Prosa

Ønsker om åpenbaring

Ulla Svalheims debutroman er både lett og vektig.

Publisert digitalt

Ulla Svalheim

Til troende

Roman

Gyldendal, 2022

142 sider

Jeg har en fordom å bekjenne: Jeg synes mange praktiserende kristne er dølle. Jeg har tenkt at kristendommens imageproblem ikke er troen, det hysteriske ateister er så opptatt av å latterliggjøre. Nei, tro liker jeg jo. Jeg kan slås i bakken av et vakkert kirkerom, og et sekund vurdere å bli kristen. Men så skjer det noe, i møte med mennesker som forvalter troen i ymse menigheter. Den typen som alltid går tidlig hjem fra fest og som utstråler en aura av, ja, om ikke fordømmelse, så i hvert fall noe prektig og overbærende, som om de kjenner en sannhet om livet som ikke jeg kjenner. Jeg ser for meg trange fellesskap som avstår fra så mye av det som er gøy, som alltid spiser vafler og synger om Gud i klønete gospel-pop. Det er en dum fordom, men den er nå engang der.

En av dem som lever på mottakersida av denne fordommen, er Bie Veronika, hovedpersonen i Ulla Svalheims Til troende. For sekstenårige Bie Veronika er kristen. Eller er hun det? I hvert fall er hun oppvokst i et kristent hjem. Ikke av den strenge sorten, men av den moderne, kjærlige, åpne typen. Mor er naturfagslærer. Far har hippiekristen bakgrunn. Familien abonnerer på «alle verdens aviser, Aftenposten, Dag og Tid, Klassekampen, Nationen», men ikke Vårt Land – den låner de bare av naboen, noen uker etter. Ingen presser religion aktivt nedover hodet på tenåringen. Men familien går i kirka, det finnes en menighet, og det kristne er subtilt til stede i hjemmet: en glansbildeengel her, et korssmykke i fødselsdagsgave fra bestemor der. Og en dag oppdager Bie Veronika at faren sitter med bøyd hode og ber i stua.

En indre reise

Det er forresten ikke Bie Veronika selv som forteller historien, den blir fortalt av en annen grendebeboer som iakttar Bie på avstand og tenker seg inn i hennes liv og indre. Vi får ikke vite særlig mye om denne dama – er hun 50? 70? – men vi får vite at spørsmål om tro og en menighetskonflikt har preget hennes liv. Med andre ord er det sannsynlig at det finnes en god porsjon projisering og diktning her, og det er et lurt valg av Svalheim. Bokas muntre, pratsomme stil, med setninger av typen «[nå] var tida for å tenke sjæl og mene», heller mot det twee og affekterte. Men når leseren er på det rene med at dette er noens løpende fantasi, og ikke et streit tenåringsportrett, lander det stort sett på riktig side. I mange partier tilfører den voksne fortellerstemmen en fin dybde og ser sammenhenger tenåringen selv ikke hadde kunnet se.

Bie Veronika har sommerjobb som gartner på den lokale kirkegården. Her ligger også Jon, skolekameraten som nylig døde i en mopedulykke. Foreldrenes sorg og Jons nåværende tilstand av oppløsning der nede i jorda gjør sterkt inntrykk på Bie, ikke fordi hun kjente ham så godt, men fordi spørsmål om Gud og døden brått blir aktualisert for henne, føles presserende å finne ut av. Hvor er Jon nå? Finnes egentlig Gud, når hun aldri har sett ham selv?

Ikke minst vekker Jons død bitre følelser knyttet til det sosiale, for plutselig har alle de sørgende ikke-kristne jevnaldrende tatt til seg fraser som «Vi ses igjen» og liknende: «Hun hadde alltid vært aleine nå om troa, nå var den plutselig allemannseie, aktualisert av døden og himmelhåpet». Denne tjuvlåningen av kristne forestillinger irriterer henne, for statusen som kristen har påvirket hennes plass i det sosiale fellesskapet. Ikke at hun har blitt mobbet, direkte, mer som en merkbar annerledeshet. Hun har kjent på kroppen de fordommene som finnes om kristenfolket, og Svalheim får godt fram hvordan de ikke bare løper foran henne og tvinger henne til å innordne seg sosialt, men også gjør forholdet til egen identitet forvirrende og vanskelig:

«Bie skjønte tidlig at troa ikke var nøytral, den var fordummende. Derfor anla hun et tenksomt ytre, som et vern mot all slags lettvinte avsløringer om at Gud ikke fantes. Det var fra andre hun lærte at tro og vitenskap liksom skulle være motsetninger. […] Muligens virka hun prektig fordi hun var forsiktig, fordi hun ikke sa faen, kanskje var skyheta hennes lett å forveksle med høye idealer, personlig strenghet, sterk overbevisning, den slags. Alt dette, kommentarene hun hørte og ante, gjorde at troa hennes ble forma av ei rekke negativer: Hun var ikke sånn, heller ikke sånn, heller ikke sånn. Det var ikke en sånn kristen hun var. Men hva slags kristen var hun da? Hvis hun da trodde, hele tida dette hvis.»

Fint og originalt skildret er også den indre reisa Bie legger ut på, ønsket om en åpenbaring: «Var troa hennes like billig som deres? Bare en enkel løsning på døden? Og trodde hun i det hele tatt?».  Jakten på den mystiske og tilbakeholdne Gud manifesterer seg i en rekke gode, ofte morsomme scener, som da hun vurderer å stikke korssmykket ned i et glass fylt med tiss, «For å merke om korset betyr noe, muligens gjøre Jesus til sin gjennom et obsternasig ja.» Eller da hun drar på en kristen musikkfestival og prøver å ta inn hvordan denne formen for ungdomsfellesskap føles; prøver ulike former for kristenliv på som en trøye, nær sagt, hva som passer og ikke passer. Hun dypper også tåa i andre religioner, med Koranen på lydbok der hun jobber på kirkegården og føler seg rebelsk.

Troen som arv

Først og fremst er det en jakt på seg selv, så klart: på hvem man er som selvstendig tenkende, i takt med at man begynner å bli voksen. For selv om Bies familie er full av omsorg og aksept, oppstår det også noe klaustrofobisk bare i kraft av å leve sammen som familie. Dette opplever jeg som relevant også utenfor det kristne: I all iveren etter å være nær ungdommen og ta del i deres univers, glemmer vi ofte at ungdom er ment å ha sitt eget lukkede rom både fysisk og mentalt, at det er helt avgjørende. Svalheim skildrer dette landskapet på klokt vis, særlig i en scene der Bie ligger på badegulvet mens moren bader i badekaret: Den kroppslige nærheten til mor vekker både motvilje og en lengsel etter barndommens nærhet, akkurat så ambivalent som det er å være tenåring i brytningsfasen. En annen fin scene er da Bie oppsøker mors bibel i nattbordskuffen, liksom for komme nærmere hennes indre liv slik det er uttrykt i notater og understrekinger – og, på samme tid, bli kjent med sitt eget.

«Det er mulig at det å søke Gud mest kommer av et ønske om å være et sjelsvesen», er romanens åpning. Det opplever jeg som en grunnsetning romanen igjennom: Kanskje er ikke poenget så mye hva som er sant eller ikke, sånn objektivt, men hva som gir mening, hva som skal gi akkurat Bie Veronikas liv glede, trøst og fylde. En slags pragmatisk tilnærming til tro, som verken opphøyer eller tar luven av den, og som jeg har sansen for. Godt er det også hvordan romanen liksom erkjenner at kristendom går i arv, at det nå en gang er sånn den overleveres for de fleste: «Troa var gitt henne.» Og motsatt, tolker jeg: Har man ikke arvet troen, er det vanskelig å tilegne seg den på egen hånd. Men arv har vi jo alle, fortellinger og mytologier som i små og store øyeblikk løfter oss fra det lille livet og inn i noe annet, lar oss skimte det store. Og mot slutten av romanen, i dens beste parti, klarer jeg å leve meg inn i et sånt sus slik det må oppleves for den kristne; da fortelleren beskriver selve nattverden, gudstjenestens helligste øyeblikk.

Svalheims debutroman er velkomponert, både lett og vektig på samme tid. Kanskje kan man innvende at den tidvis blir en tanke for søt, med alle sine ripsbusker, høner, skjærgård, safting og familieidyll. Litt som et sukkertøy man fornøyd fortærer, før man trenger noe salt og bittert for å balansere det, en Victoria Kiellandsk heltinne som har noe virkelig mørkt og dystert ved seg. Hakket mindre sommer og hakket mer gotikk hadde ikke vært meg imot. Men alt i alt er det solid stoff, dette, og det er bare å håpe at det kommer mer.

Elise Winterthun (f. 1990) er kritiker og redaksjonssekretær i Klassekampens bokmagasin.

Da Ulla Svalheim er redaktør i herværende avis, har vi henta inn ekstern kompetanse. Svalheim har ikke deltatt i arbeidet med teksten.

BLA 2/2022.

Powered by Labrador CMS