Men boken er altså skrevet av en redaktør som har fått seg ny jobb, med bedre betingelser, i et nytt forlag. Da var prosjektet kanskje ikke så vågalt likevel?

Nei, absolutt ikke. Det står jo også formulert svart på hvitt i Brev til ledelsen, blant annet på side 11 og 20. Jeg tenker heller ikke at denne tekstens relevans har med det å gjøre. Denne boken var nødvendig for meg å skrive, fordi stoffet er viktig. Når det kommer til den personlige risikoen du etterlyser – om man ser på følgende sitat: 

«Jeg slutta i jobben fordi jeg var misfornøyd med omorganiseringen, hvor det viste seg at en redaksjonssjef som har jobbet i forlaget i 25 år kan settes til side uten å bli forklart hvorfor.» (s.5)

kunne man jo få for seg at den som vil være vågal, fortsetter å jobbe i Cappelen Damm? Jeg vet ikke. Vi kan jo uansett lure.

La oss si at boken inneholdt kun én grunn, i stedet for cirka 200. Hvilken grunn ville det vært? 

Dette spørsmålet er selve grunnen til at jeg skrev boka. Vi har en hang til å forenkle. Journalistene som tok kontakt da jeg sa opp jobben spurte om det samme, men det finnes altså cirka 200 grunner. Jeg kommer stadig på flere. Vurderer å skrive til et bind to.

Jeg merker det er fort gjort å nevne noen av begrunnelsene dine, for deretter be deg om å utdype, men la gå: Du skriver at Cappelen Damms fremtidsplaner er uetiske, mens Tidens overordnede prosjekt er etisk. Kan du utdype?

Det handler om forholdet mellom børs og katedral, hvor mye man skal ha av hva, et forhold alle forleggere og forfattere bør ha et relativt avklart forhold til, og hele tiden undersøke. For meg ble det bare altfor mye børs, noe som uavvendelig setter seg i selve forlagskulturen. Dette har jeg utdypet mange steder i boka.

Du sluttet i jobben «fordi du synes det bør utgis færre bøker». Har du eksempler på noen unødvendige skjønnlitterære utgivelser?

Mange, særlig oversatte løkkeskriftromaner,  selvfølgelig, men også mange dårlige oversettelser og norske skjønnlitterære utgivelser. Allikevel synes jeg det er mer konstruktivt å snakke om dette som et strukturelt problem. De siste årene har det også blitt utgitt mellom 40 og 60 skjønnlitterære debutanter i Norge. Det virker litt absurd at vi de siste ti årene har fått rundt 500 nye, publiserte skjønnlitterære forfattere. I tillegg kommer selvfølgelig det faktum at nesten alle forlagene presser opp tittelantallene. Jeg tror ikke det er en heldig utvikling. Når vi snakker om unødvendige skjønnlitterære utgivelser, tenker jeg selvfølgelig også på de bøkene som kunne ha vært virkelig gode, men som ikke arbeides nok med i de siste rundene. Det er kanskje den egentlige tragedien.

Du sluttet i jobben «fordi Calendar girl». La meg sitere fra en av bøkene utgitt på forlaget du nå har meldt overgang til: «Han tok henne først, satte seg overskrevs på beina mine og trengte inn i henne bakfra, så jeg kjente ballene hans og varmen og saften hennes mot rumpa.» Utdraget kommer fra Maestra, en bok som fikk terningkast 2 av Knut Faldbakken i VG, en bok man kan anta at Tiden brukte mye penger på å få rettighetene til, en bok man vel også kan anta at Tiden, litt inspirert av andre lignende suksesser, valgte å gi ut, ikke på grunn av den litterære kvaliteten, men salgspotensialet?

Her var det mange antagelser. Altså, dette spørsmålet illustrerer bare poenget mitt. Jeg kunne jo sagt at i en periode (under Alberte Brembergs tid) kjente jeg ikke Bokvennen igjen, det utviklet seg i en ganske merkelig retning og fikk meg til å savne Gabriel Moro med en lidenskap jeg ikke trodde jeg hadde i meg. Men nå som han er tilbake, og etter at du begynte, Thomas, virker BLA som mye av det samme gamle. Spørsmålet ditt kan også minne litt om hvordan Finn Iunker plukker ut enkelte formuleringer fra Ole Robert Sundes bøker for å påstå at språket hans er svakt og at forfatterskapet hans ikke holder mål. For å trekke det enda lengre: Et av redaksjonsmedlemmene i BLA skriver: 

Først da hun ble førti
forsto hun hvor deilig
det er å være dirty

Når hun kom
ble rommet disig
hun oste av sex
på grensen til sleazy

For meg er ikke disse noe pinlige strofene representative for Christian Refsums forfatterskap, heller ikke BLA sin redaksjonelle kompetanse, eller forlaget Oktobers virke, slik det arter seg i det store og hele. Det handler altså om en type balanse, om hvor store ressurser som pumpes inn i useriøs litteratur for å generere store overskudd. Jeg er for øvrig heller ikke særlig interessert i terningkast eller VG-anmeldelser.

Du sluttet i jobben fordi du ikke har troen på «breddeforleggeri» Det er egentlig et annet navn på kunstforræderi, skriver du. Men er ikke Tiden forlag også et resultat av breddeforleggeri, all den tid forlaget eies av Gyldendal? 

Jo, men det handler om hvor man velger å virke, og med hva. Jeg prøver å si noe om hvem man tror man er, og prøver å være, i en periode hvor norsk kulturliv settes under press Og hva er det med alle disse «kritiske» spørsmålene dine? Herregud, kom igjen! Du kan bare innrømme at du ble litt tent av boka, særlig fordi det angår deg selv.

Du har rett, Dan! Jeg ble tent! Jeg fikk manuset tilsendt på e-post idet jeg gikk av bussen på Sagene, hvor jeg ble stående i altfor mange minusgrader og lese hele pdf-en fra start til slutt. Jeg nikket, smilte, sendte noen av grunnene dine til Gabriel. Men i et såkalt aktueltintervju må man vel kunne fekte litt? 

Helt klart, det er vel formen, antar jeg. Men jeg tror frykten for å ikke virke objektiv nok, eller kritisk nok, ofte er til hinder for både saken og subjektet. Du vet, vi vil nok mye av det samme, de små forskjellene til tross. Det er det vi må jobbe for. Målet er litteraturen, ikke intervjuformen. Kast dritten! Vi er jo enige.

Et siste kritisk spørsmål: Du fremstiller det som positivt at du i løpet av et år vil spare mange timers gange, da Tidens kontor ligger 250 meter nærmere der du nå bor. Men hva med den helsemessige effekten? 

Jeg tror det ligger mye helse i arbeidsro. Dessuten har vi en boksedukke på Tiden.

Du skriver om å «ta en Gulliksen». Blir noen av forfatterne dine med fra Cappelen Damm til Tiden?

Det blir mellom dem og meg.

Powered by Labrador CMS