Essay

Utsikt mot parken

Skriv en reiseskildring fra hjemmekontoret, ba vi. Heidi Sævareid leverte en lavmælt beretning om tosomhet.

Publisert digitalt

Kaffekvernen. Kaffekoppen. Bøkene på skrivebordet.
Hodetelefonene i en hvit floke ved siden av tastaturet.
Jeg reiser meg og ser på parken fra vinduet.
Været står stille.
Det smeller i postkassen.
Pappeskene hoper seg opp i gangen.
Vinflasken fra i går står i kroken på kjøkkengulvet.
Vaskemaskinen rumler.

Dagene har aldri gått så fort før. Vi er to i en liten leilighet.
Ute støver det fra den varme asfalten, og gresset i parken kleber seg gult mot bakken. Vi tar hunden ut om morgenen, slår inn på stien til venstre og krysser parken i en lang bue. Om kvelden prøver vi å gå den andre veien. Det er mørkt under trekronene, der det for to måneder siden gikk an å se blå himmel mellom kvistene. Det var kaldere, men sol uten opphold da også.

Hver morgen finner vi brunsvidde firkanter på bakken, flasker ved søppeldunkene, plast som bølger slapt i vinden. For hver dag kommer litt flere mennesker og slår seg ned på det døde gresset. Når regnet det sist?

Isbitene smelter i glasset mitt.
Bak meg har kranen begynt å dryppe. I etasjen over er det noe som skraper, langsomt og rytmisk, en time hver dag.

Jeg tar en pause fra skrivingen, flytter varer inn fra kassen i gangen. De har ligget der i tre dager, men jeg sprayer og tørker av dem likevel.

Hunden ligger foran meg med hodet mellom labbene.
En kveld begynner det å dure idet vi legger oss.
Vi åpner vinduet. Jeg stikker hodet ut, men lyden er borte. Naboene røyker på den andre siden av det høye gjerdet, katten deres balanserer på halvtaket og ser rett på meg.
Jeg legger meg, og duringen er tilbake. Jeg lukker øynene og prøver å sovne, lar lyden bli noe annet.

Bakken blir varm og levende og hul.

Grunnvannet vibrerer, sanden flytter seg over havbunnen.
Men jeg våkner igjen. Jeg står opp og går til vinduet. Praten har stilnet i nabohagen, og katten har hoppet ned.

Nå hører jeg at det er i taket det durer. Fra et punkt.

Vi knytter en brun hyssing rundt kranen. Vannet renner lydløst ned langs snoren. Hvorfor gjorde vi ikke dette før?
Hver morgen åpner jeg vinduene før det blir varmt. En kjølig luftstrøm går gjennom huset, papirene på skrivebordet løfter på seg. Jeg vet når solen kommer rundt hushjørnet. Persiennene må ned, og en av oss må sitte på det halvmørke rommet. Lyset skjærer gjennom sprekken langs karmen.

Jeg er søvnig midt på dagen, velger den vonde krakken.

Datamaskinen er ny, men noen bokstaver er slitte allerede – E, R og T. Jeg skriver for hardt. Oppe er skrapelyden i gang igjen.

Det raser i glass og hermetikk ute på fortauet. Gjenvinningsboksene smeller i asfalten, menn i oransje roper til hverandre. Men de kommer ikke hver uke. Av og til glemmer de oss, og matsøppelet tårner seg opp. Jeg river opp kaffefiltrene og samler gruten i en boks. Senere sprer jeg den utover den svarte jorden under hagtornbuskene i parken. Hagtornen har blomstret av for lengst, nå er det svarthyllens tur.

Noe tungt faller i gulvet i etasjen over. Jeg napper hodetelefonene ut. Hva driver de med der oppe?

Jeg venter en stund, med øreproppene mellom fingertuppene. Stolen knirker inne på rommet med persiennene. Oppe er det stille. Jeg presser proppene inn i ørene igjen, kjenner ledningen kile høyrearmen.

Så dunker det på nytt. Klirrer svakt i speilet ved siden av meg. Det blir stille igjen.
Hunden bjeffer høyt og skarpt og løper til døren.

Ny levering. Jeg tar imot, slipper pakken i karantenekassen.
Så tar jeg meg i ansiktet.
På et øyeblikk er jeg på badet og vasker hendene, skyller ansiktet. 100 døde, 500 døde, 800 døde, 300 døde. Jeg vasker hendene enda en gang.
For hver dag blir trafikksuset høyere. Alt var nesten stille for to måneder siden.

Parken er full. Hvordan orker folk å sitte i solen?
Ute på veien uler gule ambulanser forbi, og noen ganger parkerer de i gaten vår.
Om nettene har jeg begynt å sove i rykk og napp.
Regnet kommer på dag 73. Temperaturen faller.
Oppe slår naboene av viften.
Sneglene kommer ut fra sprekken bak huset og kryper over postkassen.

Les også Elin Kittelsen, Live LundhEirik S. Røkkum og Johannes Grytnes sine reiseskildringer fra hjemmekontoret.

Heidi Sævareid (f. 1984) er forfatter, oversetter og kritiker bosatt i Bristol. Nyeste utgivelse: Longyearbyen (2020).

BLA 6-7/20.

Powered by Labrador CMS