Europas verdikamp

Hilde Sandvik og Asle Toje har nylig hatt en forfriskende debatt i tidsskriftet Vagant. Den begynte med at Sandvik kritiserte Tojes «illiberale tendenser», særlig slik de har kommet til uttrykk i en serie artikler i Weekendavisen nå i sommer. Sandvik synes at Toje serverer halvkvedede viser om kristendom, åndelighet og svekkelsen av det liberale Europa og mistenker at det han egentlig ønsker, er et mer totalitært samfunn basert på religiøse autoriteter og konservative idealer. Så vidt jeg forstår, mener hun at tvetydigheten er bevisst: Han sier bare delvis det han mener, fordi det han egentlig mener, er for skrekkelig til å kunne sies like ut.

Toje svarer at Sandvik avslører seg selv i sin artikkel, siden hun åpenbart tror at hennes egen liberalisme er selvinnlysende legitim, mens hans kristne konservatisme er iboende suspekt. Han spør hva som egentlig er hennes eget ståsted. Står hun ikke bare (nokså tankeløst, er vel antydningen) «midt i flokken»? Hun svarer at hun vil forsvare den liberale rettsstaten og den nordiske modellen, som er mer tiltrengt enn noen gang. Med dette siste synes hun å mene at det nordiske sosialdemokratiet er et bolverk mot de høyrekreftene som nå vokser frem i Europa og annetsteds – og som hun altså mistenker at Toje er med på å heie frem med sin hundefløyte. 

Ideologiske diskusjoners tilbakekomst 

Slike diskusjoner er nyttige og føres altfor sjelden. Altfor ofte behandles hele det politiske feltet som om vi egentlig har løsningen, i form av en imaginær normaltilstand som dessverre stadig blir forpurret av ekstremister, mørkemenn og uheldige omstendigheter. Vi har nettopp hatt valgkamp i Norge. Som vanlig dekkes den som om den var et sportsarrangement, hvor formkurven til deltakerne nøye overvåkes av pressen fra dag til dag. Den politiske forskjellen mellom partiene fremstår her primært som nyanser innenfor en overordnet konsensus: Høyre er mer oppfatt av næringslivet enn Arbeiderpartiet; Venstre mer opptatt av miljø enn Høyre; SV er noe mer opptatt av velferdsordninger enn Arbeiderpartiet – og så videre.

Når man ser disse diskusjonene i lys av de verdimessige omveltningene som nå skaker Europa, fremstår dette som krusninger på overflaten av en skjermet hagedam. Vi trenger, som Sandvik er inne på, en mer dyptgripende, ideologisk diskusjon om hvilket Europa vi ønsker oss. Hvilke verdier er vi villige til å kjempe for? Spørsmålet har ikke vært mer presserende i min levetid. Toje har på sin side rett i at vi ikke simpelthen kan betrakte visse posisjoner som iboende legitime. Ikke minst de oppfatningene vi holder helligst, må vi undersøke med en kritisk innstilling. Om ikke annet, så fordi vi da vil være bedre i stand til å forsvare dem. 

Sandvik og Toje representerer to ideologiske alternativer som begge har lange røtter i europeisk tenkning: liberalismen og konservatismen. Etter mitt syn er begge alternativene tvilsomme, på hver sin måte. De er dessuten ofte i praksis mindre forskjellige enn debatten mellom Toje og Sandvik kan tyde på. For å få et overblikk over hvilke ideologier det er snakk om, kan vi se litt nærmere på deres grunnsetninger og historiske utvikling. 

Eliteliberalisme 

Liberalismen er et produkt av opplysningstiden. Den springer ut av opplysningstenkernes opphøyelse av fornuften og etableringen av en rettsstat. Her skal alle – i alle fall i prinsippet – være like for loven. Liberalerne var imidlertid ikke nødvendigvis demokrater. Man ville sette fornuften i førersetet, og folk flest var jo ikke fornuftige. Voltaire uttrykte poenget konsist: «Folket er ikke i stand til å styre». Dette kan kanskje høres gammeldags ut, men representerer ikke dette fremdeles en vanlig holdning blant Europas liberale eliter? 

I utgangspunktet mente liberalerne at frihet er iboende i mennesket. Altså måtte den liberale staten legge til rette for utfoldelsen av denne friheten. Men siden man ikke ønsket at kreti og pleti skulle blande seg opp i samfunnsstyringen, argumenterte mange liberalere for at politisk deltagelse (eller medbestemmelse) ikke er et nødvendig kriterium for å være fri. Når vi legger til at liberalismen var basert på prinsippet om eiendomsrett og – i sin økonomiske variant – tanken om at staten ikke skal gripe inn i det økonomiske liv, er det ikke så merkelig at liberalismen ofte førte til elitestyre og store forskjeller mellom fattig og rik. 

Som liberaler anno 2025 kan man sikkert hevde at dette er altfor forenklet fremstilt. Ikke desto mindre er dette etter mitt syn problemer som rir det liberale Europa den dag i dag: en iboende tendens til masseforakt og en styrende elite som fremstår som stadig mer livsfjern i sine politiske prioriteringer. Dette er i alle fall holdningen til mange av dem som på ulike måter føler seg glemt av denne eliten. Derfor er det ikke til å undres over at de søker seg annetsteds når de får anledning til å stemme.

To sider av samme mynt 

Når det gjelder konservatismen, kan den betraktes som en reaksjon mot liberalismen – og da særlig dens største historiske triumf og kalamitet: den franske revolusjon. Blant dens grunnleggere var Edmund Burke, som ikke delte liberalernes oppvurdering av fornuften. Han trodde ikke at man ut fra fornuften kunne konstruere en velfungerende stat. Staten måtte derimot vokse organisk frem i hvert enkelt land på basis av landets tradisjoner. Her blir tradisjonen altså en urokkelig autoritet. De konservative trodde heller ikke at individuell frihet var et ubetinget gode. Tvert imot ville for mye frihet føre til at folk oppførte seg egoistisk og skadelig. Altså trengte man sterke samfunnsinstitusjoner for å holde lidenskapene i sjakk: kirke, skole, politivesen et cetera. De konservative har typisk vært mer opptatt av lov og orden enn av frihet. 

Slik jeg hittil har presentert dem, ser dette ut som to motstående ideologier. Slik var det ikke nødvendigvis i praksis. Liberalerne hadde i løpet av 1800-tallet få problemer med å tilpasse seg nasjonalismen, som var iboende i konservatismen. De konservative hadde på sin side ingen problemer med å annamme den økonomiske liberalismen, som favoriserte de bemidlede klasser. Dermed opptrådte begge ideologiene i ulike blandingsforhold i europeiske regjeringer på 1800-tallet og fremover. De konservative laget et slagord som skulle forklare det tilsynelatende paradoksale i deres egen posisjon: De ville «endre for å bevare», het det. I praksis betydde det at de kunne endre hva som helst, så lenge endringen var i tråd med interessene til de velhavende klasser. 

Et historisk fellestrekk mellom liberale og konservative er at de ikke ønsket noen politisk organisering av massene. Riktignok var mange liberalere demokrater, men det var her snakk om et representativt demokrati med sterkt begrenset stemmerett. I praksis sørget både liberale og konservative for at den økonomiske eliten forble ved roret. Hvor annerledes er dette bildet i dag?

Den manglende materialismen 

Historisk sett har det bare fantes én ideologi som har villet utvide de liberale rettighetene til hele folket. Den bærer navnet sosialisme og glimrer med sitt fravær i debatten mellom Toje og Sandvik. Liberalere fremstiller ofte sosialismen som illiberal, med henvisning til det 20. århundres totalitære kommunisme. Men i sin ideologiske kjerne er sosialismen minst like opptatt av frihet som liberalerne. For sosialistene var frihet ikke formell og juridisk, slik som for liberalerne, men en konkret og materiell frigjøring fra undertrykkelse og utbytting.

Arbeiderbevegelsen visste bedre enn å sidestille økonomisk frihet for industriherrene med reell frihet for folk flest. Den skjønte også at frihet er noe som ikke kommer av seg selv. Frihet er en kamp. Ett av resultatene av denne kampen er den nordiske modellen, som Sandvik setter høyt. Den er ikke et produkt av liberalismen. Liberalerne trenger alltid press fra venstre for å finne frem til sitt progressive potensial. Når liberalere, slik man finner dem i et parti som Venstre (som jeg selv har vært folkevalgt for) får tenke fritt, finner de ofte ut at de vil stikke kjepper i hjulene for venstresidens kamp. For eksempel ved å begrense streikeretten.

Sandvik vil forsvare det liberale Europa. Men hva er det hun da vil forsvare og på vegne av hvem? Etter mitt syn burde hun og andre oppreiste sosialliberalere bruke mindre tid på å advare mot illiberale krefter på høyresiden og mer tid på ordne opp i egne rekker. Krisen i det liberale Europa er i stor grad selvforskyldt. Den skyldes imidlertid ikke, slik som Toje tror, mangel på åndelighet eller manglende respekt for autoriteter, men mangel på vilje til å forsvare og virkeliggjøre sine egne idealer. 

Prinsippløse Vesten 

De illiberale tendensene som Sandvik vil til livs, har vokst frem som ugress blant liberalerne selv. Er det ikke åpenbart, for eksempel, at det liberale Vesten er medskyldig i et pågående folkemord på Palestinerne? Nedslaktingen skjer for åpent kamera. Israelerne legger ikke skjul på hva som foregår: En bevisst og systematisk destruksjonen av Gaza i suveren forakt for internasjonal lov og alle liberale prinsipper. Har det liberale Vesten reagert med fasthet mot dette? På ingen som helst måte.

Ikke bare har Vesten aktivt medvirket til folkemordet gjennom militær og politisk støtte, mange vestlige stater har også arrestert dem som har protestert mot det. Lederen av EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, lot seg avbilde i full mundur sammen med Israels styrker da angrepene ble satt i gang. Hennes støtte til Israel har vært betingelsesløs inntil ganske nylig. I mellomtiden har nesten 70 000 palestinere blitt drept og det palestinske samfunnet blitt systematisk ødelagt.

I Storbritannia, som de fleste vil betegne som et liberalt demokrati, ble gruppen «Palestine Action» i 2025 kategorisert som en terrororganisasjon. Dermed var det fritt frem for å arrestere alminnelige samvittighetsfulle kvinner og menn som bruker ytringsfriheten til å protestere mot en forbrytelse deres liberale regjeringer for lengst burde ha gjort alt som står i deres makt for å stoppe. Så mye som 900 Palestina-aktivister ble nylig arrestert i London. Også i Tyskland og den liberale bastionen Frankrike blir slike demonstrasjoner slått hardt ned på. I mellomtiden gjør Israel som de vil, med rutinemessige krenkelser av folkeretten og planmessig etnisk rensing av Gaza.

Når det liberale Europa fremstår som svakt, er det ikke minst fordi det fremstår som prinsippløst. Hvem kan tro på prinsippløse ledere? Hvem kan la seg inspirere av dem? Riktignok har vestlige ledere ikke noe problem med å påkalle liberale verdier når de blir krenket av offisielle fiender som Russland og Kina. Det er når de krenkes av de vestlige statene selv, og deres venner, at alt plutselig blir så komplisert at prinsippene mister sin betydning. 

Sosialismen er et bedre svar 

Hver dag får vi høre at vi må bekjempe Russland med alle midler som følge av landets krenkelse av folkeretten. Da Israel brøt folkeretten ved å angripe Iran, var det knapt protester å spore. Det finnes mange tilsvarende eksempler på selektiv ivaretagelse av de folkerettslige prinsippene. Holdningen ser ut til å være omtrent slik: Dersom vi, det liberale Vesten, som jo er fornuftig og velmenende, bestemmer at det er greit å bryte internasjonal lov, så er det også greit. Folk fra andre deler av verden er neppe like overbevist om berettigelsen til denne tilnærmingen. 

For nå helt avslutningsvis å vende tilbake til det grunnleggende spørsmålet, altså hvilket Europa vi ønsker oss og hvilke verdier vi bør forsvare, har jeg få problemer med å tone flagg. Jeg er overbevist om at et rettferdig samfunn, nå som tidligere, må være basert på en eller annen form for sosialisme. Akkurat hvordan den skal se ut i ulike land, bør hverken jeg eller noen andre føle seg kallet til å bestemme. Men frihet er lite verd om den ikke gjelder for alle.