Intervju

Den andre jobben til Christer Mjåset

Bare de færreste kan leve av å være forfatter. Så hva gjør de da, de som skriver?

Publisert digitalt

Hvilken jobb har du ved siden av skrivingen?

Jeg er til vanlig nevrokirurg ved Oslo universitetssykehus. Men etter at jeg ble valgt til leder i Yngre legers forening og etter hvert også visepresident i Legeforeningen, har jeg de siste to årene måtte legge sykehusjobben på hylla og jobbe fulltid med fagforeningsarbeid og helsepolitikk. Etter mange år som lege, har dette vært forfriskende. Men det er også slitsomt. Ikke minst tok det på å lede den fem uker lange sykehusstreiken høsten 2016, selv om vi vant frem med forsvarlighetskravene våre til slutt. Min valgperiode utgår for øvrig neste sommer, og da planlegger jeg å returnere til sykehuset og pasientene.

Kan du fortelle litt mer om hva en nevrokirurg gjør?

En nevrokirurg håndterer skader og sykdommer i nervesystemet og opererer om nødvendig. Det er i det hele tatt en altoppslukende jobb hvor man møter alt fra alvorlig kreftsyke pasienter til små barn med lette hjernerystelser som kun trenger observasjon eller kanskje bare at man syr igjen et kutt med et sting eller to. Vi behandler også mange kronikere, og ikke minst mange med rygg- og nakkeplager.

Har du noen tanker om hvorfor du endte opp i akkurat denne jobben?

Jeg har alltid vært fascinert av hjernen og hvordan den fungerer, og nevro-faget var det som tidlig pekte seg ut for meg på medisinstudiet. Nevrokirurgi er også et praktisk og utrolig interessant fag som stadig utvikler seg. Bare på den korte tiden jeg har jobbet, har man fått betydelig mer avansert utstyr å håndtere i det daglige. Vi bruker store operasjonsmikroskop for å kunne operere gjennom små hull i kraniet, og det fins en rekke digitale modelleringsverktøy som hjelper oss å planlegge kompliserte operasjoner. Skal man for eksempel operere en hjernesvulst, kan man fargelegge MR-snitt i forkant av operasjonen og navigere etter tredimensjonale bilder mens man opererer. Det føles til tider litt som å være i en science fiction-film.

Jeg leste et sted at Levi Henriksen gjerne sender deg en e-post hvis han for eksempel lurer på om en litterær karakter kan bli steril av å falle ned en stige. Er det flere forfattere som kommer til deg med research-spørsmål?

Ja, det renner rett som det er inn henvendelser fra ulike hold. De fleste som kontakter meg kjenner jeg fra før, men noen har fått navnet mitt via en de kjenner. En gang iblant hender det til og med at jeg får litt igjen for å hjelpe til med et manus, enten det er for bok eller film, men for det meste er dette tjenester. Jeg syns det er gøy og gjør det gjerne om jeg har tid.

Hva med forfattere som kamuflerer sine egne fysiske plager som research til skrivingen? Møter du noen av dem?

He he. De som har kontaktet meg hittil har virket overbevisende og har i så fall kamuflert egne plager godt.

Du er jo selv forfatter, med flere bokutgivelser bak deg. Man kan jo lure på hvordan du får tiden til å strekke til. Hender det at du skriver på skjønnlitterære prosjekt mens du er på jobb?

Store deler av skriveprosessen er for meg avkobling. I hvert fall i den kreative fasen – det vil si i begynnelsen. I slike faser kan jeg ofte notere eller skrive ned tanker og ideer knyttet til et prosjekt også når jeg er på jobb. Det fins alltid dødtid å utnytte, for eksempel når man venter på at en pasient skal klargjøres eller når det er stille på vakt. I fagforeningsjobben er det mye reising. Å være i bevegelse er svært bra for kreativiteten, og det gjør at jeg ofte får gjort unna noen gode økter på en flyplass, i et flysete eller på et tog på vei et eller annet sted. Når landskapet farer forbi, begynner ofte tankene å vandre fritt. Det er ofte dette «frislippet» jeg venter på når jeg prøver å skrive noe.

Har du ofte overskudd til å skrive når du kommer hjem etter en arbeidsdag?

Som regel trenger jeg å hente meg inn når jeg kommer hjem fra jobb. Hvis jeg skriver på en hverdag, gjør jeg det derfor enten litt senere på kvelden eller tidlig om morgenen før jobb. Av og til hender det at jeg tar med meg Mac-en min når eldstejenta skal på svømming eller turn. Da kan jeg sitte og skrive mens hun trener. Igjen handler det mye om hvilken fase av den kreative prosessen man er i. For meg er det tre faser: idéfasen, skrivefasen og redigeringsfasen. Den aller vanskeligste er redigeringsfasen – uten tvil. I den fasen trenger jeg å konsentrere meg langt mer enn i de andre fasene, og da er ikke kveldsøkter etter fulle arbeidsdager det beste.

Kan du fortelle litt om hvordan ditt arbeid som lege har inspirert skrivingen din?

Jeg har skrevet tre bøker som har vært inspirert av mitt arbeid som lege. «Hvite ravner» handler om tre nevrokirurger som konkurrerer om en fast stilling på Haukeland sykehus i Bergen, der jeg også har jobbet selv. «Legen som visste for mye» tar for seg en distriktslege på øya Hitra på Sør-Trøndelagskysten hvor jeg også hadde min turnustjeneste etter endt medisinstudium. Til slutt er «Verdens eldste mann er død» en samling historier fra et sykehus et sted på Østlandet med alt fra ambulansepersonell til overleger som hovedpersoner. Samlingen er basert på hendelser jeg hørte om eller opplevde selv de første årene jeg jobbet som sykehuslege. Det å tre inn i rollen som lege som nyutdannet er på mange måter en voldsom opplevelse. Alt boklig stoff blir virkelig. Og det er emosjonelt sett en berg- og dalbane. Det gjør jo også at hverdagen blir godt romanstoff. Jeg har for øvrig merket stor forskjell sånn sett etter overgangen til fagforeningsjobben: den gir meg nemlig langt fra så mye inspirasjon til å skrive. Så jeg får se å komme meg tilbake til sykehuset!

Hvis en fremmed person spør om hva du jobber med, sier du da at du er forfatter?

Jeg har alltid følt at det blir litt for pretensiøst av meg å kalle meg selv forfatter. Det har nok med at jeg forbinder ordet med kjente navn fra litteraturhistorien. Som regel svarer jeg derfor at jeg er lege når noen spør hva jeg driver med. Ofte henger folk seg opp i nettopp den tittelen. Alle har jo et forhold til leger, enten det er på grunn av egen eller andres sykdom, og dermed begynner vedkommende ofte å snakke om sin assosiasjon til sykdom eller kanskje sitt siste besøk på fastlegekontoret. Dermed kommer vi aldri til spørsmål om mitt forfatterskap.

Men er det slik at jeg diskuterer bøker eller skjønnlitteratur med noen, hender det jo selvfølgelig at jeg nevner at jeg skriver. Da pleier jeg ofte å si at jeg «har utgitt noen romaner og novellesamlinger», men aldri at «jeg er forfatter».

Hvis du i morgen fikk vite at du kan leve av bokinntektene dine, slutter du da i jobben som lege?

Å være lege har på mange måter blitt en identitet for meg, kanskje mer enn jeg ser på meg selv som en som skriver bøker. Derfor tror jeg ikke at jeg kommer til å gi meg helt med medisinen noen gang. Men man vet aldri. Det kan høres forlokkende ut å være forfatter på heltid, men sant å si er det kanskje noe av det mest slitsomme man kan holde på med. Man sitter mye alene og jobber, man har mange indre diskusjoner med seg selv, man er veldig inaktiv i selve skriveprosessen og det tærer på fysisk og mentalt sett. Ofte sliter man med inspirasjonen, kanskje føler man at det man skriver er elendig og at man burde funnet på noe helt annet og fornuftig å bruke tiden sin på. Når slike tanker dukker opp, er det ofte fruktbart og nødvendig å gjøre noe annet – noe nyttig – som det å jobbe som lege. Men jobber man for mye med noe annet, ja, da blir man frustrert fordi man ikke får skrevet. Det er en evig runddans. Det er ikke uten videre at det advares mot å gifte seg med en forfatter. Da får man alle nevrosene med på kjøpet.

Og hva får man med på kjøpet om man gifter seg med en nevrokirurg?

Da får man nok en nevrotisk kontrollfreak som liker å dobbeltsjekke det meste. Ellers er nok de fleste nevrokirurger skuffende normale mennesker  med svært spennende jobber.

Powered by Labrador CMS