Essay

Lyden av en såkalt mening

Lauren Oyler og Patricia Lockwood forsøker å hente ut innhold og mening fra internettkulturen.

Internettet kan forlede deg til å tro at verden ser ut som «avføringen til en jævla enhjørning», skriver Eirin Andresen Betten. Bildet er en faksimile henta fra en reklame for Squatty Potty, og viser en enhjørning som skiter is.
Internettet kan forlede deg til å tro at verden ser ut som «avføringen til en jævla enhjørning», skriver Eirin Andresen Betten. Bildet er en faksimile henta fra en reklame for Squatty Potty, og viser en enhjørning som skiter is.
Publisert digitalt

Som et barn av 90-tallet ble min overgang til ungdomstiden markert av 11. september, en og en halv måned før jeg fylte 13 år. Vi fulgte med ved å se på det som i dag blir referert til som «lineære» TV-sendinger og ved å lese papiravisene. Ingen Twitter, ingen Facebook, ingen live-feed fra en Instagramkonto, ingen korte videoer på TikTok. Det føles litt gammeldags å tenke tilbake på dette nå. Vi var rett og slett prisgitt redaktørstyrte media. På 90-tallet var nettet noe som var der, men sjeldent ble brukt. Det var dyrt, og irritasjonen over at man ikke kunne snakke i telefonen samtidig som pappa sendte en e-post, er nå bare komisk å tenke på. Det gikk treigt, faktisk så treigt at jeg egentlig ikke interesserte meg spesielt for nettet før jeg på slutten av ungdomskolen innså at kapasiteten hadde blitt såpass bra at jeg kunne laste ned musikk. Jeg infiserte opp til flere bærbare PC-er med store mengder virus i søken etter ny musikk jeg hadde lest om i NME eller Q-magazine, og som jeg skulle laste inn på min splitter nye, grønne iPod med 4 GB lagringsplass. Sendt til Kristiansund fra USA, betalt med konfirmasjonspengene, i 2004.

Ingen visste hva en app var; ingen sjekka skjermtid (men det var helt sikkert noen andre umoralske tendenser som bekymra voksne på den tiden, typ lave jeans, de siste ecstasy-dønningene av en ravekultur som tok kvelden på slutten av 90-tallet, overdreven bruk av solpudder, Dove selvbruning, musikkvideoene til Christina Aguilera som handlet om sex og spiseforstyrrelser). Det var ikke noe poeng å sende nakenbilder med MMS. Oppløsningen var åpenbart altfor dårlig. En algoritme var ikke en del av det generelle ordforrådet eller noe man bekymra seg for; det var ikke noe «slide into DMs», «thirst traps», «glow down» eller «glow up». Dog, det var nok av creepy folk som av en eller annen grunn greide å få tak i nummeret ditt på denne tiden også. På et tidspunkt hadde en klassekamerat greid å komme seg inn på soverommet mitt, han hadde brutt opp låsen på vinduet, ringte meg og lurte på hvor jeg var. Han stod parat, hundre prosent høy på et eller annet, klar til å ligge med meg. Jeg var heldigvis på et nach. Hadde det vært i dag, ville han helt sikkert greid å finne eksakt lokasjon.

En iPhone kjøpte jeg ikke før jeg var 24 år gammel, og jeg hadde den i et par måneder før den ble fraranet meg på vei hjem fra fest en varm, fin høstnatt i Barcelona. Det måtte skje. Det er snart ti år siden, og på de ti årene har samfunnet og teknologien utviklet seg så raskt og forandret forholdet vårt til omverden på en slik måte at man ikke kan kalle det noe annet enn et paradigmeskifte. En endring som har ført til at det det som refereres til som internettkultur, må nå kalles kultur, for det finnes ikke lenger et skille mellom disse to. Kunstner Bjarne Melgaard arrangerte tidligere i år et rave i Metaverset for å lansere sin NFT-kolleksjon, The Lightbulb Man, som kan kjøpes via Etherum-blokkjeden. Som sagt, skillene er borte.

Min gradvise innlemming i nettets tjenester er nok en av grunnene til at jeg ofte foretrekker å observere, fremfor å delta. Etterpåklokskapen ligger i fingertuppene, den er der før jeg trykker enter. Jeg hadde mine 20 minutter på Twitter for 10 år siden, men jeg sletta profilen da jeg tok meg i å lure på hva som kunne legges ut, hva som kunne deles og hvordan jeg skulle redusere tankene til 140 tegn. Facebook er nå for de over 45, som av en eller annen grunn fortsatt langer ut om det ene og det andre, og jeg lurer på hvilken skoletime om skille mellom det offentlige og private de gikk glipp av? Instagram og TikTok er bare innhold, hva nå «innhold» egentlig betyr. I motsetning til Twitter, hvor det kreves at man jobber litt for å finne fram til riktig informasjon og de du vil følge, er Instagram og TikTok styrt utelukkende av algoritmer som skal tilpasse innholdet til deg. Du behøver ikke følge noen for innhold: et par klikk på videoer av katter og du drukner i videoer av dem. Det er jævlig utmattende.

Det store spørsmålet er hva internettet egentlig er. Eller: Hva bruker vi nettet til? Teknisk sett er det digitale enheter koblet sammen gjennom et kommunikasjonsnett. Deretter er det en plass for innhold av ulikt slag som brukere har tilgang til via nettverksportaler. Det er en plass for intranett, observasjon, rapportering, handel og pengeoverføring, altså overføring av data. Internettet er i teorien en utrolig praktisk plass. Men det er jo ikke først og fremst slik vi tenker om nettet. For oss er det heller noe som er der, som vi bruker (alt for mye tid på). Det ligger i lomma, vi er påkobla. Vi er alle forbrukere i oppmerksomhetsøkonomiens tid.

Den franske filosofen Marc Augé brukte uttrykket «non-place» på slutten av 90-tallet om fysiske, generiske plasser som kjøpesenter, bussterminaler og flyplasser. Fellesbetegnelsen er at slike plasser overskrider antropologien, plassene har ingen historie eller kulturell forankring, som igjen lar menneskene som oppholder seg på en «non-place» «føle seg hjemme» uavhengig av hvem du er. Beskrivelsen av en slik plass overskrider også den fysiske plassen og finnes på det enigmatiske Nettet. Vi finner tilhørighet på ikke-fysiske plasser hvor vi kommuniserer med mennesker vi ikke ser, og jo mindre vi vet om menneskene vi kommuniserer med, desto større tilhørighet vil vi kunne finne. Plassen vi oppholder oss på blir til redusert ned til en rekke definisjoner vi forbinder med oss selv og de vi kommuniserer med. Denne løse tilhørigheten til kulturløse plasser, som på samme tid besitter en rekke normer for kommunikasjon og tilstedeværelse, er på sett og vis utgangspunktet for to romaner som kom ut i 2021: Lauren Oylers Fake Accounts og Patricia Lockwood No one is talking about this.

Hvilken person er du?

Plottet i romanene er enkle: Det handler om to førstepersonsfortellere som begge lever et slags «online»-liv, som får utspille seg i deres egentlige liv på ulikt vis. Spørsmålet blir: Er det en forskjell på ditt «online»-liv og det livet som leves uten å være «påkoblet»? For har ikke disse to smeltet sammen for lenge siden (akkurat slik kultur og internettkultur er det samme)? Vi bruker tiden vår på nettet, og om romanen skal kunne speile virkeligheten på sitt eget, merkverdige vis, er det ikke overraskende at vår daglige internettaktivitet faktisk blir fôr for fiksjonen. Så lenge romanen gjør seg forstått, kan man påstå at den er grenseløs. Det vil si, så grenseløs som den menneskelige fantasi kan være, for fantasien vår er også en versjon av virkeligheten vi kjenner til, bare ispedd hendelser som overgår fysiske, kjemiske og biologiske begrensninger – og for at ett menneskes fantasi skal kunne bli forstått av andre, må den forankres i visse felles forståelser. Med andre ord: Hva er det vil holder på med, og hvorfor?

Lauren Oyler

er en amerikansk kritiker og forfatter. Hun har blant annet skrevet for The New York Times Magazine, Harper’s, Bookforum og The London Review of Books. Fake Accounts (2021) er hennes debutroman.

I Oylers debutroman Fake Accounts jobber hovedpersonen som blogger og skriver to til tre poster om dagen om kulturelle hendelser hun finner blant annet på Twitter. Romanen starter med at hun vurderer å slå opp med kjæresten sin og samtidig oppdager at han står bak en instagramkontoen @THIS_ACCOUNT_IS_BUGGED_, hvor han skriver om konspirasjonsteorier. Ikke lenge etter denne oppdagelsen dør kjæresten i en sykkelulykke, og fortelleren reiser til Berlin hvor hun må håndtere utfordrende boligsituasjoner, og det som kanskje opptar henne mest; det digitale datingmarkedet. Med en viss motstand og ironisk distanse matcher hun med menn på ulike datingapper. Hun sier ja til å gå ut med dem, og for å gjøre erfaringen med å date fremmede hun har plukket ut i en digital katalog til å holde ut, tilegner hun seg ulike personlighetstyper basert på hvordan en person oppfører seg i henhold til sitt stjernetegn.[1]

Aries: I was a massage therapist, yes, but more importantly I was an acupuncturist, I said to a serious Argentinian translator before I began proselytizing about pressure points and energy flows. Whenever he expressed a doubt or tried to suggest an alternative interpretation of something I said, I snapped that he was being sexist.

Oyler er mer kjent som kritiker, og har skrevet for blant annet London Review of Books, New Yorker og Bookforum, hvor hun til stadighet skriver ganske krasse kritikker av bøker som ofte minner om hennes egen, som Jenny Offills Weather (også en slags internettroman), som er skrevet som en punktroman, eller det som kan minne om internettets fragmentariske stil. Oyler, som ikke er fan av denne måten å skrive på, parodierer stilen i sin egen roman:

I always said one of the reasons I didn’t want children was that I would be devastated if I had a boy, but sometimes I felt I didn’t understand women at all.

             Maybe if I wrote like this I would better understand them.

Deretter nærmere førti sider i denne stilen:

Maybe I was too good at listening. Listening, everyone says, is essentially female. Like 46 percent of the nouns in the German language.

I decided to go on a series of dates assuming personalities based on the twelve signs of the zodiac. This would, I imagined, provide structure.

Resten av romanen føles litt som et altfor stort kjøttstykke som du tygger og tygger, men aldri får til å svelge. Det bare ligger der i munnen, vokser mellom tennene på deg, og til slutt ender du opp med å spytte det ut i en serviett. Akkurat som internettet selv. Årsaken er vel at romanen er skrevet i denne stilen hvor hun gjenforteller akkurat hvordan vi bruker de telefonene våre og hvordan appene faktisk fungerer, som her, hvor hovedpersonen forklarer hva som skjer når en melding tikker inn:

I had gotten three WhatsApp messages from the Brazilians over the course of the morning, asking me how I was???? and if I wanted to eat 1) lunch or later 2) dinner with them. Because the messages popped up in a preview on the home screen of my phone I was able to avoid opening them, and therefore avoid making the little grey checkmarks that signified to the sender that his messages had been delivered turn into little blue checkmarks that signified to the sender that his messages had been read, and therefore avoid the Brazilians.

Det er vanskelig å vite om dette er en brukermanual som forklarer hvordan WhatsApp fungerer eller faktisk litteratur, eller om vi har kommet til det punktet hvor disse to smelter inn i hverandre og det ikke lenger er noen forskjell. Romanen er delt inn i tre kapitler «Beginning», «Middle (nothing happens)» og «Climax» hvor leseren i sistnevnte finner ut at (kjære vene) kjæresten hennes fabrikkerte sin egen død og bestemte seg for å dukke opp igjen på en firmafest.     

Livet er å bli sponset

Patricia Lockwoods roman No one is talking about this handler om en forfatter som bruker mye tid på nettet, eller «The portal» som det kalles i boka. Forfatteren ble kjent (på nettet) fordi hun tweetet «can a dog be twins». Dette fører til at hun blir invitert til en rekke konferanser og paneler for å snakke om internettkultur:

Patricia Lokcwood

er en amerikansk poet, essayist og romanforfatter. Hun skriver fast for The London Review of Books. No One Is Talking About This (2021) er hennes debutroman.

This had raised her to a certain airy prominence. All around the world, she was invited to speak from what felt like a cloudbank, about the new communication, the new slipstream of information. She sat onstage next to the men who were better known by their usernames and women who drew their eyebrows on so hard that they looked insane, and tried to explain why it was objectively funnier to spell it sneazing. This did not feel like real life, exactly, but nowadays, what did?

Romanen består av korte fragmenter av typen Oyler parodierer. Teksten er stykkevis og delt, slik livet på nettet er, fragmenter av våre liksom-liv. Å scrolle på mobilen er plutselig åtte sekunder om en værrelatert katastrofe i Indonesia, overskriftene på Dagbladet som skriker mot deg som om de selv har smerter, 20 minutter med reels av folk som lager mat ved å bare helle innholdet i små boller over i en større bolle og surre det sammen. Femten minutter med livsstilstips av ymse slag på YouTube, unboxing, YouTubere som ser på videoer av «gender reveal parties», før du hopper videre til Instagram eller TikTok hvor du scroller deg gjennom profiler til mennesker som kjenner noen du kjenner og er populær fordi hen er sponsa av GymShark, eller jenter i fargerike ullgensere på fjelltopper og bilder med teltet som en ramme, som kjører alle bildene gjennom et filter som setter alt på speed og du tror verden ser ut som avføringen til en jævla enhjørning. Det er i slike øyeblikk jeg tenker at internettet helt sikkert er praktisk, men seriøst: som jeg hater det.[2]

Lockwood beskriver det slik: «She opened the portal. Are we all just going to keep doing this till we die?» Og tanken på å scrolle på Instagram til den dagen jeg dør, 95 år gammel på et gamlehjem og Instagram ikke lenger er en app i telefonen, men inkorporert i en eller annen AR-form kokt sammen av Marc Zuckerberg før han frøs ned kroppen sin i en cryobank i Arizona, fordi han sammen med de andre Silicon Valley-milliardærene vil bli vekt til live igjen i en tid hvor han kan leve for evig, mest sannsynlig på en annen planet, er totalt fremmed. Dette høres fjernt ut, men Facebook er i gang med en AR-brille (et samarbeid med RayBan), Elon Musk ender vel opp på Mars til slutt og Jeff Bezoz’ mål er nok flere turer med nøye utvalgte kjendiser til atmosfæren i penis-skipet sitt. Lockwood greier på bedre vis å reflektere over galskapen, som her:

A month after the election, she had been banned from the portal for forty-eight hours for posting a picture of herself crouched down and having her period on a small sculpture of twisted brown pipe cleaners that was labeled THE TREE OF LIBERTY. ‘Wouldn’t that mean that you were the tyrant in this scenario?’ her husband asked, but she told him not to quibble. After her account was restored, she had decided to take a rest from political commentary for a while – not because she had gotten in trouble but because she had made her position clear, and also it had taken like three days to get a good shot of the period in motion.

I del II av Lockwoods roman får søsteren til hovedpersonen en baby med en alvorlig medfødt sykdom. Forfatteren forlater portalen og reiser til søsteren for å være med henne. I forholdet mellom henne og babyen beveger hun seg ut av portalen for i det hele tatt å kunne være til stede for et menneske som enda ikke har språk, og som heller ikke får det, for barnet dør tidlig. Som leser sitter jeg igjen med følelsen av at hovedpersonen i Lockwoods roman tror at noe så stort og alvorlig som et sykt barn, eller en lignende hendelse, er det som må til for å kunne røske oss ut av portalens klamme grep om vår allerede svekkede oppmerksomhetspenn.

Hva er «reality», egentlig?

Jean Baudrillard skrev i boka Big Brother og andre virkelighetsillusjoner (2001-2005), noen år før Facebook i hele tatt var funnet opp, at: «Hele vår virkelighet er blitt eksperimentell. I fravær av skjebne er det moderne mennesket utlevert til en hemningsløs eksperimentering med mennesket selv.» Baudrillards poeng er interessant i møte med disse såkalte internettromanene. Det er ikke science fiction eller fantasi, for romanen er faktisk rotfestet i det vi oppfatter som vår kollektive virkelighet. Internettromanen gjengir livet i en utvidet virkelighet, slik livet blir når vi lever det gjennom en konstruert, begrenset plattform som ikke lenger tar hensyn til det fysiske livet, bare når det blir avbildet eller kokt ned til 280 tegn. Baudrillard fortsetter:

Det er nettopp når alt skal vises og sees (som i Big Brother og andre realityserier), vi oppdager at det ikke lenger er noe å se. Det er platthetens og nullpunktets speil, hvor det på tvers av alle målsettinger blir demonstrert at den Andre har forsvunnet, og kanskje til og med at mennesker fundamentalt sett ikke er en sosial skapning. Vi står overfor en parallell til the readymade – en eksakt transportering av the everyday life, som selv alt er forfalsket av alle de modellene det er dominert av. Syntetisk banalitet fabrikkert i et lukket kretsløp og med overvåkningskameraer.

Internettromanen som sådan er en uinteressant (sub)sjanger. Den er grunnleggende ikke-eksistensiell fordi den jobber for hardt med å kommentere hva det er som skjer, fremfor å prøve å si noe om hvorfor det skjer. Både Oyler og Lockwood har skrevet romaner som ikke kan leses som noe annet enn en kritikk av vår felles aktivitet, denne blinde og naive troen på at det som er gratis og praktisk, på samme tid er noe godt. Apple, Facebook (nå Meta), Amazon, Alphabet (Google) og TikTok utøver det som kanskje er det største eksperimentet på den menneskelige oppmerksomhet noensinne, og forskningen begynner å vise til noen ganske alvorlige konturer: Vi sover dårligere, leser mindre, er mindre kapable lesere, har fått dårligere konsentrasjon og er mer deprimerte.

Begrepet «Function creep» handler om at et verktøy som er ment for én ting, som å samle data for å tilby brukeren tilpasset reklame, heller blir brukt til å kartlegge sosioøkonomisk bakgrunn, som igjen blir samlet og brukt som et politisk verktøy for å kunne spesifisere hvor man skal bedrive en viss til type politisk kampanje. Både den intenderte og den uintenderte funksjonen er problematisk, for i søkenen etter enklere løsninger har vi gitt oss over til makter vi ikke lenger rår over, det den amerikanske sosialpsykologen Shoshana Zuboff kaller for «overvåkningskapitalismen». Med det mener hun det økonomiske systemet som omfatter lagringen og anvendelsen av all dataen som akkumuleres av brukere. Fordi internettkultur er blitt kultur, og digitale løsninger ser omtrent ut til å være den eneste løsningen, er vi både prisgitt og underlagt systemer vi ikke har noen råderett over. Så fremfor å være kontinuerlig kritisk i møte med det hverdagslige, leter vi heller etter mening, som inkluderer å få gehør for selv de enkleste tanker og meninger. Vi deler bilder av oss selv, av livene våre, som gjør at mennesker lik Lockwoods hovedperson kan dele hinsides idiotiske tanker på Twitter som «can a dog be twins» og blir «kjent» for det.  Og idet karakterene til Lockwood og Oyler finner en slags trøst i menneskelig relasjoner på utsiden av portalen, kan det være greit å minne seg på at man ikke bør behøve å skrive romaner som skal minne oss på at det er nødvendig. Det bør være regelen, ikke unntaket.

Speil speil

I The Question Concerning Technology (1954/1977) skriver Martin Heidegger at «Calculative thinking never stops, never collects itself». Med «calculative thinking» mente han en måte å tenke på som alltid har en underliggende intensjon eller en plan. Det vil si en omgang med omverden som har beveget seg langt fra den for eksempel den romantiske spontaniteten og over til det vi i dag kanskje kan refererer til som algoritmisk tenkning. Det innebærer at alle «tankemessige utløp» er skapt med den intensjonen at man leter etter et svar man allerede besitter, akkurat slik man trener algoritmer med enorme mengder data for å komme frem til svar man allerede har. Innenfor den kalkulerte tenkningen er det lite rom for at inntrykk bare er inntrykk; informasjon, kunnskap eller kunst vil alltid ha økonomiske formål. Tenk bare på hvordan vi kapitaliserer på solnedganger og matretter. Gjenskapelse av allmenne, hverdagslige aktiviteter har fått en absolutt markedsverdi i det 21. århundre. Slik kan man se på Heideggers teori som et utgangspunkt for Internettets oppmerksomhetøkonomi, som vil fange brukeren i et nett av enkle troper som til dels kan oppleves som kalkulerte argumentasjoner satt inn i et lukket kretsløp av lignende polemikk. Lockwood gjør en god jobb i å kommentere på hovedpersonens bruk av portalen:

Why were we all writing like this now? Because a new kind of connection had to be made, and blink, synapse, little space between was the only way to make it. Or because, and this was more frightening, it was the way the portal wrote.

Oyler, derimot, henfaller til nettets floskler på et vis jeg har lite tro på er kalkulert:

Lots of women were writing fragmented books like this now, the interviewer pointed out. Having read several because they were easy to finish, I couldn’t help but object: this trendy style was melodramatic, insinuating utmost meaning were there was only hollow prose, and in its attempt to reflect the world as a sequence of distinct and clearly formed ideas, it ran counter to how reality actually worked.

Heidegger skrev også om det han kalte «to stay with thing». For ham innebærer det å engasjere seg med omgivelsene på en meningsfylt måte hvor alt ikke nødvendigvis er et middel mot et mål. Heidegger vektlegger viktigheten av å være i øyeblikket og la det få utfolde seg på organisk vis, som muligens er det motsatte av dagens opplevelses-etos, hvor det meste kan bli redusert ned til en ressurs: enhver følelse, ethvert blikk, ethvert skue ikke bare skal reproduseres til et bilde, men også være en representant, en ressurs for merkevaren «deg». Enhver ting må kunne utnyttes. For ethvert tre som faller i skogen lager faktisk en lyd. Internettromanen er uunngåelig fordi internettet er en del av vår virkelighet, og på en eller annen måte må den bli speilet i litteraturen. Det er bare slående hvor lite overførbar den digitale virkeligheten er i romanform når den gjør et forsøk på å gjenfortelle og gi mening til hva vi faktisk holder på med på internettet hver eneste dag.

Eirin Andresen Betten (f. 1988) er forfatter, frilansskribent og lektor. Hun debuterte med romanen Tiden vil ha et annet bilde (Cappelen Damm, 2020) og er programleder i BLA-podden.

28.04.2022, BLA 4/22.


[1] For de som har vært på Tinder de siste årene har noen kanskje plukket opp at stjernetegn og/eller akronymene til din personlighetstype, som kommer fra personlighetstesten «sixteen personalities», eller Mayer Briggs, som det tidligere het, er en hel greie. Undertegnede har pint seg gjennom den ganske omfattende testen, hvor man må svare på spørsmål som «du har ikke noe imot å være imot i sentrum av oppmerksomheten» og «liker du en ryddig arbeidsplass». Jeg endte med personlighetstype INFJ. Det er Mor Teresa, Goethe, Marie Kondo og meg der da.

[2] I 2016 kom en bok med tittel I hate the Internet ut, skrevet at Jarett Kobek. Senere oversatt til norsk i 2018. Boka handler om hvordan uttalelser ofte blir misoppfattet på nettet og de personlige konsekvensene til mennesker som blir utsatt for dette. I 2016 snakket man ikke så mye om kanselleringskultur, men det er vel der bokas kjerne ligger.

Powered by Labrador CMS