Essay

Jakten på den forsvunne sammenheng

Hva skjer med leseblikket når man et år skal lese alle norske, skjønnlitterære utgivelser? «Når alt blir plikt, begynner alt å ligne», skriver Thea Sundstedt Baugstø.

Publisert digitalt

Et par dager før vi skal bestemme oss for hvilke bøker vi vil nominere til Ungdommens kritikerpris, går klimatoppmøtet i Glasgow av stabelen. Jeg følger ikke egentlig med. De siste ukene har jeg blitt vant til blaffene av panikk som treffer meg hver gang et nyhetsvarsel lyser opp skjermen, og det er lett å fokusere på andre ting, det vil si: på jobb, på bøkene jeg må lese.

Ungdommens kritikerpris

(UKP) er en pris for skjønnlitteratur delt ut av videregående-elever. En jury bestående av tre kritikere står for nominasjonen av åtte bøker. Disse sendes så ut til syv klasser. I år har denne juryen bestått av Leif Bull, Maya Troberg Djuve og Thea Sundstedt Baugstø.

I dette essayet skriver Baugstø om erfaringen av å lese alle årets norske skjønnlitterære utgivelser.

Det er tidlig november, onsdag ettermiddag, og vi møtes vi på Sentralen, Leif Bull, Maya Troberg Djuve og jeg. Leif spiser en wrap, Maya og jeg drikker krydret te fra pappkopper. Det er flere måneder siden Foreningen !les utnevnte oss til årets kritikerjury, og siden da har vi hatt et felles mål: å plukke ut de åtte beste av alle årets norske skjønnlitterære utgivelser.

I forkant av møtet har vi kommet frem til en langliste. Vi har blitt enige om hvem som tar med hvilke bøker, og nå legger vi favorittene på bordet mellom oss. To av de vi raskt bestemmer oss for å nominere, har vi kun lest på pdf, og nå legger vi andre bøker der i stedet, bøker som kan representere dem. Det blir fort forvirrende. Inkluderte vi den, spør jeg, igjen, om Eirik Ingebrigtsens Sjøskade. Vi gjorde ikke det. Den ligger der i Carl Frode Tillers Flukts sted.

Men jeg liker Sjøskade. Vi liker alle Sjøskade, selv om alle tre har brukt uforholdsmessig lang tid på den. Senere skal jeg lure på om grunnen til at vi ikke nominerer den, er at den krever ting som en overarbeidet jury ikke makter å gi. Jeg vet ikke hvor henvendt den er, sier jeg nå. Det er sant, men også ofte et meningsløst argument i samtaler om litterær kvalitet.

Sjøskade ligger der i en annen romans sted, men når jeg noen uker senere ser tilbake på bokåret 2021, er Ingebrigtsens bok en av de første jeg tenker på. Det er en historie om en mann og en hval. Eller kanskje snarere: en historie om sammenhengen mellom en manns psykiske helse og en død hval med magen full av plast.

*

Jeg har blitt vant til å snakke om Ungdommens kritikerpris. Forteller gjerne om hvor mange bøker som kommer ut i løpet av et år, og at ja, vi skal lese alle, men helst bare de vi faktisk får tilsendt, og at vel, Uprisen er noe annet. I år har jeg snakket om voksenbøker, som om jeg er tretten, som om jeg igjen har trettenåringens markeringsbehov. (Noen ganger, i samtaler som dette, slår det meg at jeg kanskje fremdeles er så ung at utenforstående kan komme til å anta at det er jeg som er ungdommen i Ungdommens kritikerpris.)

Når jeg snakker om prisen, er det likevel mest for å fortelle om hva det innebærer å lese på denne måten. På jakt etter kvalitet, men så mett av norsk samtidsprosa at kvalitetsbegrepet er skjørere enn noen gang. Jeg har aldri før forsøkt å svare på hva som kjennetegner et gitt års litteratur, aldri gått inn for å ha verken overblikket eller definisjonsmakten, men i år har jeg blitt bedt om å si noe om samtidslitteraturens tendenser så mange ganger at jeg begynner å snakke som om jeg har svaret – eller som om andre har det.

Ei jeg kjenner sier at skjønt hun ikke leser noe særlig ny, norsk samtidslitteratur, har hun et bestemt inntrykk av hva den ofte dreier seg om. Unge kvinner, sier hun. Unge kvinner som ligger med noen. Gjerne eldre menn.

Kanskje har hun rett. Etter metoo skulle det vel egentlig bare mangle. Eller kanskje er historiene de samme, men sintere, sårere, enn før. Vi rakk ikke å lese Linn Ullmanns Jente, 1983 før lista over årets beste bøker skulle være ferdig, men også andre utgivelser av året forteller historier som bekrefter hypotesen. Marianne Marthinsens fine debut Selveiersanger, for eksempel, der en ung student innleder et forhold til sin professor. Eller den enda finere debuten Det stemmer ikke, der Eivind Grip Fjærs mannlige hovedperson, et du, kun er i stand til å nærme seg en pen, litt yngre jente fordi aldersforskjellen (så liten den enn er) gir ham et overtak.

Likevel. Det stemmer ikke er først og fremst en roman om sykdom. Om hva som skjer når den fremdeles unge mannen blir diagnostisert med kreft, og om hva kreften gjør med ham, med forholdene hans, forsøkene på å leve sammen med et annet menneske. (Med Eivind Grip Fjær har norsk litteratur forøvrig fått noe så sjeldent som en forfatter som skriver både godt og direkte om sex.) Når jeg nevner boken som et eksempel på at vår tids litteratur egentlig beskjeftiger seg med kjønn og gråsonesex, er det først og fremst et uttrykk for fallgruvene ved en slik hypotese i utgangspunktet.

*

Det er lett å finne bekreftelser på egne fordommer. Jeg kan sitte foran bunkene av årets bøker, plassere dem i hauger, sortere dem etter egne innfall. Disse handler om mødre, disse om fedre. Her er sexbunken, her er dødsbunken. Klassebunken står i hjørnet.

Ei god venninne advarte meg da jeg påtok meg oppdraget. Bøkene kommer til å hope seg opp, sa hun. De kommer til å havne på stuebordet og under stuebordet og i sofaen og i vinduskarmene og på badet. Jeg lot meg ikke skremme, har alltid foretrukket kortest mulig vei til bøkene, men den siste tiden har det blitt komisk. Jeg prøver å se oss slik naboene må se oss, de som hver kveld har panoramautsikt over den opplyste stua vår: Kjæresten min sitter trygt plasser ved pc-en i hjørnet, og jeg ligger spredt utover sofaen, eller gulvet, eller spisebordet, i, over og rundt disse bøkene, hauger som vokser og raser om hverandre. Kanskje virker jeg konsentrert. Hvordan jeg leser, er tross alt ikke synlig.             

*

For et par år siden leste jeg den franske professoren Pierre Bayards Hvordan snakke om bøker du ikke har lest? Tittelen til tross, er Bayards bok et varmt forsvar for litteraturen – i realiteten et argument for aktiv ikke-lesing, det vil si: ikke-lesing som lesing. Vi behøver ikke å beklage at vi aldri får lest alt, hevder Bayard, så lenge vi som lesende mennesker kan etterstrebe en form for oversikt. Bayard viser til Robert Musils Mannen uten egenskaper, der en bibliotekar kan si noe om hver av bøkene han forvalter, enda det er flere millioner av dem, ganske enkelt fordi han ikke har lest en eneste.

Jeg har aldri trodd mer på verdien av aktiv ikke-lesning enn i år. Kanskje er det ganske enkelt fordi jeg aldri før har blitt så bevisst lesningens begrensninger. Vanligvis lar jeg meg styre av egne impulser: Jeg leser for jobb og av plikt, men også alltid etter innfall, tilfeldigheter, lidenskaper. Det er en form for lesing Lydia Davis forsvarer i Essays I, og en jeg har bedrevet mer eller mindre bevisst siden jeg så hva det gjorde med søsteren min da hun for tretten år siden bestemte seg for (i minst et par måneder) kun å lese Veien til førerkortet. (Hun besto teorien med to feil. Det samme gjorde jeg to år senere, utelukkende etter å ha pugget testsvar på nettet.)

Først i sommer, da arbeidsmengden ble overveldende, gjorde jeg det jeg i så mange år hadde gått inn for aldri å gjøre. Jeg bestemte meg for bare å lese det jeg burde.

Kanskje hadde det ikke behøvd å være et problem. Det var jo ikke snakk om Veien til førerkortet. Jeg hadde et hav av pliktbøker å velge mellom, og mange var gode, bøker jeg uansett ville kjøpt, lest, til og med kastet meg over. Men når alt blir plikt, begynner alt å ligne.

Nesten hver eneste ettermiddag har jeg hentet opp nye bøker fra postkassen. De lukter likt og kjennes like ut og veier nesten alltid det samme, og dette er fint, tenker jeg, men sjelden godt nok. Jeg har aldri lest så mye norsk samtidslitteratur på så kort tid som i år, men blir jeg bedt om å si noe om en enkelt bok, blir jeg svar skyldig. Oversikten jeg har gått inn for å tilegne meg, evnen til å si noe om hva som egentlig kjennetegner denne litteraturen jeg sluker som aldri før, kjennes fjernere enn noen gang tidligere.

Som lesende menneske nytter det lite å skamme seg over ikke å ha lest alt. Enhver som leser mye vil kunne si vel så mye om bøker hen ikke har lest, som bøker hen har lest. Har en ikke lest en bok, behøver en ikke å beskjeftige seg med å gjengi nøyaktige detaljer eller gode, nyanserte lesninger. En kan operere med anekdoter og stridslyst, lekende lett plassere et gitt verk i en hvilken som helst kontekst. Og hvorfor ikke? Skal en få noe ut av årene på Humanistisk fakultet, kan det godt være evnen til å (med den største selvfølgelighet, og uten et øyeblikks blygsel) vise til Mannen uten egenskaper uten å ha lest Musil.

Den gradvise erkjennelsen: Oversikt over anmeldelser og kultursider, samt en viss kjennskap til hva som frontes i bibliotek og bokhandel, vil kunne hjelpe en til å peke på langt mer presise tendenser enn det haugene på stuegulvet mitt er i stand til.

*

Lista over «årets åtte beste bøker» offentliggjøres på Sentralen omtrent en uke etter at vi har kommet frem til den. Etterpå skal jeg representere UKPs kritikerjury i samtale med Hilde Slåtto fra Foreningen !les, og Ole Jacob Hoel, kritiker, journalist og medlem av årets brageprisjury. I forkant av arrangementet kommer jeg over fjorårets samtale, som ble streamet. Da satt hele kritikerjuryen og snakket om tendenser. Psykisk sykdom ble tidlig nevnt. Det samme ble sammenhengen mellom psykisk sykdom og mødre. Dessuten kom de raskt inn på det alltid like utømmelige spørsmålet: Hvor blir det av klimalitteraturen? Finnes den?

Spørsmålet fører gjerne til nokså unyanserte analyser. Ikke minst er det ett hjertesukk som stadig står i fare for å gjentas: Hvordan kan norske forfattere utgi seg for å være aktører i samfunnsdebatten når de er selvopptatte nok til å fokusere mer på sammenbrudd og nære relasjoner enn vår tids viktigste problemstillinger?

Fjorårets kritikersamtale ble langt mer interessant enn som så. En slik polemikk har tross alt mistet brodden de siste årene, uten tvil fordi klimalitteraturen nå faktisk skrives – om enn på en slik måte at Vilde Sagstad Imeland, Morgenbladet-kritiker og journalist, etterlyste en «skikkelig tøff, eksplisitt klimaroman». Ser en bort fra at enhver bok som er etterlyst trolig vil mislykkes, er det lett å forstå utsagnet.

*

Et av årets mest åpenbare eksempler på at norske forfattere (endelig) skriver om klimakrisen, er tilsynelatende Rune F. Hjemås’ novellesamling Klimaendringer. Det er ikke første gang Hjemås jobber med tematikken, men da han i 2012 debuterte med diktsamlingen Det er ikke vår, det er global oppvarming, befant den offentlige samtalen seg på et ganske annet sted. Tenk at det er såpass kort tid siden vi fremdeles snakket om nettopp global oppvarming, dette begrepet med så positive konnotasjoner at det er til å bli svett av.

Det er lett å glemme global oppvarming om en ikke kjenner seg varm. Klimaet, derimot, kan vi ikke distansere oss fra. Ei heller i Hjemås’ novellesamling. For første gang klimaendringene nevnes, er det ikke for å si noe om klodens tilstand. Snarere viser Hjemås’ jeg-forteller til et ekteskap som går mot slutten, og «et forsøk på å bedre klimaet mellom oss».

*

Når jeg spør Maya og Leif om hvilke tendenser de aner i årets litteratur, peker Leif på at flere forfattere skriver om jordbruk og gårdsdrift, gjerne iblandet tilbakeskuende melankoli og tapsfølelse. Han viser til Marianne Clementine Håheim, Tormod Haugland og Brynjulf Jung Tjønn, samt debutant Sunniva M. Roligheten. Jeg er enig med Leif. Det finnes utvilsomt noen sammenhenger her: naturen som erkjennelse av at tiden går, savnet etter noe som aldri kan holdes fast.

Fortelleren i Håheims nydelige Plikt, for eksempel, reiser hjem for å drive foreldrenes gård etter deres død. Når den unge mannen vender tilbake til bygda der han har vokst opp, er han umiddelbart splittet: i tid såvel som i geografi. Og i Tjønns Kvar dag skal vi vere så modige, en roman om omsorgssvikt og (du gjettet det) en psykisk syk mor, er en av de mest minneverdige passasjene en der hovedpersonen, et barn, ser naboen skyte ei ku ute på et jorde: «Og så kjem skotet, og kua dett ned, og eg ser korleis kroppen og beina rister, og så eit nytt skot, og då spring eg inn i skogen.»

*

Det er fristende å etterlyse en skikkelig tøff klimaroman. Ikke minst fordi det litterære landskapet vil fremstå nokså traust om Maja Lunde og Gert Nygårdshaug (sistnevnte aktuell med det som kanskje er årets mest åpenbare klimaroman, Den grønne øya) alene skal definere norske forfatteres respons på klimakrisen. Samtidig er selve betegnelsen – klimaroman et mangelfullt utgangspunkt. Hvordan skape noe som vekker så spesifikke konnotasjoner uten å skrive sjangerlitteratur? Dessuten: Vitner ikke tendensene Leif peker på i realiteten om at norske forfattere faktisk beskjeftiger seg med vår tids største problemstillinger? Med vanskelighetene med å leve i, for og av naturen i en verden der dette ikke lenger er en selvfølge, men noe som er i ferd med å røves fra oss?

Med klimakrisen er menneskenes vilkår i endring. Jeg kan unngå nyhetsvarsler om klimatoppmøtet så mye jeg vil, men sannheten er like fullt den samme: Det finnes ingen nødbrems. Hvorvidt vi kan forsvare livene vi lever, og om det i det hele tatt er verdt å prøve, har aldri vært mer presserende spørsmål enn nå. De utgjør betingelsene for vår eksistens – og betingelsene vår tids forfattere skriver under.

Årets klimabøker er ikke fremtidsdystopier ala Lunde eller Nygårdshaug. De er beretninger om mennesker hvis vilkår er i endring: utforskninger av våre psykologiske forutsetninger for å leve i en verden vi er i ferd med å gjøre ulevelig.

Kanskje aller mest påfallende er dette i Sara Sølbergs andre roman, Sarabande. Også den ble gitt ut for sent til at vi rakk å lese den før nominasjonene skulle være klare, men er det én av årets bøker som maner frem sammenhengen mellom menneskenes skrantende psykiske helse og den konstante trusselen vi lever med, er det kanskje denne. Her oppløses jeg-fortellerens virkelighet og kropp. Hun opplever verden som maur, meitemark og møll, og at alle rundt henne tilskriver disse erfaringene en form for psykose, gjør dem ikke mindre skjellsettende.

Også i Gaute M. Sortlands fine Avsporingar: pre- og postapokalyptiske noveller, står ubehaget ved (snart) å bo i en ubeboelig verden sentralt. For ikke å snakke om i Sondre Midthuns novellistiske roman En heldig løsning, der det mellommenneskelige dramaet som utspiller seg på en øy utenfor Lofoten ikke kan forstås uavhengig av skredet som truer.

*

Naturen som metafor (eller katalysator) for menneskets traumer, er ingenting nytt. Også i år finnes det flere eksempler på dette, kanskje aller mest vellykket i Karin Hauganes nydelige diktsamling Våre heroiske liv. Om noe er nytt, er det kanskje at det nå også er naturens traumer som skrives frem - og disse traumene er menneskeskapte. Det er vår plast i havet, våre sår i hogstflaten, for å si det med Kristin Berget.

For i Bergets Våre sår i hogstflaten rense overgi blanke trær blomstre opp i dødsraten hvisk navnet ut her finnes det stadige bevegelser mellom det menneskeskapte i naturen og naturen i det menneskeskapte. En hogstflates eksistens er betinget av menneskelig inngripen, og sårene som fester seg i naturen, er våre egne. Berget skriver:

«Mens naturene overgir seg / kjærlighetene overgir seg / åndedrettene gir tapt / og dyp tid / og forestillingsevnen på vei mot paralyse / mens skyene samles i himmelen / som var den et massedeponi»

Himmelen blir massedeponi ikke bare for menneskelig avfall, men for menneskelig eksistens.

*

Når jeg spør Leif og Maya om årets tendenser, nevner Maya vilje til lek og konseptuell tankegang. Årets forfattere viser en vilje til å eksperimentere med form, hevder hun, og trekker blant andre frem Monica Isakstuen, Mona Høvring og Carl Frode Tiller.

Det er kanskje særlig de glidende overgangene i Tillers Flukt, som mange har sammenlignet med de glidende overgangene i Jon Fosses Septologien, Maya viser til. I Flukt har en familie mistet et barn, og moren, faren og den døde Johannes går inn og ut av hverandre. Tid og sted opphører eller blir flytende.

Det er også det særegne perspektivet Maya viser til når hun nevner Maria Navarro Skarangers Emily Forever. Den helt spesielle fortellerstemmen veksler mellom å stå på fordomsfull avstand og å være helt nær, helt inntil, sine karakterer.

Av forfattere som virkelig går helt nær, helt inntil, har få gjort det bedre enn Victoria Kielland i Mine menn. I denne romanen er språket så suggererende sanselig at selve handlingen foregår på et kroppslig plan. Den ytre handlingen er underordnet den indre, det vil si: den som finnes i både kroppen og språket. Alt henger sammen med alt.

Slik oppløses skillene mellom nåtid og fortid, mellom individuelle og kollektive erfaringer – og mellom mennesket og naturen.

*

Kanskje identifiserer jeg disse tendensene fordi jeg med det også identifiserer min foretrukne måte å være i bøkene på. Når leseropplevelsene mine er styrt av hvilke bøker jeg finner i postkassa, glir lesningene mine over i hverandre. Alt henger sammen med alt: Jeg leser for meg selv, men også for å kunne forsvare hver lesning i en form for offentlighet. Da gjør jeg naturligvis også det enhver leser, til enhver tid, nesten aldri kan unngå: Jeg leser og finner det jeg selv er mest opptatt av.

Hilde, Ole Jacob og jeg snakker ikke om klimakrisen. I stedet snakker vi om sorg, fattigdom og død. Tross alt: Vi nominerer bøker som i ulik grad beskjeftiger seg med omsorgssvikt, drap og overgrep. Bøker om raseri og kjærlighetslengsel, urettferdighet og klasseproblematikk. Bøker om unge mennesker som sviktes: av foreldre, av samfunnet, av livet selv. Slikt kan neppe sies å være tendenser av året. Vi har alltid latt oss bevege av historier om barn som lider.

Sånn sett ligner vi nok på lesere flest, vi som i år har sittet i UKPs kritikerjury. Når vi plukker ut årets beste bøker, lander vi til slutt på bøker som beveger oss. Bøker som ikke har gått tapt i mengden, bøker som fester seg, som vi husker på, bøker som ikke glir over i alle de andre. Bøker jeg legger i bunker på stuegulvet ikke fordi de peker på tendenser, men fordi de berører meg.

Og slik er det vel gjerne med bokåret. Tendensene som identifiseres mot slutten av et gitt år, er sjelden en oppsummering av alt som har kommet ut. Snarere er de et uttrykk for det som har blitt lest, og likt, og snakket om – og kanskje også nominert til en pris eller to.

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er litteraturviter og kritiker.

BLA 11-12/21.

Powered by Labrador CMS