Intervju

– Det verdifulle ligger i diktningen

Jennifer Egan om teknologi og litteratur, velskapte fasader, og nysgjerrighet som motgift mot pessimisme.

Foto: Pieter M. van Hattem
Foto: Pieter M. van Hattem
Publisert digitalt

Siden debuten med novellesamlingen Emerald City i 1996 har Jennifer Egan utviklet et usedvanlig variert forfatterskap, der hver nye bok utgjør et langt sprang, særlig form- og sjangermessig, fra den forrige. Hun har lekt seg med den gotiske romanen (The Keep), med pikaresken (Invisible Circus), med Don DeLillo-aktig, episk anlagt kulturkritikk i romanform (Look At Me). Nettopp formen var da også et av de store samtalepunktene som knyttet seg til det som ble hennes store internasjonale gjennombrudd da den kom ut i 2010, A Visit from the Goon Squad – eller Bølle på døra, som den heter på norsk. Boken, som vant Pulitzer-prisen i 2011, eksisterer i skjæringspunktet mellom romanen og novellesyklusen, hvor frittstående fortellinger belyser hverandre, snakker til hverandre, skaper en helhet sammen. Den hopper fritt i tid og rom, og leker seg fritt med virkemidler man vanligvis ikke forbinder med skjønnlitteraturen: Bokens mest nakent følelsesladde kapittel består utelukkende av PowerPoint-illustrasjoner. I lys av Egans rastløse lek med forskjellige form- og sjangeruttrykk, er det derfor både overraskende og helt på sin plass at hennes nyeste, Manhattan Beach, er en bred, boblende pageturner av en historisk roman om Anna, en ung kvinne som jobber ved det nå nedlagte marineverftet i Brooklyn under annen verdenskrig. Faren hennes, som jobbet som mellomledd mellom en lokal fagforeningspamp og diverse gangstere i stive dresser da Anna var barn, forsvant sporløst for flere år siden – noe hun kanskje kan komme til bunns i via nattklubbeieren Dexter Styles, som drømmer om en gang å bli en helt lovlydig, respektabel besteborger.

Det er mye jobb å skrive internasjonale bestselgere, rent utover det å skrive dem. Egan er i Oslo i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen, og ligger ikke på latsiden mens hun er her. I løpet av et par dager skal hun samtale med Finn Skårderud på Litteraturhuset og Preben Jordal i Gyldendals lokaler, samt la seg intervjue av en rekke aviser i tillegg til BLA, før hun reiser nordover med familien for (forhåpentligvis) å se nordlyset. Senere i år står en rekke andre land for tur, etter hvert som oversettelsene foreligger. Om hun synes det er slitsomt, merkes det ikke. Hun er blid og imøtekommende, prater uanstrengt i den drøye timen samtalen vår varer. Likevel lurer jeg litt:

– Kommer alt dette i veien for skrivearbeidet?

– På ett plan, helt klart, men man må spørre seg: Er det verdt det? Jeg mener det. Det har nok litt med personlighet å gjøre; for noen er det åpenbart helt grusomt, og de hater det, og da er det ingen grunn til å gjøre det – i de situasjonene er det neppe særlig moro for de andre heller. Jeg har alltid elsket å reise, og reising har på en måte alltid vært en viktig del av mitt skrivende liv. Ikke fordi jeg skriver så mye mens jeg reiser, men fordi reising har gitt næring til arbeidet mitt på flere viktige måter, så det å reise og treffe leserne mine føles attraktivt. Så med mindre balansen tipper over den andre veien og det føles begredelig, har jeg ingen planer om å slutte.

– Du fikk et stort gjennombrudd med Bølle på døra. Førte det med seg mange endringer?

– Den skaffet meg mange flere lesere, som var helt vidunderlig. Jeg lot den ta opp mye mer tid enn jeg planlegger med denne, men det var delvis en kalkulert avgjørelse. Jeg har gjort dette lenge nok til å vite at slike muligheter ikke dukker opp så ofte, og hvis du tar dem for gitt, er det verst for deg. Når man har stor suksess tidlig i karrieren, er det lett å tenke «Å ja, det er vel sånn det er for meg, da», og at man kan take it or leave it, men sånn er det ikke. Hjemme hadde jeg bygget en karriere jevnt og trutt over mange år, men i utlandet hadde jeg ikke bygget noe som helst. Jeg hadde gitt ut ting i andre land, litt her, litt der, og alle bøkene mine frem til da var blitt gitt ut i Storbritannia, men jeg hadde null renommé der, alle var gått ut av trykk da Bølle på døra kom ut. Så den ga meg muligheten til å få alle bøkene mine trykket opp på nytt der. Forlagene jobber hardt for å få ting til å skje, så jeg vil gjerne hjelpe dem. Jeg reiste mye på den tiden, og barna mine var mye yngre, så jeg anstrengte meg for å være mer til stede når jeg faktisk var hjemme, hvilket betydde at jeg fikk skrevet veldig lite. Så nå er jeg ganske fast bestemt på ikke å gjøre like mye denne gangen. Delvis har det med selve skrivingen å gjøre også; jeg merker at jeg blir rusten hvis jeg går lenge uten å skrive skjønnlitteratur. Det er også mye forlangt av leserne, at de skal vente så lenge og likevel forbli entusiastiske. Og hvis ting ikke går bra med skrivingen, som det lenge ikke gjorde med Manhattan Beach, og du er rusten, og du ligger etter skjema, og det henger en gammel suksess over hodet på deg som du er sikker på at du aldri kommer til å kunne matche, så blir det et voldsomt indre press.

– Hva med ytre press? Forlag, agenter?

– Jeg hadde allerede solgt to bøker til på forskudd, som jeg ble vilt overbetalt for, noe jeg også var klar over, og det la absolutt stein til byrden. Det var en periode jeg trodde jeg ikke ville klare å gi ut Manhattan Beach, og da hadde jeg fryktelig dårlig samvittighet. Det føles veldig godt nå som Bølle på døra ikke lenger er den siste boken min, veldig frigjørende. Det var et slags hinder jeg måtte over. Jeg føler meg utrolig heldig; i USA har Manhattan Beach gjort det kjempebra, men ikke for bra heller. Den har solgt mer i hardcover enn noen av de andre bøkene mine, så den har funnet nye lesere, og det er bra. For mange av leserne mine som først oppdaget meg med Bølle på døra har reagert med avsky på Manhattan Beach [latter].

Det er jo et trekk ved forfatterskapet ditt – bøkene er veldig forskjellige fra hverandre, hver nye utgivelse et langt sprang vekk fra den forrige.

– Jeg prøver, i hvert fall [latter].

– Nettopp. Fra et rent forretningsmessig, markedsføringsmessig standpunkt er det kanskje fra forlagenes side en fordel med forfattere som leverer forholdsvis like bøker hver gang. Har du opplevd press på å skrive mer av det samme?

– Siden renommeet mitt ble bygget opp såpass gradvis, har jeg nok sluppet unna det. Innen noen kunne tenkes å bry seg, hadde jeg allerede skrevet så lenge at det var helt klart for alle at jeg ikke jobber sånn. Der har jeg på en måte vært heldig igjen. Suksess i ung alder oppskattes noe voldsomt i USA; øyeblikkelig stjernestatus. Det er kjempefarlig. Hvis målet er å bli bedre, kan det bli vanskeligere å nå hvis du slår igjennom tidlig. Bølle på døra var på mange måter et rent lykketre ; det føltes som ren aks at den gjorde det så bra. Den vant en diger pris, og den ville ikke gjort det like bra uten. Det er en annen grunn til at jeg er glad denne har solgt godt, en følelse av: «Nei, vet du hva? Jeg kan skrive en helt annen slags bok, og finne lesere med den også.» Men målene mine er hele tiden å bli bedre, og å ikke gjenta meg selv. Og hvis jeg merker at jeg ikke klarer det mer, slutter jeg å gi ut skjønnlitteratur.

– Så det er en måte å bevare interessen på?

– Absolutt. Det er mye annet jeg kan gjøre som kanskje vil være mer meningsfylt; jeg er journalist, og elsker journalistikken, jeg kunne kanskje skrive sakprosabøker. Men akkurat nå har jeg en helt klar fornemmelse av flere andre bøker jeg har lyst til å skrive, så jeg føler at jeg har planene klare for mange år fremover. Jeg har lyst til å skru opp tempoet også; ungene mine er 17 og 15 nå, så de trenger meg ikke like mye lenger.

– Nå vil barna helst være i fred?

– Ja, flyet mitt over hit skulle egentlig gå på tirsdag, men det ble innstilt, så da de kom hjem fra skolen var jeg hjemme likevel. Det fikk en blandet mottakelse! [latter] Den udelte gleden jeg hadde håpet på uteble helt til de oppdaget at jeg laget macaroni and cheese til dem. Så jeg trenger mer å gjøre uansett.

– Bakerst i Manhattan Beach nevner du en viktig kilde: Korrespondansen mellom Lucille Gewirtz Kolkin og Alfred Kolkin, som møttes på marineverftet i Brooklyn under krigen. Kan du fortelle litt om dem?

– Jeg leste brevene hennes før jeg skrev Bølle på døra. Også den var faktisk inspirert av disse brevene. Jeg drev research om marineverftet i 2005, og det var utrolig mye interessant fra krigen der. Det var bygninger som fremdeles var urørt sidens krigens dager, med gamle krigskart på veggene. De byggene er borte nå, og det bygges mye nytt der, men jeg ville lære mer om livet der nede. På denne tiden gikk min yngste i barnehage like i nærheten, men det var bare tre timer om dagen og vi bodde langt unna, så det var ingen vits for meg å dra hjem igjen. Så jeg satte meg på biblioteket der nede og leste disse brevene Lucille skrev til mannen sin, som var maskinist der i sin tid. De møttes, forelsket seg og giftet seg i en fei – hun kalte det «fra jomfrudom til ekteskap på tre små måneder» – han ble med i marinen, og det var da hun skrev disse brevene til ham, og de minnet meg om hvor fantastiske brev kan være, hvordan de setter deg rett inn i et annet menneskesinn. Noe av det har med personen å gjøre, så klart – hun var veldig flink til å skrive. Veldig fargerik. Og siden de hadde jobbet der samtidig, skrev hun nok mer detaljert om livet på havna enn hun ellers ville gjort. Sladder, fagforeningsspørsmål, rase … for meg var dette en gullgruve. Etter en stund flyttet hun jo til California med Al, og brevene tok slutt. Så da følte jeg plutselig et stort savn: Hva skal jeg gjøre uten Lucy hver tirsdag og torsdag? Jeg savnet stemmen hennes, som om jeg kjente henne. I ett brev skrev hun til Al at hun hadde drømt at de hadde en sønn sammen, og hun lurte på hvordan livet til barnet deres ville bli. Det lurte plutselig jeg også på, så jeg endte opp med å google datteren deres. Og blant de første treffene som kom opp var nekrologen hennes. Det var en underlig, veldig moderne opplevelse å gå fra disse ungdommelige, håpefulle kjærlighetsbrevene til å lese nekrologen over den samme kvinnen. Og etter å ha lest nekrologen, føltes det kjemperart å lese brevene igjen. Det vekket en del spørsmål i meg om dette med fortellinger; hva gjør det med en historie at du hele tiden vet hva som ligger i fremtiden? Og jeg spurte meg selv om jeg kunne skrive en historie der vi hele tiden minnes om hva som kommer til å skje. Og det spørsmålet går som en rød tråd gjennom hele Bølle på døra. Jeg hopper bare frem i tid innimellom der, det er et grep man må bruke varsomt. For det kan nesten virke sadistisk, både mot roman gurene og mot leseren, som om du straffer dem for å leve seg inn i fortellingen. Det kan bli svært ulekkert når forfatteren leker Gud så tydelig. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at historien bare skulle fortelles baklengs, og det var sånn jeg først skrev den, men resultatet ble elendig.

– Det antilineære ved Bølle på døra, at man hopper frem og tilbake, fillerister leseren på en måte. Når vi først møter Benny Salazar [en av hovedpersonene, en plateselskapseier som selv spilte i band da han var yngre] i Bølle på døra, er han middelaldrende, utslitt og impotent. Neste gang vi møter ham, er han i tenårene, og det er helt hjerteskjærende, fordi vi vet hvor utmattet og oppbrukt han kommer til å bli. Men så springer det videre i flere andre retninger igjen, så man får hele tiden nye sånne støt.

– Og i hans tilfelle vet vi også at hele bransjen hans kommer til å gå ad undas. Men ja, det var det jeg ikke skjønte til å begynne med, da jeg ville fortelle hele historien baklengs. Det mistet mye av kraften da.

– Både i Bølle på døra og Manhattan Beach, ja, i forfatterskapet ditt generelt, tematiserer du det å overskride klassebakgrunn og skape et nytt jeg. Dette fremstår også som et viktig tema i amerikansk kultur generelt, ikke minst amerikansk litteratur – med Den store Gatsby som kanskje selve kroneksempelet. Var det noe du ønsket å koble deg på, denne typen gjenoppfinnelse som del av kulturen, et amerikansk tema, ikke bare romangurenes individuelle historie? Som del av din utforskning av dette ser vi jo også igjen og igjen at det er veldig vanskelig å gjenskape seg selv på denne måten, å kvitte seg med sin egen bakgrunn.

– Jeg merker en nærmest instinktiv dragning mot den tematikken, jeg synes det er veldig interessant. Fusk og etterligninger og falske identiteter, alt det der er kjempefascinerende, og jeg er veldig interessert i samspillet mellom en image-kultur som vår og nettopp den impulsen til å gi seg ut for å være en annen, hvordan kulturen både muliggjør og undergraver slike forsøk. Og ja, jeg mener absolutt det er et amerikansk trekk, eller en amerikansk aspirasjon; vi kjenner ikke historiens tyngde i særlig grad. Men vi begynner å få en ganske lang historie selv nå, og den begynner med blodig erobring, så det ligger en viss blindhet i slik selvoppfinnelse. En villighet til å glemme hvor og hvordan vi begynte, og hvor fæl den begynnelsen var. På den ene siden er det veldig tiltrekkende, på den annen side er det nettopp dette som har gitt oss Donald Trump. Han er et klassisk eksempel på en som har funnet opp seg selv; jeg vet ikke helt hva slags virkelighet som finnes bak der, eller om virkeligheten i det hele tatt finnes i hans verden.

– Den virker i hvert fall ganske elastisk for ham. Han kan stå på en scene og lyve så det renner, åpenbart motsi seg selv …

– … og bli rost for det! Men det er virkelig helt utrolig hvor mye slik juks som er protokollført i historien. Irske gangstere fikk seg italienske navn og vise versa. Det fantes en italiensk mafioso som het O’Brien – jeg tror ikke det var fødenavnet hans! [latter] Men det var for å unngå visse problemer knyttet til etnisitet. Så mange innvandrere skiftet navn da de kom, det er som en total kullkasting av det europeiske idealet om arv og forgjengere og å holde familienavnet ved like. Hva kunne vel være lenger fra dette enn å si her er jeg, her er hva jeg vil ha, dette navnet står i veien, jeg bare bytter. [latter] Så jeg tenker alltid mye på disse tingene, men denne gangen tenkte jeg mer på de blodige røttene våre, og hvordan vi liker å tenke at de ligger veldig langt unna og at vi har utviklet oss videre, men så kommer en som Trump, og vi ser at det fortsatt ligger veldig nære. Mange av oss tiltrekkes voldsomt av den typen fortsatt. Vi setter voldsomt pris på en velskapt overflate i USA; vi belønner det med en slags gyldighet som ville vært umulig å oppnå med de samme midlene en del andre steder. På godt og vondt. Vi har ikke et like tradisjonsstyrt klassesystem som i Storbritannia, noe som er bra, men så har vi Trump, da.

– Jeg leste en gang noen som trakk paralleller mellom Trumps popularitet under primærvalgene og hvordan lokalsamfunnet så på Tom Sawyer, en av de virkelig arketypiske amerikanske romanfigurene. Om lille Tom sier folkene i hjembyen hans i Missouri at han «would be president yet, if he escaped hanging». De setter pris på frekkheten hans. [Det var Deborah Friedell som trakk denne parallellen i London Review of Books, i oktober 2015.]

– Jeg har lest mye Anthony Trollope det siste året, og det er helt utrolig å se hvordan USA nærmest utgjorde en diametral motsetning til det britiske systemet og britiske verdier på den tiden han skrev. Når du leser Trollope, ser du at det kanskje var mulig å slå seg opp innen handel, men da ville du alltid være en som hadde slått seg opp innen handel. Det fantes så få tilgjengelige valgmuligheter. Livet var på mange måter fryktelig forutsigbart. Sånn var det ikke på 1800-tallet i USA; det var et galehus! Folk skyndte seg ut til California for å finne gull … det var en veldig flytende, labil situasjon. De fleste levde selvfølgelig i slit og fattigdom, akkurat som i Storbritannia, men det lå likevel hele tiden under en fornemmelse av muligheten for bevegelse, i det minste, og jeg er veldig interessert i akkurat det. Rent dramaturgisk er det kjempespennende, selv om Trollope får masse drama ut av det britiske systemet, så klart. 

– Apropos dramaturgi, legger du for dagen en fascinasjon for selve mekanikken i det å fortelle historier i bøkene dine. Hvordan man forteller historien er et eget tema mens du forteller; i Bølle på døra, så klart, men også i The Keep ...

– Å ja.

– Du ble jo voksen under den store bølgen for postmodernisme og metafiksjon i amerikansk litteratur, var det viktig for deg på denne tiden [70- og 80-tallet]?

– Litteraturteori var nok viktigere enn akkurat den typen skjønnlitteratur. Jeg har egentlig aldri vært så opptatt av postmodernistisk litteratur. Eksperimentering løsrevet fra fremdrift, fra en sterk fortelling, er ubrukelig, helt uinteressant for meg, men jeg var veldig opptatt av litteraturteori på den tiden, i likhet med alle andre litteraturstudenter i min generasjon [latter]. Det jeg kan si er at jeg bare er interessert i den slags ting til den grad det kan gjøre historien morsommere, eller det kan løse et problem – noen ganger kan Powerpoint hjelpe til å fortelle noe som ellers ikke kan fortelles. Ellers synes jeg ikke det funker noe særlig, og det er sjelden historien ikke kan fortelles på en annen måte.

– Manhattan Beach er jo en god, gammeldags fortelling, mye mer lineær enn den forrige, uten at den er helt uten små brudd og sprang, og virker mye nærere tilknyttet 1800-tallsrealismen.

– Det var ikke helt sånn jeg hadde tenkt meg det; jeg hadde egentlig tenkt den skulle være litt mer leken, men det funket ikke. Det virket manipulerende og litt for opplagt, på en måte. Spørsmålet var hvordan jeg skulle få frem at jeg skrev om en annen tid enn vår, så jeg prøvde å integrere et nåtidsperspektiv i boken, et punkt hvor vi står og ser bakover, men til slutt føltes det helt overflødig; leseren vet jo allerede det! Ingen blir svindlet til å tro at de plutselig befinner seg på trettitallet. Bare la leseren ha opplevelsen sin. Så jeg endte opp med å forkaste alt det tidlig i prosessen, da jeg skjønte at nettopp en god, gammeldags fortelling var akkurat det jeg ønsket å skrive. Og det fikk meg til å tenke en del på forholdet mellom litteratur og teknologi. Det kan være vanskelig å lirke postmodernismen vekk fra den teknologiske utviklingen på samme tid, det er helt klart et forhold der. Det samme kan sies om modernismen, for den saks skyld – James Joyce eide en kino, ikke sant? Man ser så mye skjønnlitteratur som prøver å etterape effekter fra film og annen teknologi, og jeg begynte rett og slett å bli litt lei av det. Det var så deilig å bare slutte med det selv. Men nå er jeg klar for å gjøre det igjen! Jeg trengte bare virkelig en pause. Det kan være så lett å henfalle til gammel vane – det finnes forfattere som vender tilbake til den samme verdenen om og om igjen, og vi forventer det som lesere, og vi er glade for at de gjør det, men det er ikke det jeg gjør. Hvis noe blir vane, er det et tegn på at jeg bør gjøre noe annet. Så å skrive en hel bok uten noen små skjermer i var veldig sunt for meg [latter]. En detoxkur! Om bare jeg kunne gjort det samme i livet mitt. På ett plan er fragmentering veldig enkelt. Du kan styre unna en masse problemer ved å skrive en fragmentert tekst, og det var sunt å huske hvordan man kan løse disse problemene ordentlig, ikke bare unngå dem.

– Folk snakker gjerne om science fiction og annen litteratur satt i fremtiden som en kryptert måte å skrive om nåtiden på. Føler du noe av det samme gjelder når man skriver historisk? En del hendelser i Manhattan Beach gir veldig gjenlyd lest opp mot vår egen tid – du tematiserer seksuell trakassering på arbeidsplassen, for eksempel …

– Akkurat det som skjedde der var kjemperart, den problematikken lå ikke i luften i det hele tatt da jeg skrev den. Men ja, hele min interesse i den perioden har med nåtiden å gjøre, eller en mye nærere fortid: 9/11, og den plutselige militariseringen av New York som fulgte i kjølvannet av det. Og disse fellestrekkene er også blant grunnene til at jeg følte det var overflødig å blunke til leseren underveis, forbindelsen var allerede så sterk. Jeg ble tiltrukket av perioden av grunner som utelukkende har med min egen tid å gjøre. Og nå er jeg veldig opptatt av 1800-tallet, og håper på å skrive en bok fra den tiden en gang. Vi får se.

– Du har jo ikke gjort det før.

– Nei, nettopp. En av grunnene er at litteraturen fra 1800-tallet er så god. De gjorde så mye forskjellig, så uanstrengt, og leserne var mye mer sofistikerte på den tiden. De var i stand til å takle mye mer enn majoriteten av skjønnlitterære lesere i dag. Det kan ofte virke som om lesere ikke vil ha kompleksitet i bøkene sine.

– Som når lesere klager over at romanfigurer ikke er tilstrekkelig likandes.

[stønner] – Herregud, ja. Jeg har så lite tålmodighet for den posisjonen. Eller at de ikke er relatable, det er det nye ordet. Det er det verste ordet jeg kan tenke meg. Uansett, for å gå tilbake til dette med fortiden, så er det alltid forbundet med nåtiden og min egen erfaringshorisont når jeg skriver, og hvis jeg har gjort jobben min skikkelig kommer det frem i teksten, slik at den oppleves relevant.

– Du har mye moro med gammeldags slang og dagligtale både i Manhattan Beach og ellers i forfatterskapet, er det en del av appellen for deg som forfatter å skrive fra fortiden? Masse nye leker å leke med?

– Å, absolutt, det er kjempegøy. Jeg elsker å blande sjangre også, og det var en nytelse å jobbe med noir-tradisjonen her. Noe som overrasket meg var at jeg ville at dialogen skulle være som i gamle filmer, men jeg lærte etter hvert av brevene til Lucy at den måten å prate på som vi tenker på som noe som tilhører filmen, var rett og slett hvordan de pratet på den tiden. All slangen er der, hele den kvikke tonen. Så det var en hyggelig oppdagelse underveis; at jeg ikke påtvang disse folkene et sett med filmkonvensjoner, men bare lot dem prate som de ville ha gjort. Og det var veldig fint å slippe å bruke ordet like hele tiden i dialogen, at de ikke sa It’s about this eller It’s not about that. Det blir et verktøy for å løfte meg ut av min egen hverdag, som er en av hovedgrunnene til at jeg skriver skjønnlitteratur i utgangspunktet. En pause fra livet mitt. Altså, jeg liker livet mitt, men jeg kjeder meg når det føles som om jeg skriver om det. Det er nok også en av grunnene til at jeg skriver såpass mye om menn og det mannlige – universet i The Keep, for eksempel, er jo nesten utelukkende mannlig. Det er en enkel måte å føle meg forflyttet fra mitt eget perspektiv. Jeg er veldig interessert i perspektiver som på en eller annen måte er motsatt mitt eget. Jeg har blitt ranet flere ganger, vesken min er blitt nappet fra meg, og Bølle på døra starter med et tyveri, som var mitt forsøk på å se en situasjon fra tyvens side. Det er kjempespennende for meg, å se noe fra den andre siden. Å forstå et annet perspektiv er så viktig. Empati handler delvis om å se at folk som kan virke fullstendig fremmede for oss, egentlig er komplekse, og at valgene de tar gir mening. For lesere av skjønnlitteratur som ikke vil lese om komplekse situasjoner, og vil ha det gode mot det onde, kan det virke som en ubehagelig sannhet de ikke vil vedkjenne seg. Men det er så viktig! Hvordan kan vi ellers forstå hverandre? Og det er noe jeg føler god litteratur kan hjelpe oss med, å se at det finnes mange forskjellige perspektiver, at det ikke alltid handler om meg. Jeg er redd teknologien har gitt næring til en viss solipsisme i kulturen, en viss narsissisme – det er vel nærmest blitt en klisjé, men det er blitt risikabelt ikke å bruke i det minste litt tid på å markedsføre seg selv, for det er slik man er til stede i kulturen nå. Det er litt skummelt. Men det er helt klart en appetitt der ute for forfattere som forteller sine egne historier. Amerikanere elsker Knausgård. Og jeg er fascinert av akkurat det, for det er så fullstendig annerledes fra det jeg gjør. Hvis skjønnlitteratur bare var det, ville jeg vært lege i stedet. Jeg har null interesse av å skrive om mitt eget liv på den måten. Jeg klarer det ikke. Men det er overalt, bare se på Rachel Cusk. Hun har sagt et sted at dette er fremtidens litteratur; vel, den kommer ikke til å inkludere meg. Jeg leser ikke memoarer i særlig grad heller, fordi jeg rett og slett ikke er interessert. Jeg er interessert i diktning, i å finne på noe nytt – litt som dette med å skape seg selv, som vi snakket om i sted. Det er i oppfinnelsen selve spranget ligger for meg, både som leser og forfatter. Men jeg er tydeligvis i utakt med opinionen nå, for «virkeligheten» fetisjiseres noe voldsomt for tiden, og når noe fetisjiseres i kulturen, vet du at det er fordi det er en truet art. Og den er truet, for vi sliter med å skille mellom hva som er virkelig og hva som ikke er det. Så mye av det vi opplever nå er virtuelt. Men uansett, det at noe skal være mer gyldig fordi det er «virkelig» … for meg ser det ut til å virke i motsatt retning. Det verdifulle ligger i diktningen. 

– Det er interessante tider i USA for tiden; har dette påvirket deg som forfatter?

– Da valgkampen sto på, følte jeg meg heldig som holdt på med en bok fra en annen tid enn nå. For hvis jeg hadde vært midt oppi en samtidsroman, vet jeg ikke hva jeg ville gjort. På en måte er dette midt i blinken for meg, det er akkurat denne typen galskap jeg elsker å tenke på, men det gjør meg fryktelig trist på vegne av landet mitt. På den annen side har det vært en enorm vekker – folk er ute i gatene og protesterer på en måte jeg aldri har sett i min egen levetid. Hvis jeg skulle skrive om dette, ville jeg nok tolket Trump som en siste oppblussing av en form for mannlig amerikansk makt som er på hell, en slags dødskrampe. Men det kan godt være ønsketenkning. Jeg er optimist av natur, og mener mennesker er mer tilpasningsdyktige enn vi ofte er klar over. Mennesker kan håndtere så utrolig ekstreme situasjoner med ekte heltemot og empati og storhet, det mener jeg virkelig. Det jeg er mest bekymret for er ganske enkelt klimaendringene. Trump … whatever. Selv om han er helt gal, kommer han til å bli borte om noen år, presidenter kommer og går, men klimaendringene er det verre med. De fremtvinger en konflikt mellom grunnleggende sider av menneskers natur. Å handle ut fra egeninteresse og umiddelbar behovstilfredsstillelse er så veldig fristende, veldig vanskelig å motstå, og noen er nødt til å stå imot. Sløseri har en enorm plass i amerikansk kultur, det har nok noe med størrelsen på landet å gjøre, følelsen av uendelighet det gir deg. Likevel er jeg altså optimist. Delvis har nok dette med at jeg som forfatter kan ta meg råd til å være nysgjerrig. Og nysgjerrighet er en motgift mot så mye elendighet. Jeg kan tenke for meg selv at alle disse Youtube-videoene folk ser på forvandler hjernen til gelé, og det er en skrekkelig og deprimerende tanke. Men så får jeg lyst til å forstå disse videoene, og ber sønnen min forklare hva et meme er, for eksempel. Så han setter seg ned, forklarer, viser, spør: Skjønner du hvorfor dette er morsomt? Og litt etter litt begynner det å gå opp for meg. Som forfatter er jeg nødt til å forstå sånt. Hvis jeg ikke forstår hvorfor Youtube-videoer er interessante eller hvorfor memes er morsomme, kommer jeg snart til å bli fullstendig akterutseilt. Journalistikken hjelper også. Jeg aner ikke hva som kommer til å skje, men jeg har på følelsen av at det kommer til å ordne seg. Vi har en tendens til å skjønne tegningen litt for sent, så det blir nesten alltid større skader enn strengt nødvendig, men til slutt pleier vi å få på plass noen temmelig gode løsninger. Jeg håper bare Trump ikke klarer å volde altfor mye skade, og at han er ute om tre år. Vi trodde ikke vi ville overleve det første året, men her er vi, en fjerdedel av veien er tilbakelagt. Jeg var på skiferie med ungene en gang for mange år siden. Vi kjørte ned en svært bratt bakke, og det snødde, og minstemann gråt og sa han ikke klarte mer, og jeg sa til ham at han skulle se opp bakken. Det var så langt opp, og så bratt, og da han så hvor langt vi hadde kommet, gikk det mye lettere å stå ned resten av bakken. Det er sånn jeg føler det nå, etter et år med Trump. Vi har kommet hit i ett stykke. 

Powered by Labrador CMS