Intervju

– Det jeg selv står i er mitt råstoff til skrivingen

I sin nye roman «Gratis og uforpliktande verdivurdering» utforsker Marit Eikemo huskjøpets altoppslukende univers.

Publisert digitalt

Det siste jeg plukker opp fra postkassen før jeg tar Bybanen ned til Cornerteateret på Møhlenpris i Bergen for å møte Marit Eikemo, er et tilfeldig annonsebilag for Hus og hjem. «De bor i en retrodrøm», lyder overskriften til en reportasje om et par som har pusset opp huset så det skal se ut som et originalt femtitallshus. Paret forteller om interessen for gamle møbler med historie, og gleden ved å gå på visning for å få se autentiske hjem. Tilfeldig selvsagt, men reportasjen fra virkeligheten gir gjenklang i Marit Eikemos litterære univers. Fortellinger om hvordan vi bor, hvordan vi har det sammen og tingene som blir igjen etter oss, har vært gjennomgående for forfatterskapet, både i den kritikerroste essaysamlingen Samtidsruinar (2008) og i flere av de fem skjønnlitterære bøkene. I debutromanen Mellom oss sagt (2006) møter vi NAV-saksbehandleren Regine som har som hobby å gå på visning for å se hvordan andre bor. I romanen Alt inkludert (2015) kretser historien om kjøp og salg på finn.no. Men like viktig er hvordan denne sirkulasjonen av ting også åpner opp for menneskemøter og skildringer av fellesskap og utenforskap. Alenemoren Agnes starter på null i det hun flytter inn i en kjellerleilighet. I den ferske romanen, Gratis og uforpliktande verdivurdering (2018), er det også transaksjoner på finn.no som er springbrettet til et mer eksistensielt kammerdrama.

I et av de første intervjuene du ga om din nye roman, sa du at det har vært et helvete å skrive boken?

– Ja, og det har det virkelig vært. Nå er jeg så lettet over at den er ferdig. Kjenner jeg meg selv, så kommer jeg til å gå i gang full av optimisme om en stund, og tenke at neste gang går det bra. I realiteten blir det faktisk bare verre og verre. Det er ikke slik at du har lært deg å skrive en roman og kan flyte på en rutine. Tanke- og skriveprosessen er ny for hver gang. Slik må det også være for meg for at det skal være interessant og noe å finne ut av. Samtidig tror jeg at jeg har toppen foran meg litterært. Som forfatter er man på sitt beste når man er ganske godt voksen – hvis man vel å merke har en jevn produksjon.

Har du en ny idé på blokken eller blir det en pause fra skrivingen nå?

– Det tar litt tid å få en roman helt ut av systemet og jeg har ikke endelig klart for meg hva jeg skal skrive om videre. Likevel er det et nytt skriveprosjekt som gradvis har utviklet seg. Dette er tekster med utgangspunkt i Hardanger, som jeg kjenner godt, og de viser seg å henge sammen. Det begynte med et oppdrag fra Hordaland Teater. Jeg var en av forfatterne som ble invitert til å skrive en scene til den store vestlandskrøniken Heim. Nå blir tekstene med i en antologi som skal lanseres i forbindelse med Frankfurt 2019.

Hovedpersonen i din nye roman er tobarnsmoren Hanne som egentlig hadde litterære ambisjoner, men jobber i et analysebyrå. Hun er nærmest besatt av å finne et større nytt hjem for seg og familien: «Eg er snart 43 år og bur på ein hybel med mann og barn». I løpet av de få dagene vi følger boligjakten avsløres større hemmeligheter i samlivet mellom Hanne og mannen Andreas. Hus og hjem er viktige motiv i flere av dine bøker. Hvorfor er bolig så viktig for oss?

– Et hus er ikke bare et hus, men symboliserer samtidig alt av drømmer, ansvar man har for seg og sitt liv og for barnas oppvekst. På den måten representerer huset forestillingen om livet og framtiden, og forteller noe om hvordan vi skal ha det med hverandre. Det sier samtidig noe om hva slags tilhørighet man har med sine omgivelser. Boligmarkedet er også der vanlige folk kan øke sine verdier og skaffe overførbare verdier til neste generasjon. Før var det noen få som hadde store eiendommer som gikk i arv til generasjoner. I dag har mange vanlige folk den samme muligheten til å skape verdier for etterkommerne gjennom boligmarkedet. Interessen for bolig har dermed flere nivåer. Det forener dessuten også kvinner og menn. Begge kjønn er opptatt av det, men gjerne på litt forskjellige måter. Det er gjerne slik at i et nabolag vet alle til enhver tid hva som er til salgs.

Du har brukt mye tid på finn.no i arbeidet med romanen. Hva  forteller boligannonsene oss om tiden vi lever i?

– Boligannonsene har forandret seg sammenlignet med da jeg skrev min første roman, Mellom oss sagt. Der likte hovedpersonen, Regine, å gå inn i hus fordi hun kjenner en form for kontakt og fellesskap med menneskene som hadde bodd der. Hun interesserer seg særlig for salgstidspunktet og hva det kan fortelle om det livet som var levd innenfor disse veggene. Hva forteller interiøret om menneskene som har bodd der, er det noen som har gitt opp, eller noen som har dødd og så videre. Men nå kan du nesten ikke lese ut noe slikt. Nå kan du bare se på annonsene at folk spiser utrolig mye lime. Dagens annonser er langt mer striglede. Som selger blir du bedt om å fjerne alt som er personlig. Alt skal gjøres likt ved at alle har identiske møbler, alle har det like rent og fint. Det er det perfekte livet som eksponeres. Personlig har jeg hatt mulighet til å kjøpe de husene jeg har bodd i fordi jeg har sett noe ved dem, som ikke så mange andre har sett. Det har faktisk ikke vært budrunder å snakke om på de husene jeg har kjøpt. Nå har jeg imidlertid sluttet å se så mye på boligannonsene, for jeg har funnet drømmehuset. Så jeg skal ikke videre, og det var frigjørende. Samtidig er jeg interessert i markedet og følger med på hva som er der ute.

Det er interessant det du sier om at du nå er fornøyd og ikke skal videre, for hele boligmarkedets logikk hviler jo på at man alltid kan prestere litt bedre og få et finere hus og på med kjøpet et bedre liv. Og det er vel nettopp Hannes credo i romanen?

– Det er et ytre og et indre press på hvem man skal være i dette fellesskapet hvor egentlig ingen har så mye felles. Det er litt for enkelt å si at det handler om å måle seg selv opp mot andre, selv om det kan være en viktig faktor fordi mange av oss måler oss opp mot hverandre og kan kjenne på tilkortkommenhet og utilstrekkelighet. Det er alltid noen som har fått det til bedre. Jeg har vært opptatt av mangelen på tilhørighet i samfunnet når jeg skriver. Når jeg selv skal bo er jeg opptatt av nettopp en form for  tilhørighet med, for eksempel de som har bodd der tidligere – og med stedet. Jeg må ha det bra i rommene. Jeg kan ikke bo hvor som helst.

Og på den måten kan man ikke beskyldes for å være overfladisk om man er opptatt av hvordan en bor?

– Nei, og det er heller ikke overfladisk å være opptatt av ting. Også ting kan ha immaterielle verdier. Ta for eksempel min mobiltelefon. Det er jo en gjenstand, men det er via den jeg holder kontakt med alle jeg er glad i. Og skal du kjøpe en stol via finn.no, kan du komme i ganske dype samtaler med selger om denne stolen. Den har kanskje tilhørt hans bestemor, som fikk den av sin far og så videre, og slik kan man komme i kontakt med folk. Ofte viser det seg at praten faktisk går veldig lett mellom fremmede når samtalen kretser rundt ting. Å være opptatt av ting handler ikke bare om overfladiske, materielle verdier, men er også et spørsmål om vår felles historie, tilhørighet og fellesskap. Dessuten er det betegnende at når du har et hus hvor alt er på stell og hvor ungene har de rette klærne og så videre, er det utrolig mye som kan gå under radaren til folk i et nabolag. Mange voksne og mange barn har det ekstremt dårlig innenfor disse ytre sett riktige rammene.

Du kommer fra Odda og skildret det stengte smelteverket i Samtidsruinar, hvor du også oppsøkte forlatte bygninger og avbrutte byggeprosjekter. «Eg trur det har noko med huset å gjere. Eg trur alltid at det har noko med hus å gjere, eg kjem ikkje unna det. Eg har skrive side opp og side ned om hus», skriver du i et essay i Morgenbladet. Denne gang tar du utgangspunkt i privatboligen. Hvordan oppstod din pasjon for hus og rom?

– Det kan jeg ikke helt fastslå, men det har hele tiden vært der som en grunnleggende interesse.  Jeg har alltid hatt en sterk følsomhet for det å være i ulike rom, både forlatte hus og nye hus. Hus og deres historie forteller mye om hvordan vi har det med hverandre, hvordan vi bor sammen, og hvilken kontakt vi har med de ulike tidene. Kort sagt – hvordan vi tar vare på vår felles historie og hverandre. Jeg har alltid skrevet om de store fellesskapene, og hvordan vi ikke får dem til å fungere. Det er vanskelig å bli værende i disse fellesskapene, og å få øye på det store fellesprosjektet. Det ligger i vår tid at man gjerne ønsker seg ut av dem så snart de er etablert. Vi vil først og fremst  være oss selv som det heter, og vi skal videre, både i samlivet og i samfunnet. Det er jo som Hanne i romanen sier «dette er et fellesprosjekt», men så går hun ironisk nok langt i sitt sololøp for å oppnå et felles mål. Det er kanskje vår tids ironi. I den nye romanen er det den litt forlatte familien jeg skildrer. De har ikke så mange rundt seg og blir på den måten litt skjøre som enhet. Slik tror jeg mange kan ha det. Man har nettverk alle mulige andre steder, men når familien er i oppløsning – hvem har man da?

I flere av romanene dine opptrer mennesker på markeder, enten det er jobb, møbler eller bolig. Du får fram hvordan vi eksponerer vår sårbarhet gjennom disse tjenestene. Hva gjør at digitale boligannonser kan være kime til god litteratur?

– Jeg er ikke redd for å gå inn i det som omgir oss i det daglige, og som kanskje ikke virker så litterært på overflaten, men som gjerne er det, hvis en bare ser nærmere etter. Samtidig bør all god litteratur være flertydig. Det som tilsynelatende er vurderinger av rom og hus i dette tilfellet, viser seg å være vurderinger av disse to menneskenes liv og samliv. Det er vel få ganger norske middelklassemennesker er under et så stort press som når man skal kjøpe og selge bolig. Å beskrive nettopp det som kommer fram under et slikt press mellom folk, gir et godt utgangspunkt for å skape litteratur.. Som samtidsforfatter forholder jeg meg til det som er relevant i denne tiden her, og hvordan det kan speile mer universelle og tidløse tema.

Foruten saumfaring av annonser for hus, hvordan startet denne romanen helt konkret for deg?

– Nesten alle mine romaner begynner med et bilde. Og dette bildet er som regel også det første man leser i boken. I denne romanen begynner det slik: «Under spisebordslampa dinglar porselenshjartet med påskrifta mobilfri sone som Hanne ein gong har hengt der for å sette ein standard for familielivet.» Selv sitter Hanne med mobilen, mens ungene er opptatt med hver sin Ipad. Allerede her er det altså et bilde på dissonans mellom ideal og virkelighet.

Nettopp dette gapet mellom ideal og virkelighet, hvem vi ønsker å bli og hvem vi er, hva vi lengter etter og hva vi har, kan kanskje sies å gjelde flere av dine karakterer, enten det gjelder den utbrente eksjournalisten i Samtale ventar eller Hanne som tenker at et boligkjøp er veien til lykken og vil skape meningsfylde. Er det her du liker å oppholde deg litterært?

– Denne gangen skriver jeg mer tett på et samliv der jeg før har brukt flere bikarakterer for å etablere hovedkarakteren. For meg er dette en ny retning å gå og det har vært litt utfordrende. Samlivet er tungt stoff å jobbe med, særlig når jeg går så tett på det. Jeg jobber intuitivt og har ingen klar plan, selv om det kanskje kan virke slik fordi det er forholdsvis «enkelt» skrevet. Men for meg er utgangspunktet kaotisk. Det som blir resultatet til slutt er den prosessen jeg har vært gjennom. Det blir som et slags laboratorium. Imidlertid hadde jeg en klar formening om hva handlingen skulle gå ut på. Jeg var opptatt av det som kunne skape det uløselige punktet mellom Hanne og Andreas, med utgangspunkt i de valg og muligheter vår tid gir oss. Jeg mener at de begge handler ut fra sin egen logikk, og at begge svikter hverandre.

En anmelder omtalte Hanne som «dysfunksjonell». Men jeg tenker på henne som ganske gjenkjennelig i sin streben etter å navigere i en kaotisk hverdag, og samtidig tenke at et nytt hus kan være redningen?

– Hun er i alle fall handlekraftig. Mange sier til meg at de kjenner seg igjen, så da er det i alle fall mange dysfunksjonelle mennesker der ute. Det er vel slik med alle karakterene mine at de gjerne er litt i oppløsning. Jeg vet ikke hvorfor man forventer at litterære karakterer skal være så rasjonelle. Har det noe med språket mitt å gjøre? Jeg har flere ganger fått innvendinger om at karakterene mine oppfattes som irriterende eller karikerte. Da kan jeg bli litt fornærmet på karakterenes vegne. Det er vel forskjellige måter å se sine omgivelser på da, enten som irriterende mennesker, eller mennesker i oppløsning eller i fritt fall. 

Det er fascinerende at dine karakterer ofte er «in between jobs», eller i midten av en karriere som ikke ble så løfterik som de hadde håpet på. Regine er saksbehandler i NAV, Elisabeth er journalist på attføring og Hanne drømte om en litterær karriere, men endte opp et annet sted.

– Det er ganske vanlige yrker og yrker som griper inn i mange folks liv. Det er svært få som gjør virkelig karriere i dag. Alle går rundt og tror at de gjør karriere, men få er en del av et reelt karriereløp. Hvis du flytter pult og får litt mer lønn, så gjør du jo ikke karriere. Hvis du snakker om det idealet folk lever etter, så er ikke dette representativt for vanlige folk. De fleste av oss havner stort sett litt tilfeldig her og der. For Hannes del så må hun bli værende i jobben i analysebyrået fordi hun i utgangspunktet måtte ha en fast jobb for at de skulle få kjøpt leilighet, mens Andreas går i midlertidige vikariat i media i evigheter – noe som også er vanlig. Det er forklaringen på hvorfor hun er blitt der hun er blitt. Det var ikke det hun hadde tenkt, men hun har gått inn i det. Og når han som journalist bestemmer seg for å slutte å forholde seg til meningsmålingene, så brytes en av forbindelsene de faktisk har hatt sammen. Hun har likt å skrive ut nye rapporter og ta dem med hjem, der de har diskutert. Så plutselig er den delen av fellesskap deres ikke relevant lenger.

Vi følger Hanne og Andreas over et begrenset tidsrom. Mye står på spill, og i skyggen av prospektet dukker avsløringer opp. Hvordan har du jobbet med tempoet i teksten?

– Jeg har vært opptatt av tempoet nettopp fordi det er så kort tidsspenn på bare et par dager.  Hvis du har vært gjennom et boligkjøp, vet du hvor mye som står på spill og hvor høyt adrenalin du har gjennom døgnet. Romanen kunne vært enda mer rendyrket som et kammerspill. Den kan jo gjøres for teaterscenen fordi teksten strekker seg over noen dager, men kan også gjøres om til en setting hvor vi følger dem siste kvelden.

Var det noe du tenkte på da du skrev romanen, at den skulle passe for scenen?

– Jeg tenkte i alle fall at romanen har det i seg, og at den kanskje er den av mine romaner som egner seg best for scenen.

Selv om du skriver om mennesker som scroller på Finn eller selger bolig, får du godt fram at det handler om lengselen og strevet etter å oppnå noe bedre, men som like gjerne kan føre oss inn i et kaos og hvor ingenting blir bra nok. Ligger det et varsku her om at vi bør roe oss kraftig ned og heller være her og nå?

– Det ligger ikke noe budskap eller moral der. Aviser ber meg ofte om å mene noe om de politiske temaene som romanene mine berører, men jeg skriver ikke politiske pamfletter. Jeg vil peke på noen faktorer som kanskje sier noe om de livene vi lever, så får det være opp til leserne om det er noe å diskutere videre. Folk må roe seg? Nei, det vet jeg ikke. En journalist spurte meg forleden hva om folk bor i en liten og rotete, leilighet, hva skal de gjøre da? Da må jeg jo si at har du muligheten, må du kjøpe deg et godt hus. Det ville i alle fall være mitt råd om du har mulighet til det, det er ikke noe moralsk forkastelig i det. Hvis ikke du har mulighet til det, så må du rydde da. Det er vel ikke det verste som kan skje å bo på få kvadratmetre hvis man ellers har det bra? Hvis ikke, er det gjerne andre ting som skurrer i livet? Det er også det som er spennende med boligmarkedet at det er flere muligheter enn man tror. Jeg har både kjøpt og solgt leiligheter privat for eksempel. Det spørs hva man ser etter. Når alle skal gå for de samme funkisboligene, blir det hett i budrundene. Jeg har vært fornøyd med boligene jeg har kjøpt.

Og nå har du virkelig landet?

– Ja, men jeg kjøpte jo en hytte i affekt da vi fikk nummer tre. Jeg lå på barselavdelingen på Haukeland med Ipaden og kjøpte hytte. Tanken var at det måtte vi ha når vi var blitt så mange, og den gang hadde vi en et relativt lite hus. Men vi solgte hytta ganske raskt. Vi fikk ikke til hyttelivet. Men de som kjøpte den har hatt mye glede av den.

Som forfatter har du aldri hatt skrivingen som fulltidsgeskjeft. Du har hatt lederjobber som festivalsjef for Litteratursymposiet i Odda og kommunikasjonssjef i Festspillene i Bergen. Nå er du sjef for Cornerteateret. Når skriver du egentlig?

– Det har vært et styr med akkurat denne romanen. Jeg har skrevet mye om nettene og tidlige morgener og helger når jeg skulle vært sammen med barna. Det har vært litt armer og bein. Etter å ha fått fire unger er søvnen litt ødelagt. Jeg har alltid datamaskinen på nattbordet fordi jeg ofte våkner full av uro, eller fordi jeg blir vekket. Hvis  jeg våkner på natten, ligger jeg ikke der og håper på å få sove igjen, men skriver til jeg sovner og får kanskje en effektiv time. Det er også en grunn til at jeg aldri har fått skrevet flere essaysamlinger fordi romaner lettere lar seg skrive innimellom. I forbindelse med boken har jeg vært på en researchtur til en klinikk i København. Ellers tar jeg utgangspunkt i det jeg observerer rundt meg og står i til daglig.

Apropos research. Du skrev et fint essay i Morgenbladet om hvordan vår kultur oppvurderer det å betrakte naturen, mens det å surfe på nett, blir nedvurdert.«Ingenting bortkasta» var tittelen og handlet om hvordan ny teknologi har forandret forfatterarbeidet. Slår du et slag for nettsurfing som produktiv research?

– Det er mange nye muligheter med Google Earth, for eksempel, hvor du ikke lenger trenger å reise til stedene. Jeg synes det er et interessant verdispørsmål at det skal være så mye renere å sitte og se på en fugl gjennom vinduet enn å bruke tid på nett. Det handler om hvor du henter råstoffet ditt fra. Jeg har ingen sjenanse med å innrømme at det er det som omgir og vedrører meg her og nå som er mitt råstoff til skrivingen. Det spørs hvordan du omsetter det, og jeg har ikke så god tid. Jeg har lyst til å være i dette samfunnet, jeg har lyst til å være på jobb og møte alle folkene. Jeg har lyst til å være en deltakende forelder med alt det innebærer, og i det finnes det ikke rom for noen tilbaketrekning. Jeg er nødt til å bruke alt dette som jeg er i. Livet er blitt som det er blitt, men det føles litt som å stå midt i en vindkanon – og i den vinden skal du skrive. Dessuten tror jeg ikke nødvendigvis at jeg hadde skrevet bedre romaner om jeg hadde hatt skriveopphold i flere måneder i Italia. Det har jeg heller ikke vært i posisjon til. Jeg vil ikke være borte fra ungene mer enn en uke. Noen av kunstnerleilighetene har dessuten som kriterium at du bare kan låne dem i minimum én, eller til og med tre måneder. Det er tilrettelagt for kunstnermyten.

Mottagelsen av den nye romanen har stort sett vært svært god og du har fått mange anmeldelser. Hvordan forholder du deg som forfatter til mer negative innsigelser?

– Du skal strengt tatt ikke bry deg, hverken om de gode eller de dårlige kritikkene. Du kan ikke si at du driter i de dårlige, men er begeistret for de gode. Da må du enten ikke bry deg, eller bry deg om begge deler. For trykket sin del er det alltid en lettelse om det kommer en god anmeldelse tidlig i løpet, da er en ikke så sårbar. Men etter hvert glemmer jeg nesten alle anmeldelser. Det tror jeg handler om at jeg har masse andre ting å tenke på. Man må bare orke å stå i det,  det er en del av det å være forfatter. Du merker fort om en kritiker tar prosjektet på alvor. Da kan de godt være kritiske, det er ikke det. Men hvis de egentlig ønsker en annen bok, eller helst skulle sett at jeg var en annen forfatter, blir det litt som å sammenligne Rolling Stones og a-ha. Forfattere er forskjellige og har forskjellige prosjekt. Hvis den forståelsen ikke ligger til grunn, synes jeg først og fremst det er litt kjipt. Men det å gå inn i en grundig samtale med verket er alltid interessant. Litteraturen er et langsomt felt. De grundige samtalene kommer som regel en stund etter at boken er lansert, hvis man er heldig, og det er jo det jeg håper på. Jeg håper ikke på panegyrikk.

Powered by Labrador CMS