Entusiastiske essays

Å retraumatisere seg selv ved lesing

Camara Joof og jeg var som to ensomme øyer på hver vår kant. Vårt skjøre økosystem ble overgrodd av tornebusker, som tok knekken på et myldrende og vakkert planteliv, skriver Rania Broud i månedens entusiastiske essay.

Publisert digitalt

Det var om å gjøre å komme seg bort fra byen jeg vokste opp i. Muligheten bød seg ved fullførelsen av videregående skole i 2008. Det var i grunn en flukt fra rasistiske miljøer. Ti år senere ble jeg retraumisert av en annens nedskrevne, selvopplevde traume – Camara Lundestad Joofs bok Eg snakkar om det heile tida, som kom i 2018. Eg snakkar om det heile tida er en bok jeg ikke klarte å fullføre i løpet av et par timer, som jeg vanligvis ville brukt. Den ble tatt med på en helgetur til Kristiansand den sommeren, som «kose»-litteratur, men den ga meg heller en knyttneve i magen:

«Eg tenkjer på Benjamin. Før Benjamin og etter Benjamin. Eg tenkjer at det er så lenge sidan at alle saman er ute igjen no. Dei som drap han, er ute. Har sona ferdig.

Eg veit ikkje korleis dei ser ut. Kan eg ha halde døra oppe for ein av dei på veg ut av ein butikk? Har vi sete saman på bussen?

             Dei var vaksne då dei gjorde det, men no er eg eldre enn dei var den gongen.»

Jeg husker særdeles godt det ene minuttet med stillhet vi på barneskolen hadde for Benjamin. På mange måter lever jeg i det ene minuttet fortsatt. Jeg husker at jeg tenkte at det kunne vært meg, at nå er det ikke bare med ord de dreper, de dreper. Jeg tror jeg telepatiserte med alle andre mørkhuda barn i Norge som på sin skole hadde ett minutts stillhet for Benjamin samtidig. Jeg hvisket hold ut. Syv måneder senere skjedde 11. september. Å hate noen for sin hudfarge ble utvidet til å gjelde arabere og muslimer. Hold ut.

Et par av Joofs skildringer er som tatt ut av min egen dagbok, og enda mer skremmende – mine tanker. «Minnet er det vanskelegaste. Eg vitnar for meg sjølv hele tida», skriver hun. Jeg tenker at om forfatteren og jeg hadde vokst opp på samme sted og kanskje vært venner, ville vi ha hatt hverandre til å støtte oss på. Istedenfor var vi som to ensomme øyer som på hver sin kant fikk sitt skjøre økosystem ødelagt grunnet barbariske vikinger, som forsynte seg grådig av våre frukter, og etterlot seg nye plantearter som fikk øyene våre til å gro over av tornebusker som tok knekken på et myldrende og vakkert planteliv.

For ett år siden møtte jeg noen melaninrike jenter på premierefest i etterkant av min debut som dramaturg på Nationaltheatret. I stedet for å snakke om forestillingens fremstilling av rasisme og utenforskap, gikk samtalen fort over i at en av dem trakk frem Joofs bok og viste til eksempler på ting jeg selv hadde gjort: bedt hvite venner og bekjente om å lese boka først, deretter snakke om selvopplevd rasisme. Jeg tenkte på om hun hvite dama som lovet å skaffe boka faktisk gjorde det. Jeg anbefalte boka etter spørsmålet: «Du har vel aldri opplevd rasisme i Norge, Rania?». Jeg forstod i det øyeblikket at jeg ikke klarte å snakke om det. Men også hvor skremmende spørsmålet faktisk var. «Les boka» var mitt ess i ermet. «Den er ikke så lang», la jeg til. Blant disse jentene som var mine venninner for én kveld, var vi enige om at vår nye Bibel (eller Tora eller Koran, om du vil) var Eg snakkar om det heile tida. Den burde ligge på hvert nattbord i hvert eneste hotellrom. (Gjett om ikke forfatteren selv var in the building samme kveld. Jeg proklamerte meg som hennes største fan og sa ett eller annet om øyer. Det var skikkelig flaut).

Det var i etterkant av å ha lest boka at jeg forstod hvor traumatisert jeg faktisk var, nei er, av rasisme. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Ei anna jente på nesten samme alder som meg skrev anekdotisk om opplevelser jeg nesten kunne ha skrevet om selv. To år senere fikk ikke George Floyd puste lenger. Jeg skrev jeg også. Jeg og mange andre stakk hodet frem med fullt navn og bilde. La meg sitere meg selv:

«Om da jeg hørte klasseforstanderen på barneskolen si til en annen voksen ‘Ikke rart alle utlendinger lukter vondt når de ikke gidder å dusje engang’ fordi jeg som sjenert barn – 8 år gammel – ikke likte å dusje sammen med de andre etter gymtimen, enda jeg spurte høflig om ikke jeg kunne få lov til å dusje ti minutter før de andre alene og fikk nei til svar. Om da en medarbeider på sykehjemmet jeg jobbet i sa ‘om du ikke liker det kan du dra tilbake dit du kom fra’, og hvordan jeg låste meg inn på et toalett og grein som 19-åring. ‘Hva vil du jeg skal gjøre med det’a?’ svarte sjefen da jeg meldte fra om hendelsen. Om da moren min skulle kjøre meg og noen hadde skrevet neger på bilen? Hvem var det som skrev neger på bilen?»

(Jeg lurer fortsatt på hvem som skrev neger på bilen. På den tiden, i 2009, skulle jeg ønske jeg eide en smarttelefon og at Instagram var en greie. Vi tok aldri bilde av det jævlige synet som møtte oss den morgenen. Men du kan banne på at det har brent seg inn i minnebarken min).

Vi sa nok er nok da BLM-bølgen nådde Norge. De kalte oss for uforsvarlige som ikke tok hensyn til smittevernet midt i pandemiens første bølge. Nå er vi midt i bølge nummer to, der samtlige av oss har vært noe sløve med tanke på smittevern (bare innrøm det). Eg snakkar om det heile tida måtte trykkes opp i nye opplag, da BLM-debatten oppfordret til å lese seg opp på rasisme. Joofs stemme er i likhet med min nå bare et par dråper i havet. Øyene våre har alltid vært del av et kontinent.

Ei venninne spurte meg i sommer om jeg opplevde å bli retraumatisert av å dele min egen historie. Jeg svarte: «Nei, jeg ble det av å lese boka til Camara Lundestad Joof». Joof får til å forklare, på en måte som får med seg leseren sin, uavhengig av graden av melanin i leserens hud, hvordan rasisme er med på å ødelegge et menneske. Om hvordan ord kan ødelegge. Om hvordan det er å bli sett på og snakket til som en hore på gata, bare fordi du er mørk i huden. Ved et par anledninger har menn spurt meg «how much, how much» midt på lyse dagen på gata. Joof skriver om samme opplevelse, men også at hun nesten ikke kjenner noen brune kvinner som ikke har opplevd det. Dette var faktaopplysning for min del. Jeg innså at mine personlige erfaringer og opplevelser ikke var unike. Ikke bare gjaldt meg og et par andre. Det gjaldt samtlige av oss.

Jeg er svært traumatisert av rasismen jeg fra 5-årsalderen ble utsatt for i Fredrikstad. Jeg ville aldri ha innrømmet det, om ikke det var for en pamflett det ikke burde være så jævlig å lese: «Dette skjedde meg. Dette skjedde meg som lita, då eg ikkje hadde nokon ord. Eg hadde ikkje noko språk til å forklare det for nokon, så eg sa ingenting. Og som vaksen er eg sint». Preach! Sannelig, sannelig – amen og alhamdulillah! Jeg er også sint på det jeg opplevde som barn. Mest av alt er jeg såret, og kanskje i likhet med mange andre midt i en slags sorgprosess eller traumebearbeiding.

Det viktigste er at jeg også nå snakker om det hele tida. Fortsetter å snakke om det, skrive om det, forklare det, sette ord på det, gråte over det, le over det, og innimellom ha raseriutbrudd på grunn av det. De sterke følelsene i sving skaper kanskje en sperre i dialog med mine hvite venner. Jeg kan forstå dem, men forstår de meg? Prøver de? Vil de? Kan de? Når det er nevnt, har det vanskeligste, og antropologisk og psykologisk mest interessante, vært de som står meg nærmest. Svært få av dem har tatt kontakt for å snakke om det Joof snakker om hele tida. Det har vært lite snakk med mine hvite venner om temaet. Når jeg har forsøkt, blir det en rar stemning. Hvordan får jeg dem i snakk, annet enn å tilføye at de kan lese seg opp på emnet?

*

P.S. Klasseforstanderen jeg hadde i 1. og 3. klasse (vi hoppa over 2. klasse i min tid) var den verste rasisiten av dem alle. Jeg håper hun leser dette. Jeg har fantasert om hvordan en samtale med henne ville vært i dag. Der vi voksen til voksen kunne tatt et oppgjør med undertrykkelsen og rasismen hun påførte meg som barn, da hun som voksen hadde all makt. Jeg har trua på dialog, og jeg skal fortsette å snakke om det, hele tida, i tida fremover. I altfor lang tid har jeg vært taus. Vil du lytte til meg?

Rania Broud (f. 1989) er dramaturg, kritiker og skribent med utdannelse fra Universitetet i Bergen innen teater- og medievitenskap. Hun har tidligere jobbet som universitetslektor på UiB, og som dramaturg på Nationaltheatret og Dramatikkens Hus. Hun prøver å få sine hvite venner til å snakke om det hele tida.

BLA 11-12/2020.

Powered by Labrador CMS