Intervju

Portrett av en kvinne i flammer

Cathrine Krøger tar skylden for at Dagbladet innførte terningkast. Samtidig ser hun det som kritikerens oppgave å være en brems i det kommersielle bokmaskineriet.

Publisert digitalt

Vi er de første gjestene som får besøke Cathrine Krøgers nye leilighet på Fagerborg, der hun bor med sine to døtre på 16 og 20. Vi vasker hender og kommenterer det sjarmerende interiøret mens Dagbladet-kritikeren viser oss sitt arbeidsværelse: Rommet, høyt og smalt, er fylt fra vegg til vegg med en seng. Dyna er trukket i knallgult stoff og ligger uoppredd. Her sover og jobber årets kritiker anno 2019. De dagene hun ikke jobber som sykepleier på Ullevål, våkner hun der hun leste ut gjeldende bok kvelden før, dytter puta opp i ryggen, og setter i gang med en anmeldelse i samme posisjon. I sin mest hektiske anmelderperiode, da hun forsørget seg og døtrene utelukkende ved å skrive kritikk, kunne hun levere fem anmeldelser i uka på denne måten, forteller hun oss senere. Hun er A-menneske, får vi vite, og våkner fire-halv fem om morgenen. En hel arbeidsdag er unnagjort før dagen begynner.

Cathrine Krøger

(f. 1964) er litteraturkritiker og sykepleier. Hun har gjennom 20 år vært Dagbladets hovedanmelder, og mottok i 2019 utmerkelsen som årets litteraturkritiker.

Nå setter hun fram et variert sortiment av oppskåren bakst og spør om vi kunne tenke oss en cappuccino. Vi skal snakke om litterær kvalitet. Med Cathrine Krøger, tabloidavisa Dagbladets hovedanmelder og viden kjent for sine harde dommer, som i en alder av 50 lot kritikerkarrieren ta en uventet sving, virker det uunngåelig å snakke om levd liv i den forbindelse.

– Det gikk overhodet ikke an å leve av det, sier hun om å være kritiker på heltid.

– Vi fikk vel 500 kroner stykket da jeg begynte i Klassekampen på 90-tallet, så jeg flyttet til en gård oppi Tuddal, hvor jeg bodde billig. Jeg levde vel et litt vilt liv da, sånn som man gjør når man er ung. Jeg skammer meg sånn når folk sier «jeg husker deg fra huset i gamledager». Vi gikk jo alle på Kunstnernes Hus, på den tiden. Da får jeg sånne skambølger gjennom kroppen. Hvilken situasjon er det de husker …?

Krøger kniper øynene igjen og rister på krøllene.

– Vi snakker 80-tallet?

– Ja, sent 80-tall. Det var før Litteraturhuset fantes.

– De har fortsatt bedre fester på Kunstnernes Hus enn på Litteraturhuset.

– Ja, er det? Det er så rart. Når man blir eldre tenker man liksom at alt blir borte. At folk slutter å feste, men dere gjør jo ikke det!

En håndverker

– Litterær kvalitet, ja, det skal vi snakke om, sier Krøger og tar grep om samtalen før den sklir ut i anekdoter fra huset.

– Kvaliteten er jo det en kritiker absolutt og hele tiden må forsvare. For hvis du ikke vanker i såkalte «litterære kretser», men er ute blant «folk flest», som Listhaug ville ha sagt, da ser du at mange mener at det som hylles av kritikerne, det vil de ikke lese. Det som blir slaktet, det kjøper de. Og så er spørsmålet hvor subjektivt kvaliteten skal vurderes – hva er kvalitet og hvem bestemmer det?

Gitt den magre inntekten det å skrive kritikk gir, må en finne sine nisjer for å overleve, mener Krøger. En av tingene hun har gjort, er å reise rundt på videregående skoler og snakke om litteratur, noe som var en nyttig realitetsorientering.

– Elevene skulle skrive særoppgaver og lære å skrive kritikk. I møte med sånne 17–18 åringer må du i alle fall forsvare kvaliteten, for de er negative til kritikerne. «Alt som blir slakta, det leser vi». Jeg husker jeg fant et bilde som jeg syntes funket: Håndverkeren. Hvis jeg som menigmann ser på et hus med fin fasade, kan jeg tenke at det ser helt utmerket ut og flytte rett inn, men så viser huset seg å falle sammen etter et år. En som har innsikt i om det er solid bygget, ville derimot ha forutsett dette. En god håndverker ville kunne se om kvaliteten på et hus holder mål, og en god kritiker vil kunne gjenkjenne det samme i en bok.

Krøger synes det er irriterende at det i alle andre felt sier seg selv at det finnes eksperter. Når det gjelder kunst, blir ekspertisen imidlertid alltid harselert med.

– I kunsten skal det ikke være noen som «synser» og mener ting. Vi er snobbete og vi tror vi er noe. Det er jo ikke sånn i andre felt.

Det folk leser

Det finnes en kanskje litt ekkel sammenblanding av smak og kvalitet som gjør kritikerarbeidet kinkig. Vi gjengir for Krøger noe Frode Helmich Pedersen har påpekt i en tidligere artikkel i BLA, noe sånt som at folk tar en estetisk kvalitetsbedømmelse som en bedømmelse av ens personlige smak – og dermed er helvete løs.

– Det kommer i kjølvannet av det såkalt utvidede kulturbegrepet på 70-tallet, svarer Krøger.

– Det ble et spørsmål om smak og klasse. Den borgerlige kulturen så ned på den folkelige smaken – så det var jo en grunn til at man prøvde å bryte med disse smakskriteriene.

– Må kritikerstanden ta selvkritikk for å være for «borgerlig»?

– Det tenker jeg. Nå er jeg leder i arbeidsutvalget i Kritikerlaget. Og det får meg til å tenke at man som kritiker lett blir sittende litt i en boble.

– Hva slags boble?

– Nei, en Morgenbladet-boble. En Klassekampen-boble. Det er lov, det, men man skriver litt for sine egne. Det er greit nok, men i Dagbladet – som noen sikkert vil kalle en tabloid boble – skriver du for Dagbladet-leserne. Da kreves det noe annet av deg. Ikke at det er finere eller noe, men det har irritert meg veldig med Kritikerlaget at kritikken ofte blir definert etter Morgenbladet- og Klassekampen-kriterier. Jeg tenker at akkurat som vi har ulike sjangere i litteraturen, så har vi ulike sjangere i anmelderiet. Det har vært lite tematisert i Kritikerlaget.

– Det er viktig å gi rom for det marginale. Men problemer oppstår hvis kritikken bare har rom for det marginale?

– Jeg har jo vært i Dagbladet fra slutten av 90-tallet. Det skjedde noe i litteraturen rundt 2000-skiftet. Alle bokhandlene ble som Rema 1000. Det var en veldig kommersialisering av bokmarkedet. Jeg husker at jeg gikk inn på Ark, og så hvilke bøker som var plassert som «10 på topp». Da husker jeg at jeg sa til min daværende sjef Fredrik Wandrup: «Vet du hva, vil har ikke anmeldt én av de bøkene som er på 10 på topp!» Fra da av var jeg underholdningsanmelderen i Dagbladet. Altså, vi må jo anmelde det folk leser og si hva vi mener om det! Ikke smiske for dem eller noe, men ikke heve oss over det heller.

Krøger understreker at det har vært mange faser i Dagbladet, og husker tilbake til en tid da det skulle anmeldelser på trykk hver eneste dag. Kritikken var billig og godt lesestoff.

– Det var en høst jeg skrev opptil fem anmeldelser i uka. Det er klart, det ble jo ikke akkurat dvelende bokanmeldelser, men det var nå sånn det var.

Formfullendt og innholdsløst

– Måtte du justere kvalitetsbegrepet ditt da du ble «underholdningsanmelderen»?

Jeg tenker jo at en underholdningsroman må ha driv, den må hekte på leseren. Den kan godt være overfladisk, men må allikevel ikke bestå av for mange floskler. Det var Øya av Victoria Hislop – som alle leste – jeg oppdaget at vi ikke hadde anmeldt. Den var veldig god, men så kom det hundre kopier etter den som ikke var like gode. Akkurat nå er jeg krimanmelderen i Dagbladet. Det er en jobb jeg liker svært godt. Jeg husker jeg ble så lei av å anmelde såkalt «god litteratur», sier Krøger med et humoristisk sukk.

Med «god litteratur» mener hun bøker det er vanskelig å ta, men som er gørrkjedelige å lese.

Norge er et rikt land, og jeg er absolutt for at vi støtter utgivelser. Samtidig kommer det ut fryktelig mange norske bøker som er altfor velskrevne.

Javel? Godt språk bør i utgangspunktet være en kvalitet? Men Krøger mener forfatterskolene har funnet noen formler som har resultert i at mange gode forfatterdebuter allikevel er blitt floskel-aktige på sitt vis.

Jeg ser for meg Geir Gulliksen – forøvrig en utmerket redaktør og forfatter – i lærerrollen si at «du skal hente fra ditt eget liv, og så skal du dvele ved de nære ting, blondene på gardinene, et eller annet sår på kneet». Disse bøkene skildret gjerne vonde, vare barndomsminner. De kom på løpende bånd, og de var lekkert skrevet. Det var «god litteratur», og vi måtte skrive at det var godt. Allikevel ville jeg aldri lest disse bøkene frivillig, for de ble så kjedelige! Jeg husker jeg telte debutanter et år, og at ni av ti handlet enten om selvmordstanker eller erindring. Da lengtet jeg etter noen harry underholdningsromaner.

– En god sang med en dårlig tekst, kan fortsatt være en god sang. Men en dårlig sang med en god tekst, fortsetter å være en dårlig sang.

Akkurat. Det er sånn det er. «Formfullendt» husker jeg var et ord jeg måtte bruke mye om disse bøkene. Formen var så fullendt, men innholdet var ikke interessant. Jeg har jobbet litt som konsulent også, og disse bøkene er vanskelige å avvise og si at ikke holder mål. For forlagene koster det heller ikke så mye å gi dem ut, fordi de kommer til å bli plukket opp av innkjøpsordningen.

– Hva gjør det med kvalitetsbegrepet, at noe kan være «bra», men livløst?

Ja, hva gjør man da. Man flykter til underholdningslitteraturen og kaster terning.

Innførte terningen

– Har du fått respons fra kollegaer i for eksempel Morgenbladet eller Klassekampen på at du har valgt å prioritere «populærlitteratur»?

Jeg ble jo, til min forbauselse – selv om jeg synes jeg fortjente det – kåret til årets kritiker i 2018. Og det var sikkert fordi noen av disse Morgenbladet-anmelderne syntes jeg fortjente det også, selv om jeg tror mange av dem synes jeg er ganske harry. Det rare er at det er jeg som innførte terningkast i Dagbladet.

Plottet tykner, som det heter. Lite er så utskjelt som den røde terningen. Krøger forteller at VG opererte med terningkast før Dagbladet gjorde det. Redaksjonen lurte på om de burde følge etter, men kritikerne sa nei og ble lyttet til. Krøger observerte en stigende trend til at VG ble sitert på alle innbretter og vaskesedler, noe som var urettferdig, fordi Dagbladet anmeldte langt flere bøker enn konkurrenten.

Samme hva du sier: Dagbladet tar bokstoff alvorlig. Så lenge Dagbladet består, kommer det til å være bokanmeldelser, og det er ganske imponerende for en hardt presset tabloidavis, skyter Krøger inn.

Det var fraværet av terningkast som gjorde Dagbladet-kritikken mindre siterbar på bokomslagene, og temaet ble tatt opp på et bokanmeldermøte.

– Jeg sa: «Neimen, da kan vi jo heller kaste terninger da, vi har ikke noe valg!» Det var mest på fjas, men 14 dager senere fikk vi mail om at det på siste bokanmeldermøte ble bestemt at Dagbladet innfører terningkast på anmeldelser. Jeg fikk litt hetta, for jeg tenkte at nå blir de andre sinte på meg.

– Vi har hørt rykter om at man i Dagbladet og VG blir bedt om å runde opp eller ned for å unngå fireren, stemmer det?

– Vi har aldri fått noen føringer på det. Det vi har fått beskjed om, er å finne bøker å anmelde som vi ikke er likegyldige til. Finne bøker som er viktige nok til at det blir godt lesestoff for Dagbladet.

Krøger forteller lattermildt om at de nylig fikk en mail om en omlegging av litteraturstoffet som en av anmelderne tydeligvis videresendte til Klassekampen.

– Den såkalt gravende journalisten fra Klassekampen ringte meg og lurte på om jeg anonymt kunne bekrefte den anonyme mailen. Jeg sa: «Bekrefte anonymt?! Du kan da bare ringe Sigrid Hvidsten! Det er da ikke noe hemmelig!»

En ukes tid etter vi har gjennomført intervjuet, er saken på trykk: Dagbladet ønsker å anmelde «oppsiktsvekkende» bøker. Krøger mener det ikke er noen stor sak. «Det eneste vi har fått beskjed om er at vi ikke skal skrive likegyldige anmeldelser, og det vil jo ikke jeg heller.»

En brems i systemet

– Å bli sitert på en bok er fint for avisa og for kritikken, for da virker den liksom viktig, samtidig som det er et rent kommersielt grep fra forlagenes side. Skaper disse kommersielle føringene noen dilemmaer for deg?

– Forlagene har jo en mye råere markedsføring nå, der de satser på en eller to titler per sesong. I fjor satset de for eksempel stort på Henrik Langeland. Det ble debatt, fordi jeg slaktet boka hans, Showtime!. Da skrev Knut Gørvell fra Cappelen Damm et facebook-innlegg der han nærmest sa at dette var «slemt gjort av Cathrine Krøger», og at jeg nyter å slakte. Det har vært flere slike debatter. Forlagene vil liksom at vi kritikere skal være en del av deres publisitetsapparat, og blir helt paffe når vi i stedet er en brems i systemet deres.

Krøger viser til noe forfatter Bror Hagemann har skrevet om dette. At kritikerne tross alt er den eneste bremsen i det enorme maskineriet forlagsbransjen har blitt. Alle har en agenda, utenom kritikerne. De skal ikke tjene mer på å rose en bok enn å slakte den. Det er i alle fall sånn kritikken burde fungere.

 –Du er kjent for slaktekniven?

–Jo da, men det verste er at jeg egentlig er ganske grei. Det er bare at om du har to-tre slakt i året, så er det det du blir husket for.

Krøger mener det er viktig at en kritiker er ærlig om hva hen selv etter hvert liker å lese, ikke bare være lojal mot hva man burde sette pris på. Om en roman av Cecilia Samartin skrev hun for eksempel en gang: «Jeg slukte denne boka, vel vitende om at det er en spekulativ søtsuppe av en roman, med en avslutning som bikker fullstendig over.»

Senere oppdaget hun at hun hadde blitt sitert på omslaget, men kun med «Jeg slukte denne boka». Hun kontaktet Jon Bing (kjent fra duoen Bing og Bringsværd), som er ekspert på opphavsrett. Han mente det kunne være en interessant sak å ta til retten.

– Jeg er ikke veldig selvhøytidelig, men tenkte at det ville være pinlig om noen lesere faktisk tok meg på ordet. Det gikk på min integritet som kritiker, og Juritzen droppet sitatet i neste opplag. Det kunne vært interessant å få det for retten, men jeg orket ikke – og å gå gjennom Kritikerlaget … Det gav jeg opp.

Den handlende tanke

Krøger er sikker på at hun har utviklet seg som kritiker, men kanskje på en annen måte enn mange forestiller seg at en skal.

–Da jeg var yngre hadde jeg mer rigide krav til hva en god bok skulle være. En bok kan gi deg en reise vekk fra virkeligheten, slik underholdningslitteraturen gjør, eller ta deg dypere inn i virkeligheten, slik en del tyngre litteratur gjør. Begge bøkene er like gode hver for seg, men det er ulike lesere.

– Når man har vært kritiker litt for lenge – slik jeg følte da jeg begynte på sykepleien – så blir du eksistensielt lat. Jeg liker stadig bedre krim. Og så har jeg fått veldig sans for sakprosa av alle slag. Det finnes nok et alvor hos unge kritikere som har forsvunnet litt hos sånne gamlinger som meg.

– Kan det ha med livserfaring å gjøre? Jo mindre livserfaring du har, jo tyngre stoff søker du, og jo mer livserfaring du har, jo mindre orker du av det?

– Jeg tror det. Også blant forfattere. Min erfaring er at du vil møte få eldre forfattere som leser romaner. De forleste seg på romaner som unge, og går senere over til ren sakprosa, for de orker ikke alt det der dillet rundt. Jeg tror for øvrig kritikere er helt annerledes når de er i begynnelsen av 20-årene og når de er rundt 50. Å være kritiker er jo på en måte et ikke-yrke. Jeg har levd som ren kritiker i veldig mange år.

– Ja, hvordan har du fått til det?

– Fordi Dagbladet har gitt meg sjansen, og fordi jeg er en rask leser. Det er jo stykkpris. Og så har jeg vært heldig å bo trygt og rimelig, ellers ville det ikke gått. Hvis du bare slipper for høye boutgifter, da kan du leve greit som kritiker.

Da Krøger ble 50, tenkte hun at det gjensto 17 år med arbeidsliv til hun kunne bli pensjonist. Skulle hun da se tilbake på et liv der alt hun hadde gjort var å, litt spissformulert, kjefte på forfattere?

– Det er virkelig ikke viktig nok, tenkte jeg. Jeg fikk litt angst over hva det hadde blitt av alt sammen. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle gjøre noe ordentlig, men så endte jeg opp med å studere idehistorie og anmelde bøker. Så jeg slengte inn en søknad til sykepleierskolen i en alder av 50, uten å si det til noen. Så begynte jeg, og vi måtte lese alle disse lærebøkene. Jeg ble helt paff over hvor dårlige de var. Her bruker vi kritikere så mye energi på å passe på skjønnlitteraturen – som i og for seg er viktig, men ikke viktig – og så finnes det en hel sjanger, disse lærebøkene, som alle må lese, som studenter tvinges gjennom, og som ingen passer på! Jeg skrev en kronikk og jeg anmeldte pensum. Det ble veldig vellykket, og det gav meg troen tilbake på hvor viktig kritikken er. Det er en motmakt, virkelig et ekstremt godt våpen mot makta. Lærerne, eller andre autoriteter, kan lire av seg all verdens setninger de ikke skjønner selv engang. Vi kritikere burde vite hvor mye makt vi egentlig har, og gyve løs på mer enn kun skjønnlitterære tekster.

– Da er vi over hos Georg Johannesen, at alt er retorikk. Den eneste vi kommer på utenom deg i forbifarta, er Esben Søbye, som anmelder Biltemakatalogen, blant annet. Men hvem vil betale for denne kritikken, og hvor skal man trykke den?

– Ja, si det. Men jeg tror at kritikere også kunne vært konsulenter på lærebøker, og gjort jobben før en slakt er nødvendig. Jeg tenker at en kritikers oppgave er å verne leserne. Ikke bare mot den firkantede teksten, men være vaktbikkjer, også med tanke på hvordan en bok selges inn. Kvaliteten har også med dette å gjøre.

Etter å ha jobbet både som sykepleier og kritiker, tenker Krøger at hun i årene tilbragt med å lese og skrive har vært veldig privilegert.

– Selv om jeg kanskje har tjent litt dårligere enn andre, og det går litt fra hånd til munn, så tenker jeg: for en fantastisk frihet. For et privilegium det er å våkne om morgen å sette seg til å lese eller skrive. Når jeg ser hvordan det er for sykepleiere som jobber fulltid, tenker jeg at vi ikke har noe å klage på.

– Men det gjør vi jo.

– Og det gjør sannelig sykepleierne også. Men det er en utrolig fin kombinasjon, å gå mellom Ullevål og å skrive kritikk. Handling og tanke, hva er mest verdt? Jeg skrev en hovedoppgave som het «Den handlende tanke» en gang. Jeg ville bli sykepleier fordi jeg tenkte at jeg kanskje faktisk kunne dra til Syria og hjelpe på verdens nød. Det er en nytelse å gå rundt i den hvite uniformen og bare være grei. Man blir snill av å være snill, og så blir man slem av å være slem. Og å være en snill kritiker, det skal du ikke være. Det er et nådeløst yrke, egentlig ganske usympatisk. Det er ganske utakknemlig å være kritiker også, for de fleste vil si at du nok helst ville vært forfatter. Du får høre at du er arrogant eller elitist. Det er en byrde i seg selv.

– Nå snakker vi om vurderingsdelen av kritikken, men det som føles mest meningsfullt med yrket er ofte ikke vurderingen av «litterær kvalitet», men det å få formidle eller stille spørsmål ved noen ideer og holdninger.

– Ja, du er jo samfunnskritiker også. En kritiker kan skrive veldig mye om livet og døden og samfunnet i en anmeldelse. Å skrive gode tekst-stykker som er verdt å lese, også om boka er uinteressant, det synes jeg er et mål for kritikken. 

Powered by Labrador CMS