Entusiastiske essays

Alle bøkene

Bokhandelkjeden vår er kanskje landets ledende, men det vi gjør, har lite med bokhandelvirksomhet å gjøre. Vi kunne like gjerne solgt truser, skriver Ellen Mari Thelle.

Publisert digitalt

Morgenvakt. Denne gleden. Trappen opp til andre etasje som går i en perfekt halvsirkel fra gangen nede, som vi deler med Kafé Håpløs. De brede trappetrinnene, det mørkebrune rekkverket, glatt og blankt, resten av gelenderet i smijern. De gule veggene, alle merket etter støt og skrap av utallige bokpaller som blir forsøkt trukket forsiktig fra heisen og inn på varemottaket. Det rotete pauserommet. Kjøleskapet alltid fullt av gammel mat som stinker og ingen tør vedkjenne seg. Kaffesølet og brødsmulene på benken. Skitne krus, tallerkener, glass og bestikk i oppvaskkummen. Ingen, med unntak av noen ytterst få, rydder opp etter seg. Vi er som en stor familie som tilfeldigvis jobber sammen. Det er hjemmekoselig. Mora di jobber ikke her, står det skrevet på en lapp som henger på skapdøren over vasken.

Videre inn i rommet: spisebordet, noen stoler, den svarte sofaen Ragnar pleier å ta en formiddagshvil på. Alle hyllene med gamle bøker og sesongvarer som ikke lenger er omsettelige. Reolen med lese-eksemplarer som Joakim og jeg tømmer med jevne mellomrom, ukritiske som vi er til litteratur. Her henger jeg fra meg jakke og veske. Så går jeg ut i gangen igjen, låser meg inn i butikken, skrur av alarmen, trekker opp gitteret og tråkker inn.

Stillheten her inne. Mørket som hviler mot det hvelvede glasstaket om vinteren. Lyset som presser seg ned gjennom det om sommeren. Hyllene og veggene bortover fulle av bøker, penner, permer, kort. Det er fint. Jeg skrur på bryteren i skapet bak kortveggen, ser taklampene slå seg blinkende på, lik firkantede øyne som brått må venne seg til lyset. Deretter rusler jeg ned den brede spiralformede trappen midt i lokalet, vandrer videre gjennom et hav av bøker, henter kassene på kontoret, setter dem i kasseskuffene.

Ser kassapunktet greit ut, vandrer jeg rundt i pocketavdelingen. Jeg trekker ut den ene boken etter den andre. Leser bakpå.

På kveldene skriver jeg. Jeg sitter i den grønne stolen på det lille rommet mitt i kollektivet på Grünerløkka og skriver noveller og dikt. Jeg sender dem inn til Tiden og Oktober. Til Kolon og Aschehoug. Blir refusert. Gang på gang. Jeg fortsetter å skrive og lese. Jeg leser noveller, skuespill, hørespill, romaner. På Interrail sommeren 2001, leser jeg Ute av verden. Jeg leser og leser og leser, på tvers gjennom hele Europa, fra Oslo via Tyskland og Sveits til Milano. Videre til Firenze, der Grete drikker for mange shots en kveld. Til Assisi, der jeg blir så forkjøla som jeg aldri før eller siden har vært. Til Brindisi. Deretter fra Athen til Pireus.

På et billig familiehotell i Palechora på Kreta leser jeg romanen ferdig. I dagene etter sitter jeg med boken i fanget. Jeg holder rundt den. Ser på bildet av en smilende Knausgård. Jeg svømmer langt ut i havgapet, dukker under vann og blåser nesen tom for snørr mens hjertet dunker for Henrik Vankel. Jeg soler meg på en rullesteinstrand, som etter hvert skal vise seg å være en nudiststrand, mens jeg drømmer om å være Knausgård.

*

Til sommeren er det tjue år siden jeg leste Ute av verden. Mye har skjedd siden. Jeg har debutert som forfatter. Jeg er gift, har fire døtre. Jeg har boliglån og stor bil. Jeg har gråere hår. Men jeg jobber fortsatt i bokhandelen.

Hver fredag er jeg på plass, fra ni til fem, riktignok i et mørkt og uoversiktlig kjellerlokale uten tilgang til noe særlig dagslys, men i samme bygård og i samme bokhandel.

Også her har mye skjedd. Nå er det lite ved jobben som handler om bøker. Det handler om bunnlinje og brutto. Det handler om stadig å ta markedsandeler fra andre. Vi er dessuten ofte så få på jobb at vi ikke lenger rekker å lage egne, spontane utstillinger, gjøre oss kjent med nye bøker, løfte frem usynlige forfattere, lese oss opp på debutanter, rydde i hyllene. Alt vi gjør er brannslukking. Det er følelsen. Å flytte varer fra det ene bordet til det andre fordi kontrollere på Servicekontoret har registrert at de har for lav omløpshastighet. Å feste 50%-klistremerker på spill og leker. Å blåse opp ballonger og pynte til Super-helg for slik kanskje å redde månedsbudsjettet. Å hive seg rundt og sette ut bøker fem minutter før stengetid fordi det ikke har vært mulig tidligere på dagen. Vi snakker nesten ikke om bøker mens vi er på jobb, heller. Vi snakker om nettsiden vår. Om venneklubben. Om Klikk & Hent. Om Månedens kupp. Om dagsbudsjett og lagerbeholdning. En bok er ikke lenger et åndsverk. En bok er en vare. Bokhandelkjeden vår er kanskje landets ledende, men det vi gjør, har lite med bokhandelvirksomhet å gjøre. Vi kunne like gjerne solgt truser.

*

Men så kom covid-19, og i de månedene vi ikke kunne ha butikken åpen for annet enn Klikk&Hent, hadde jeg endelig tid til å vandre rundt mellom hyllene og snuse og kjenne på bøkene igjen.

Denne gleden. Spenningen. Hva er dette for en bok? En tynn, hvit liten sak på torget innerst ved lyrikk og essay og klassikere, for eksempel. Jeg løfter den opp. Kaffe og sigaretter av Ferdinand von Schirach? Den kjøper jeg, noe som viser seg å være et lykketreff, for boka er helt fantastisk bra. Eller fredagen etter. Fortsatt et nedstengt Oslo sentrum. Folketomt, mørkt og stille. Det er slutten av mars nå. Ny runde mellom hyllene først. Deretter et dypdykk ned i eskene ved info-punktet foran i butikken. Her ligger både nye og gamle bøker om hverandre, priset og klare til å settes ut. Diktsamlinger, romaner, dokumentar, barnebøker. Jeg tar meg god tid. Leser bakpå bøkene.  

Kaffen er for lengst blitt kald når jeg stopper, retter meg opp med en bok i hånden. Dette er et førsteeksemplar, det ser jeg umiddelbart. Et lite, nesten usynlig kryss er skriblet inn øverst på prislappen. Boken har lyst omslag med bilde av to hoder som ser på hverandre. Det ene hodet er opp ned. Silhuetten av en mann, med briller og litt skjegg. Skallet, kanskje. Bokryggen er dyp grønn, med innslag av noe turkis. Oi! Det er jo en ny bok av en av mine favorittforfattere. Eduardo Halfon. Boka heter Signor Hoffman. En varm bølge renner gjennom kroppen. Jeg åpner den, lar boksidene falle fra venstre mot høyre. Ser at det er det samme forfatterportrettet som på de tidligere bøkene. Den kjøper jeg og leser mandagen etter.

*

Boken er like bra som de foregående tre bøkene utgitt på samme forlag og åpner opp noe i meg, slik alle gode bøker gjør. Jeg sitter i lenestolen i stuen hjemme i leiligheten min, googler forfatteren, leser meg litt opp på hvem han er, finner frem de tidligere bøkene hans, leser bakpå dem igjen, husker hvor godt jeg likte dem også, særlig Den polske bokseren. Jeg melder den første redaktøren jeg hadde, hun som utga debutromanen min, og forteller henne at hun må sjekke ut Halfon, at han skriver helt fantastisk bra. Hun svarer med en gang, skriver at det skal hun gjøre. Takk! Så setter jeg Den polske bokseren tilbake i bokhylla og legger Signor Hoffman på stuebordet. Og det er da, mens jeg betrakter boken, denne perfekte oppfinnelsen, det plutselig slår meg at bøkene ikke har forandret seg på disse tjue årene jeg har jobbet i bokhandelen. Det er arbeidet som har forandret seg. Vi som jobber i bokhandelen behandler dem ofte stemoderlig, fordi vi har så mye å gjøre. Da blir det fort kun ett eksemplar av en diktsamling, debutroman eller novellesamling rett i hylla med ryggen ut. På kjedenivå forhandles det fram gode avtaler med forlagene. Volumene av vårens eller høstens bestselgere økes, rabatten presses opp, noe som gir bokhandelen en bedre fortjeneste. På sikt kan kanskje noen ytterst få allerede mektige personer med høy lønn få en durabelig bonus. Hvem vet?

            Men bøkene.

            Alle bøkene.

            De har ikke forandret seg!

De har fremdeles lukt og papirkvalitet. De har rygg og omslag. De har design og innhold. Og vi trenger disse bøkene. Kanskje mer nå enn noensinne. Vi må verne om dem. Innføre en boklov. Utbedre stipendordningene til forfatterne. Styrke innkjøpsordningen. For vi trenger fellesskapet bøkene kan gi. Vi trenger ordene. Vi trenger flukten. Vi trenger bredden. Vi trenger lukten. Vi trenger tyngden av en bok i hånden. Vi trenger høstlistene. Vi trenger forlagsfestene. Vi trenger forventningene. Vi trenger forfatterportrettene. Vi trenger anmeldelsene. Vi trenger debutantdagene. Vi trenger opplesninger. Vi trenger litterære tidsskrift, helst på papir. Vi trenger flere små kvalitetsforlag. Vi trenger like vilkår for alle bøker. Vi trenger uavhengige bokhandler. Vi trenger entusiasme. Vi trenger lengsel. Vi trenger drømmer. Vi trenger glede. Alt ved gleden. Også den lille gleden. Som lukten av en bok.

Ellen Mari Thelle (f. 1977) bor i Oslo og jobber i bokhandel. Hun debuterte i 2009, og har siden utgitt en rekke bøker.

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS