Essay

Alle om bord i smertetoget!

Trenger vi ikke litt optimisme nå? Nei, fastslår Voltaire; optimisme er en selvbehagelig utvei som bare fører til mer jævelskap og elendighet.

Det finnes alltid noen som har det verre enn deg. Bildet viser henrettelsen av Robert-Francois Damiens, som i 1757 ble revet i fire til offentlighetens forlystelse etter å ha forsøkt å myrde Ludvig XV. Kilde: Wikimedia Commons.
Det finnes alltid noen som har det verre enn deg. Bildet viser henrettelsen av Robert-Francois Damiens, som i 1757 ble revet i fire til offentlighetens forlystelse etter å ha forsøkt å myrde Ludvig XV. Kilde: Wikimedia Commons.
Publisert digitalt

Når livet er dritt, er det en trøst å vite at noen har det verre. Et eller annet sted, en eller annen gang i historien, har noen alltid hatt det verre, for eksempel den mislykkede attentatmannen Robert-François Damiens som i 1757 gjennomgikk en så langtrukken og grufull offentlig henrettelse at det blir for omstendelig å nevne detaljene. Men er det kynisk og selvopptatt å tenke slik? Godter man seg bare over andres lidelse, kaldflirende eller med skadefryd? Tvert imot er det å se utenfor seg selv, løfte blikket, og sammenligne seg selv empatisk med andre. Mangel på empati er å klage over sin egen situasjon, uten å se det i perspektiv med andre, som å jamre seg over «krise» og dårlig snøbrøyting i Agder når ekstremvær herjer i nord, eller når vaksinemotstandere roper ut om at friheten deres tråkkes på, samtidig som sykepleiere må ofre sin egen frihet og helse for å ta deres bør, og ikke minst samtidig med hendelser i Hong Kong, Hviterussland, Afghanistan, et.al. Om stor urett eller smerte likevel tilfaller deg, er det, kan du forsøke å trøste seg med, ingenting unikt med ens lodd, for menneskets historie er utvilsomt en lidelseshistorie.

Ingen annen forfatter konstaterer vel omfanget og begredeligheten av den menneskelige tilstanden like grassat, lettlivet og vittig poengtert som 1700-tallsmennesket Voltaire i hans lille roman Candide. Candide, eller optimismen som den fullstendige tittelen heter på norsk, ble utgitt i 1759 og følger tittelkarakteren på en ufrivillig og farefull rundreise. Som navnet antyder (av latin «candidus», som betyr «hvit» eller altså overført «ren», «uplettet», «uskyldig») er Candide en godhjertet og godtroende ung mann. Vi blir fortalt at han bor i det beste av alle slott i det beste av alle fyrstedømmer. Han har den beste og mest rettferdige av alle herrer, baron Thunder-ten-Tronckh; den beste av alle lærere, den godeste Pangloss; og den angivelig mest attråverdige av alle kvinner bor der også, naturligvis, den rosenrøde og «appetittlige» Kunigunde (et navn som potensielt betyr «fittekrig» ved å blande latin og tysk, eller «stor bakdel» på persisk, et språk som ikke var fremmed for Voltaire), og Candide er selvsagt stupforelsket i henne.

Fiender i samme bind

Første gangen jeg leste Candide var jeg 21 år. Lite opptok meg mer på den tida enn Goethes Den unge Werthers lidelser og romantikkens besnærende strihet. Faktisk syntes jeg ikke livet var særlig verdt å leve, noe som var forskyldt av et maniert mismot (men ektefølt nok) og en forelskelse det ikke ble noe videre av, derav sorgen, et svermeri, skjønt det riktignok, som innledningsvis antydet, var en trøst at noen et sted i verden måtte ha det verre enn meg, det kunne jeg tross alt ikke unngå å vedkjenne, der jeg satt og kjededrakk kaffe på det lune universitetsbiblioteketet og var privilegert nok til å ta livet med ro og plukke av de bøkene som falt min forsofne fritid inn. En av disse bøkene var altså Candide, og den fant veien til meg ved et freidig slumptreff, siden romanen delte bind med Jean-Jacques Rousseaus Den ensomme vandrers drømmerier, som det egentlig var min hensikt å lese. Freidig, sier jeg, fordi Voltaire og Rousseau var bitre fiender, og jeg husker til og med at forordet til denne dobbeltutgivelsen satte Voltaire nærmest som en fotnote, påpekte at han jo var en bemerkelsesverdig skikkelse i sin samtid, men som den da utfryste Rousseau har fått en slags historiens hevn over ved å ikke være like steindød som Voltaire angivelig er nå, men faktisk katalysatoren (intellektuelt sett) for den amerikanske og franske revolusjonen, for den saks skyld kanskje òg for Marx, og en som fortsatt leses med dyp deltakelse av politiske tenkere så vel som litterater. Ja, også jeg har lest Rousseau med glede, men undrer meg likevel over den påståtte «irrelevansen» til Voltaire. For dette er i alle fall klart: den gangen på biblioteket bladde jeg litt i Candide som følge av en slags medlidende nysgjerrighet, og straks jeg hadde begynt, klarte jeg ikke å legge romanen fra meg.

Historien starter bemerkelsesverdig brått ved at Kunigunde en dag legger merke til mester Pangloss og en søt brunette i skogen, mens han underviser henne i «en time i eksperimentalfysikk». Kunigunde holder pusten og spionerer på «hele rekken av gjentatte eksperimenter» og blir «besjelet av trang til å bli lærd, hun også». Hun går straks til Candide for en hjelpende hånd, så de møtes bak et skjermbrett, hendene kommer på vidvanke, og det ene fører til det andre (som Pangloss har sagt: «ingen virkning er uten årsak»). Men baronen, Kunigundes far, tar dem på fersken, og siden Candide ikke har prektig nok stamtre, var dette årsak og virkning av en art baronen ikke ville godta, og vår helt blir bokstavelig talt kjeppjaget ut av dette angivelige paradis.

Når rumpa blir skinke

Baron Thunder-ten-Tronckhs slott er imidlertid ikke det beste av alle tenkelige, skjønt det jo er naturlig av Candide å tro det, oppdratt som han er i denne provinsielle og innmurede kroken av verden. Man merker fra første side at romanen er gjennomsyret av ironi og at dette er en satire av det kaustiske slaget. Måten ironien er løst på er ved bruk av sidestilling, i kraft av Candides blåøyde blikk og friksjonen mellom lærdom og liv.

Til tross for den særegne lette tonen er satiren bekmørk og jævlig i sitt innhold. Den skyter fart fra start med både sex, kastrasjonstrusler, juling og autoritetshån, og tre sider inn i boka, hvor kapittel to begynner (med undertittelen «Hvordan det gikk Candide blant bulgarene») utarter det seg i kidnapping, krig, sodomi, spissrotgang, voldtekt, bukspretting, lemlestelse og barnedrap. Den knappe 100 sider lange romanen er fullstappet med hendelser, og alt er utelukkende en elendighet til å riste på hodet av. Rundt midten av boka holdes det dessuten en tevling i hvem som har lidd verst, hvor den enes beretning trumfer den andre. Blant de mest minneverdige er den om pavedatteren som befant seg under en beleiring og fikk snittet av ene rumpeballen sin til tyrkerne da sulten deres ble som verst.

Det er derfor betimelig å spørre hvorfor Candide er blant de morsomste romanene jeg har lest. Kanskje er det fordi den er så befriende dyster i sin beskrivelse av livet på jorda. Jeg har nok også latt meg besnære av romanens drøyhet og sjokkeffekt. Det ubønnhørlige tempoet bidrar til dette sjokket, fordi det ikke gjøres opphold, ikke er rom for at leseren kan hente seg inn. Romanen stopper rett og slett ikke opp; den sper bare på med kalamiteter, og beveger seg fort av gårde igjen, munter og tilsynelatende uberørt.

Jeg lurte vel på den gangen i biblioteket hva faen det var jeg leste. Samtidig husker jeg jo at jeg lo og lo, en overgiven latter, ikke helt i kontroll over reaksjonene mine der jeg kom rett fra de innbilte sorgene til Werther. Jeg ble kastet ut av romantikkens lumre og ensomme skoger, og inn i pikareskromanens konkrete, menneskelige drama, hvor livet besto av mer enn indre kamper og skog-sus, men snarere en voldsom, reell og vilkårlig brutalitet. Satiren var som en slags årelatning for den 21-årige Eiriks slappe tankevaner og selvbetatte nihilisme. Å lese Candide førte med andre ord til et forløsende miljøskifte, et som fortalte meg: «Noen har det verre enn deg, tufs», eller (som en skammelig fik i fjeset): «Det virkelige livet fins, det også, så få hodet ut av ræva. Kjedsomhet er ikke fortvilelse». Romantikken framsto med andre ord som hyperbol, ja hysterisk, ikke minst som følge av Voltaires lakoniske vidd, dette c’est la vie som følger begivenhetene. Livet er en smertesmørje, sånn er det bare.

Tannløs latter

Lettheten og munterheten i Candide er naturligvis forledende. Romanen ble utgitt under pseudonym, forståelig nok, da Voltaire, til tross for sin kjendisstatus i samtida, ved flere anledninger hadde blitt slengt i Bastillen eller tvunget i eksil på grunn av meningene sine. Praktisk anlagt valgte han etter hvert å bo et steinkast unna landegrensa, slik at det bare var å begi seg over om det skulle bli behov. Fordi satiren nettopp er en roman og ikke en pamflett, kunne Voltaire ty til lette forkledninger og navnebytter, og slik unngå straff, men likevel skrive rammende. Candide er fullproppet med majestetsfornærmelser, hån av maktsyke og pengegriske, uthenging av geistlige, samt mang en obskønitet og grusomhet. Enkelte ting vil nok også støte lesere i dag.

Ikke minst nyter Voltaire å stikke hull på oppblåste filosofer. Romanen punkterer forestillingen om at verden er iboende god. Candide har rett og slett tatt skade av sin oppdragelse. Han er for velmenende, tillitsfull og troende på forsynet, ja en svært sympatisk type, men en som folk konstant ser sitt snitt til å utnytte, rundjule eller rævkjøre. Det kommer med andre ord ikke noe godt ut av at Candide er god; han blir til og med drapsmann. Karakteren Pangloss er på sin side utvilsomt meislet etter den tyske filosofen Gottfried Leibniz og dennes optimistiske verdenssyn. Pangloss mener nemlig i likhet med Leibniz at Gud har skapt verden som den beste av alle mulige verdener, og erklærer at «Da alle ting er skapt med hensikt, må alt nødvendigvis være skapt i beste hensikt». Han argumenterer for dette ved å si: «Legg merke til at neser er skapt til å bære briller, ergo går vi med briller»! Troverdigheten hans blir slik stadig vekk avkledd, og noe av det første vi får vite er at han underviser i «metafysikoteologokosmolonigologi». En gang Candide støter på ham senere i romanen har Pangloss begynt å råtne av syfilis, for som filosofen selv sa: årsak og virkning, og han pådro seg nok denne ugunstige sykdommen da han lå med brunetten tidligere. For å gjøre fornærmelsen komplett betyr Pangloss noe à la «all-prat» eller «bare-prat», et navn han lever opp til ved å være en hyklersk, pratesjuk og kåt gammel gubbe. (Jeg kjente for øvrig en gang en stipendiat i moralfilosofi som under en diskusjon om etikk med en venninne av meg – dette var på en fest – slo henne midt i ansiktet, og også han hadde passet godt til navnet Pangloss.)

Leibniz’ optimisme hevder altså at verden er innrettet på best mulige måte og at Gud har en hensikt med alt; det gjelder bare for oss små mennesker å se det. Å bli smittet av syfilis eller få 100 piskeslag er av det gode, fordi det gir en sjanse til å lære ydmykhet. Gud mener sikkert også at det var en slags plan med Jobs omstendelige lidelser, for som Job selv mumler mellom blåveisene: «Herren tok, Herren ga, Herrens navn være lovet».

Optimismen for fall

For Voltaire var en slik optimisme det motbydeligste han viste om. En skjellsettende hendelse var det katastrofale jordskjelvet i 1755 som ødela Lisboa nesten fullstendig. Theodor Adorno har sammenlignet den idéhistoriske virkningen jordskjelvet hadde på Opplysningstidens overmodige og fornuftbaserte fremskrittsmyte med den virkningen Holocaust har hatt på etterkrigstiden. Lisboa var en verdensby, et kulturelt senter og hovedstad for datidens kanskje største kolonimakt, men i løpet av en morgen ble byen slukt av brann, tsunami og av selve jorden. Var også dette en plan uttenkt av Gud, i likhet med det smålige veddemålet over Job? Var det guddommelig vrede? Portugiserne var jo gudfryktige nok; de bedrev misjonering av hedninger på fjerne kontinenter, bygde katedraler og spredte Guds ord (skjønt det i Voltaires ironiske praksis vil si at de drepte, plyndret og voldtok). Hva slags lekse skulle de 40 000 døde lære oss, eller dem selv, og til hvilken pris? Eller som med Job: Var det verdt å få bekreftet Jobs gudfryktighet ved å myrde familien hans og pine ham?

I Candide ankommer etter hvert vår helt og hans følge Lisboa, akkurat idet byen styrter i grus. Som fremmede blir de rasket med til en såkalt autodafé av inkvisisjonen, fordi «synet av en del personer ristet over svak ild i høytidelige former ville være et ufeilbarlig middel mot jordskjelv», og også to portugisere «som hadde spist en høne og spyttet ut spekkeflesket» (to jøder på feil sted til feil tid) blir dratt med. Skjønt Candide kommer seg unna «gjennompreket, gjennomprylt, velsignet og syndsforlatt», ender det ikke like godt for Pangloss, som blir hengt, og jødene går opp i flammer uten at de vet hvorfor. Men alt som skjer er slik det skal være, for vi lever i den beste av alle mulige verdener, og Gud har en mening med alt.

Voltaires poeng er heller at nei, det ikke fins mening i lidelse. Ingen hensikt, ingen rettferdighet, ingen guddommelig nåde eller straff. Gud eksisterer, men det eneste som gir mening er at han var den som en gang satte spillet i gang, som dyttet den første dominobrikken, og deretter trakk seg tilbake. Gud lar ikke 40 000 enkeltmennesker slukes av jorden for å teste ett enkeltmenneskes tro. Hva slags paranoid egoist måtte berolige traumene sine med en så forskrudd innbilning? Jordskjelvet var istedenfor et eksempel på livets vilkårlighet, at verden er et kaotisk sted og at ulykken kan ramme hvem som helst, jøde eller jesuitt, snill eller slem, for naturkreftene følger sitt eget uberegnelige skjema. Det var denne lærdommen Voltaire trakk fra jordskjelvet, og da skjønner vi også hvorfor han lot seg provosere av Leibniz’ late påståelighet, som vel setter ofrene i Lisboa inn i en høyere orden, men samtidig glatter godmodig over den arbitrære ondskapen og underkjenner livets egen verdi. Bødlene slipper liksom unna med et gudestemplet carte blanche, like uhyggelig moralsk uforpliktende som SS-offiserenes «jeg gjorde bare min plikt».

Historiens tilbakekomst

All denne praten om optimisme gjør at jeg tenker på de kveldene jeg oppslukt foran tv-en kan glane på kampsport, og det at jeg hver gang lar meg fascinere av at vinneren korser seg, peker mot himmelen og takker Jesus for seieren. Det er noe med det selvoppslukte og blinde vanviddet i en slik erklæring, som om Gud var til stede på den blodtørstige tilsetningen, som om Jesus ønsket at den andre skulle tape, eller for den saks skyld at vedkommende skulle bli slått i svime og få nesa smadret flat. Var ikke da begge kamphanene gode kristne som har kjempet seg opp fra harde kår? Vil Gud se den enes lykke på bekostning av den andre? Og å erklære det demonstrativt over den andres sjøpølseansikt? Hvorfor er du så utvalgt og spesiell? Ikke minst: det høres ikke veldig kristent ut.

Jeg tenker at den korsende bokseren er en uhelbredelig og ikke helt bevisst optimist, en Candide, en som mener verden vil ham godt, at Gud er på hans side, og at han kjemper den gode sak, til tross for at det er i en blodig ring til underholdning og fornøyelse for folk som har betalt for å se på. Optimismen er først og fremst en måte å rettferdiggjøre sine handlinger og bortforklare seg på; den erklærer falske sannheter, et ønskebilde, og utøver makt for å få sin vilje oppfylt. Men kanskje viktigst er det at optimismen er regressiv, at den løfter oss, for at vi så bare faller enda lengre ned enn vi var, og at våre håp er dømt til å ende i skuffelse, fordi livet er for vilkårlig og menneskene ikke så fornuftige som vi gjerne ønsker av dem. Der optimismen faktisk fører til forandring, er det som regel i blodbad, som revolusjoner.

De fleste i Norge, i det minste de av oss som har overskudd til å lese eller se på sport, lever en tilværelse som er glatt, grå og knirkefri. Vi klager over alderdommen og frykter rynkene, der folk i tidligere tider var heldige om de ble eldre enn 30. Ja, det er en mild og tilrettelagt hverdag, så sikker at vi i likhet med Solstads Bjørn Hansen liksom må orkestrere vår egen skjebne gjennom en «livreddende katastrofe», et selvhevdende feilgrep, for å leve noe som minner om et interessant liv. Francis Fukuyama erklærte som kjent (optimistisk) historiens slutt etter Berlinmurens fall, og jo, vi måtte vel ha sagt oss enige i utsagnet for knapt et tiår siden, eller i Clinton-æraen og dens seige, bedagelige kjølvann. Men dette har vi nå lagt bak oss. 2020-tallet innebærer igjen utvilsomt «interessante tider», en tilbakevending til historien, til muligheten for omveltninger, med flyktningebølger, naturkatastrofer, klimakrise, pandemi og igjen trusselen om atomutslettelse. Populærkulturen fantaserer både lengselsfullt, skrekkslagen og masochistisk om apokalypsen – et tegn på at vi har undergangen i vår bevissthet. Vi higer etter forandring, vi rent sagt trenger det. Candide kommer dermed tett på vår moderne livsfølelse, ved at den skildrer en vilkårlig verden av oppbrudd, utnytting, kriser, forlis, urettferdighet og meningsløse kriger, nettopp vrangsiden av hvordan historien haler og drar. Slik gjør Voltaire det dessuten klart for de som frykter framtida og ønsker å mane fram en behagelig, storslagen fortid à la «Make America Great Again», at en slik fortid aldri har eksistert.

Utopienes blodtåke

Så hva er Voltaires vektige alternativ? Bare en stillferdig visdom: «Vi må stelle vår egen hage». Slik uttrykker Candide det ved romanens slutt, etter å ha utholdt verdens lidelser og omsider ristet av seg sin godtroenhet. Det er en løsning som kanskje oppleves som resignert og som retter ansvaret over på den enkelte, noe nyliberalistisk og samtidig reaksjonært, eventuelt «rydd rommet ditt!» (sitat Jordan Peterson), men Voltaires poeng er at man i det minste ikke gjør vondt verre. Med andre ord: en klar oppfordring til moderasjon, og dessuten en advarsel (på bekostning av Rousseaus samfunnspakt og allmennvilje) til de som ønsker forandring eller enhet koste hva det koste vil. Det er også en advarsel, kan vi tenke oss, mot teknologioptimisme som typisk nok skal redde kloden fra klimakrisen, når vi uansett ikke kommer noen vei uten å rydde opp i vårt eget forbruk; teknologioptimismen er en unnskyldning til å ture på.

Skeptisisme, mener Voltaire, er dermed å foretrekke over utopienes blinde tro. Om enden er god er ikke allting godt. Pessimisme er i en slik sammenheng ikke svartsyn eller å la være å le, men å se verden for hva den er, et kaotisk sted hvor man bør spare seg for innbilninger som stryker en etter hårene. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Kanskje er det i Voltaires pessimisme og ikke i det revolusjonære overmotet, at vi først ser en slags utjevning som peker fram mot menneskerettighetene og som ikke er blind for andres lidelser. Alle mennesker er like bedritne, og i forlengelse: alle er like mye verdt. Det fins gode og dårlige mennesker av alle slag, og alle rammes vilkårlig av hell og ulykke, slik Candide utmerket viser. Døm ikke. Dyrk din hage. Lev i fred og hold orden på ditt eget. Når historien altså ikke bare fortsetter, men også gjerne gjentar seg, forstår vi at den heseblesende morsomme men betimelige optimismekritikken i Candide aldri mister sin relevans.

Eirik S. Røkkum (f. 1990) er poet og gjendikter. Siste utgivelse: Kaskader av okser og aske, Flamme Forlag (2021).

23.02.2022, BLA 2/2022.

Powered by Labrador CMS