Kritikk

Blodets hvisken, kjøttets bønn

Etter et arbeidsliv som psykolog og parterapeut, kan mennesket fortsatt forbløffe Sissel Gran. Hun har skrevet en bok for å forstå det fremmede som lever i oss alle.

Publisert digitalt

Sissel Gran
Men størst av alt er begjæret. Kjøttets higen i liv og litteratur.
Sakprosa
Aschehoug, 2021
286 sider

Sissel Gran har rett, litteraturen er full av mennesker som gjør tilsynelatende irrasjonelle valg: Kaster fra seg trygge og velordnede liv for å jage begjæret i en intens affære. Eller finner en mørk glede i en ulovlig boksering, en sexklubb, blodsprengt toppidrett eller reiser jorda rundt. Under slike forhold tydeliggjøres paradoksene et menneske består av, og at vi stadig streber etter mål som er i konflikt med hverandre.

Det er disse motsetningsparene Gran prøver å nærme seg: At vi er intenst sammen, men også intenst alene. Vi ønsker trygghet, men savner det ekstreme. Noe av det som gjør livet utfordrende, er at vi aldri kan kjenne oss selv eller andre mennesker fullt ut. Det vil alltid være noe ukjent i oss, noe annet, som Gran kaller det. Dette fremmede elementet kan få oss til å gjøre de mest forrykte ting og bidra til å rasere familier eller livsverk vi har brukt årtier på å bygge opp. Via litteraturen og noen sparsommelige kliniske eksempler prøver forfatteren å sirkle inn nettopp disse øyeblikkene.

Rikspsykologen

Gran er en psykolog som har fast bopel i offentligheten. Blant annet står hun bak bestselgende bøker om kjærlighet og essay i Morgenbladet om alt fra tv-serien Skam til begreper som luremus. Siden jeg selv jobber som parterapeut, har både podkasten hun har med Cathrine Sagen, Kjærlighetspodden, og bøkene hun har skrevet, levert ansporende refleksjoner i det komplekse feltet som romantiske relasjoner er.

Boken Men størst av alt er begjæret er påvirket av den populære og karismatiske parterapeuten Esther Perel, som ofte blir sitert. En annen tenker som lurer i kulissene er eksistensialisten Simone de Beauvoir. Gran skriver om mennesket som bærer av både lys og mørke:

«Jeg vil se nærmere på det. Det gode er i oss, men også kimen til det destruktive. Behovet for trygghet og tilknytning og fellesskap lever i oss fra vugge til grav, men også trangen til løsrivelse, overskridelse og vill uansvarlighet. (…) Vi er en ligning som ikke går opp.»

Menneskets mange selvmotsigelser er et fenomen som også de Beauvoir beskrev, blant annet i Tvetydighetens etikk:

«[I] hvert øyeblikk, ved enhver anledning kommer sannheten frem, sannheten om livet og døden, om min ensomhet og mitt bånd til verden, om min frihet og mitt slaveri, om ubetydeligheten og samtidig den suverene betydningen av hver mann og alle menn.»

I Grans utgave er det kampen mellom frihet og ufrihet innenfor et familieliv som får mest fokus. Hvor mye bestemmer rammene vi har valgt hvordan resten av livet vårt skal se ut? Går det an å gjøre endringer innenfor rammene eller må man bryte rammene for å få til en endring?

Begjæret i litteraturen

De litterære eksemplene i boken er mange, både enkeltverk som Jeg kaller deg Piotr av Hanne Ramsdal og Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nederaas, men også hele forfatterskap, som Annie Ernaux og Virginie Despentes sine. Gran bruker bøkene som stupetårn ned i begjærets dunkle dyp og som illustrasjoner av kapitlenes ulike tema, som «Suget i det ekstreme», «Voldsbegjær» eller «Den akutte dragning».

Hvis jeg forstår det riktig, så er taushetsplikten bestemmende for at Gran ofte tyr til fiksjonen. For henne er bøkene eksempler på ulike skjebner og psykologiske fenomener. Her skriver hun om Jeg kaller deg Piotr:

«Forfatteren har tatt oss gjennom en besettelse, brettet ut for oss en grenseløs, seksuell fantasilek, men hun har også vist oss noe mer; at et menneske kan ha en sterk, ubevisst, ikke erkjent trang til å nedkjempe sin egen selvdestruktivitet, gjennom en frigjøringskamp som bringer individet helt inn i sitt begjærs dypeste mørke og ut igjen.»

Er de litterære karakterene stedfortredere for pasienter Gran har møtt, og som hun har i bakhodet under skrivingen? Litteraturen som erstatning for liv fungerer som regel i Grans utgave, men jeg tar meg tidvis i å savne noe annet. Mange psykologer løser problemet med taushetsplikten ved å spørre pasientene om samtykke til å gjengi deres historier, og det er synd at Gran ikke har gjort dette i større grad, da leseren værer at det er i det kliniske materialet mye av sprengstoffet ligger.

Der Gran er på sitt beste, som når hun skriver om vold, rus, overskridende begjær eller lidenskap, hender det leseren tenker at kapitlet godt kunne fortsatt i ti eller tjue sider til. Mengden temaer og kapitler får en til å mistenke at Gran har prøvd å gape over for mye, og at tilfanget av temaer gjør behandlingen av hver enkelt idé og assosiasjonsrekke mer overfladisk enn den trengte å være. Det som lett kunne ha blitt kuttet for å gi plass til dette, er for eksempel betraktninger rundt ungdomskultur, som sangen Wet-Ass Pussy (WAP) og pornoinspirerte musikkvideoer.

Også skrivestilen til Gran er udisiplinert og assosiativ. Fordelen med dette er at man kan se hvordan forfatterens tenkning utfolder seg nærmest i nåtid. Dessuten passer det når emnet er begjær og lidenskap, formen blir et slags korrektiv til flinkhet og strenghet. Ulempen er at Gran hadde vunnet på å oftere stoppe opp og gå i dybden. Når det gjelder den opprivende, livsendrende lidenskapen, føler jeg allikevel at jeg ved endt lesning fortsatt har mye mer å lære av Gran.

De levende døde

For å skeie ut med en personlig betraktning: Jeg har selv grublet mye på hvorfor så mange (inkludert meg) velger å bryte ut av sine hverdagsliv for å – av alle ting – gå pilegrimsvandringer. Svaret som går mest igjen blant pilegrimene er at hvis familielivet, lønnsarbeidet og rutinene får dominere i år etter år, begynner folk å føle seg som om de sakte, men sikkert dør. De slutter å føle, de slutter å tenke, de blir lei av seg selv, jobben, partneren og eventuelle barn. De er desperate etter noe som kan få dem til å føle seg levende igjen.

Interessant nok er det likhetspunkter mellom dette og hva folk sier på terapirommet til Gran:

«Mange har sittet på mitt kontor og beskrevet sitt hemmelige sidesprang og sitt ulovlige begjær som en kroppslig-spirituell opplevelse. Affæren ga dem tilbake en følelse av å være spesielle, attråverdige, betydningsfulle. Det var ikke sexen som var det viktigste, men fornemmelsen av å bli levende igjen.»

Hvis man ser videre, ut av terapirommet og forbi folkene på fjellstien, så kan det hende disse desperate opplevelsene sier noe om samfunnet vårt. Etter at storfamilien i flergenerasjonsboliger har blitt sjeldnere, har hele ansvaret for å fostre opp neste generasjon falt på parforholdet. I tillegg jobber begge, kanskje mye, pendler, trener, har verv i foreldreutvalg og fotballag. Kanskje arbeidsbyrden rett og slett blir for stor? Kanskje vi burde betrakte dette som et politisk heller enn et individuelt problem?

Hos noen kan den typen liv uansett vekke et behov etter flukt eller overskridelse. Grans bok kan lett leses eksistensialistisk, som et sett med eksempler på hva som skjer med et menneske som lever under «falsk tro», altså ikke forstår at det er dømt til frihet og har et ansvar for å skape et autentisk liv som er verdt å leve. At hvis man lever inautentisk for lenge, kan vitaliteten sprenge seg ut av A4-livet, med forlatte partnere eller utgåtte tursko som resultat. Som Gran selv skriver:

«Vi lengter etter et høydepunkt, etter noe mer. (…) Det er et savn i mange etter mer begjær. De fleste lever så disiplinerte liv, de drives så hardt av pliktfølelse og ansvar, dag ut og dag inn, de legger bånd på seg, er flinke, og det tærer.»

Så hva skal vi gjøre, for at vårt oppdemmede begjær ikke eksploderer i ansiktet vårt som en råtten vannmelon? Svarene kan selvfølgelig være mange, men det Gran foreslår, er å bli kjent med det fremmede i en selv, utforske begjæret, våge å snakke med partneren, vise hverandre sine erotiske jeg, vokse og eksperimentere maksimalt innenfor de rammene en har.

Gode forslag fra en alt i alt fascinerende, klok og velskrevet bok, passende for dem av oss som vil unngå selvsabotasje, men som har kjent på den mørke viljen røre seg i en.

Joanna Rzadkowska (f. 1986) er forfatter og psykolog.

BLA 4/2021

Powered by Labrador CMS