Prosa

En fornøyelig skrekkhistorie

Victoria Durnaks nye roman viser hva som skjer når vi åpner Pandoras innboks.

Publisert digitalt

Victoria Durnak

Evelyns innboks

Roman

Flamme forlag, 2021

134 sider

Se for deg at du er en helt alminnelig medborger i det norske samfunnet – en tobarnsforelder med jobb, hus og stabilitet. På femtiårsdagen din, like før gjestene skal komme, oppdager dattera di at epostinnboksen din har blitt hacket og offentliggjort som et søkbart arkiv. Alle dine nærmeste, sjefen på jobb, Gud og hvermann kan med et enkelt søk se hva du har skrevet om dem og deg selv til andre. Dette er historien om Evelyn og hvordan livet hennes veltes om i Victoria Durnaks nye roman. Som i de foregående romanene hennes presenterer Durnak et utsnitt av et kjent, kjært og kjedelig hverdagsliv, men ispedd et science fiction-aktig premiss – bare at plottet er lagt til i dag, og det er ikke helt usannsynlig at det kan ramme deg og meg.

Ekteskapet tar slutt, permisjonen fra jobb blir omsider til oppsigelse, den ene dattera bryter all kontakt, og Evelyn ender opp med å flytte inn i et skur av ei hytte på fjellet. Oppi all dramatikken har romanen en hverdagslighet ved seg – dagene må tross alt fortsette – som gjør dette til fornøyelig lesning. Skildringene er også gjenkjennelige, slik at Evelyns sjokkerende skjebne er skummelt enkel å overføre til ens eget liv. Hvor mange saftige hemmeligheter du har i din epostinnboks til side: Alle lever vi i et digitalt liv. Generasjonene under Evelyn blir nok mer svette av å tenke på Messenger-innboksen eller hvor det nå blir av alle Snapchat-bildene. Sårbarheten i systemene for lagring og deling blottlegges med en hovedperson som den ene dagen lever et ukontroversielt liv, og den neste utstøtes som følge av en radikal åpenhet mot verden.

Skylagrede hemmeligheter

Handlingen begynner rett på, to år etter Evelyn kjøpte seg hytta, med setningen «En journalist har prøvd å få tak i meg». Durnak balanserer godt mellom nødvendige opplysninger og gåtefulle uklarheter. Ved romanens start har Evelyn måttet lære seg å leve med konsekvensene av den lekkede innboksen, men hun vet ennå ikke hvem som gjorde det og hvorfor. På kort tid skaper vekslingen mellom tilbakeblikk på Evelyns liv og skildringer fra nåtida sympati for henne, og ikke minst en trang til å lese videre. Øyeblikket når epostinnbruddet formidles til Evelyn, derimot, blir litt vel direkte og nøkternt. «Jeg tror det er en side hvor innboksen din er lagt ut som et søkbart arkiv», sier dattera, med samme ord som på vaskeseddelen til boka. Her savner jeg mer troverdighet i dialogen; jeg kan bare forestille meg hva jeg hadde følt hvis det var min mor som ble rammet.

Noe helt grunnleggende har sviktet i teknologien, som et marerittscenario der du kommer hjem fra ferie for å finne ytterdøra på vidt gap. Med den ene eiendelen etter den andre oppdager du hva som har blitt stjålet eller forstyrret, og likeledes kommer ikke alle katastrofene for Evelyn på en gang. Noe av det som gjør leseropplevelsen så konfronterende, er at Evelyns hemmeligheter er nokså uskyldige og alminnelige – men de er likevel nok til å ødelegge alt. Teknologiens makt blir smertefullt tydelig, og enda mer smertefullt: vår naive tillit til den. Når skaden først har skjedd, og Evelyn forsøker å få hjelp og klarhet i saken, møter hun en teknologisk mur, et kafkask fravær av informasjon hvor ingen står til ansvar. Alt hun finner er «en lang liste med forhåndsbesvarte spørsmål og ikke noe telefonnummer jeg kunne ringe».

Romanen er likevel ikke utelukkende kritisk til vår tids trådløse liv. Der internett på den ene siden kan være en ubønnhørlig enveiskommunikasjon, er det også en kilde til nær kontakt mellom ekte mennesker. Av epostlekkasjen kommer det fram at Evelyn har hatt en langvarig korrespondanse med en franskmann som hun møtte på ferie for flere år siden. Hun har begått en slags digital utroskap som er nok til å få ektemannen til å pakke kofferten, selv om det ikke har foregått noe fysisk. Her framhever Durnak noe viktig i dagens digitale virkelighet, nemlig hvor intime og meningsfulle slike internettrelasjoner kan være, og mulighetsrommet for en ny form for menneskelig kontakt. Senere opplever den ensomme Evelyn også en dose nærhet når hun spiller Wordfeud mot en ukjent mann. I dagliglivet sitt sitter hun igjen med ingen, men via skjermen finner hun selskap i, og etter hvert en fortrolighet med, et levende individ – under brukernavnet Ingen – hvor det ironiske navnet understreker at selv om Ingen er bedre enn ingenting, kan Ingen aldri fullt ut erstatte noen.  

Fjellet og savnet

I ensomheten er det samtidig en ro i Evelyns liv på fjellet. Hun møter den mystiske Astrid, journalisten fra åpningssetningen, og Evelyn ser et potensielt vennskap i turene de går sammen, matpakkene de deler og en felles kjærlighet for naturen: «Men vi er enige, det er i marka vi trives, det er blant trestammer og mose vi føler oss som oss selv […] Og det er da jeg kjenner det. Jeg slapper av». Evelyns rutiner – henting av vann og kløyving av ved, turer til biblioteket i nærbygda for å betale regninger – inngår i en ny hverdag som hun bygger opp fra bunnen, bokstavelig talt, med planker og selvlærte ferdigheter. Nærheten til naturen og en mer primitiv tilværelse gir henne tilbake kontrollen over eget liv, og hun trer tydeligere fram som et handlende menneske – om enn i en avsidesliggende, isolert verden.

«Det meste klarer jeg meg uten», erkjenner hun. «Ukjentes hosting, nysing, gjesping, knitring i bæreposer, forsinkede busser og tog, bjeffende nabohunder, teaterstykker, applaus, sminke, svømmehallen, den treige jobb-pc-en min. Jeg klarer meg uten varmekabler i gulvet og lamper. Jeg klarer meg uten gullrekka på NRK, fantasy-serier over åtte sesonger og uendelig tilgang på musikk.» Ved første øyekast kan utdraget leses som en sivilisasjonskritikk, men merk deg formuleringen «å klare seg». Ved å klare seg, verken mer eller mindre, tyr hun til en grunnleggende overlevelsesevne og psykologisk rustning. Forhåpningene til livet har blitt mindre og færre, men også enklere, i en resignasjon som til samme tid kan leses som deprimerende og livsbejaende.

«Men spillkveldene våre», fortsetter hun, «savner jeg virkelig». Hun savner familiens innøvde fredagskveldkoreografi: å finne fram spillbrettene og snacksen, å forholde seg til ektemannens evinnelige dårlig taper-instinkt. Med et usentimentalt språk får vi tilbakeblikk på scener fra dagliglivet som har gått tapt, ludobrikke for ludobrikke, som når dattera flytter på studentbolig uten at Evelyn er med i prosessen, og vennene slutter å ta kontakt (eller som hun slutter å kontakte). I beskrivelsene av hverdagens bestanddeler – alle de små eiendelene i det innbrutte huset som er verdifulle for deg – er Durnak på sitt sterkeste, og historien på sitt mest gripende.

Transparens, åpenhet, action

Før livsomveltningen framstår Evelyn som et menneske som først og fremst er til for andre. Når hun flykter til Blefjell slutter hun å bruke sminke, som hun symbolsk, om enn overtydelig, innser hun har gjort hele livet for andre enn seg selv. Hun har vært den som holder samtalen gående, stiller oppfølgingsspørsmål, får alle til å føle seg sett. Det er noe gjennomsiktig ved henne, som en gestalt som først får konturer i møte med andre. Så, fullstendig blottlagt av det åpne epostarkivet, blir livet hennes gjennomsiktig på et helt nytt plan:

«Følelsen av å være transparent var uutholdelig. Hvorfor skulle jeg i det hele tatt finnes, hvis alle visste alt om meg? […] Alle mennesker trenger å vokte over sitt eget mysterium, porsjonere seg selv ut i møte med nye bekjente, velge hva en vil trekke fram i forgrunnen eller sende bakover.»

Balansen mellom Evelyns forgrunn og bakgrunn gir et nyansert karakterportrett som unngår å redusere henne til en flat, selvoppofrende kvinneklisje. Handlingens nerve, som fort kunne ha dabbet av, holdes ved like av denne menneskelige dimensjonen og stadig nye spenningselementer.

Evelyns innboks er en fornøyelig skrekkhistorie som belyser noen av dilemmaene fra internettets tidsalder, og samtidig dilemmaer knyttet til identitet og åpenhet. Har vi alle – både terrorister og tobarnsmødre – rett til å verne om vårt lukkede lille univers?

Sigrid E. Strømmen (f. 1990) er litteraturviter, oversetter og redaksjonsmedlem i litteraturtidsskriftet Beijing Trondheim og Ymse Fanzine.

BLA 9/2021.

Powered by Labrador CMS