Sakprosa

En gudløs pilegrimsreise

Joanna Rzadkowska tar bena fatt for å tenke gjennom om hun vil ha barn eller ikke. Hun reflekterer klokt og humoristisk, men den essayistiske vandredagboka kunne tålt et høyere trykk.

Publisert digitalt

Joanna Rzadkowska

En flyktig frihet. Veien til Santiago de Compostela

Essay

Flamme Forlag, 2020

214 sider

I Guy Ritchies nittitallsironiske cockneygangsterkomedie Snatch, er hovedpersonen, den illegale boksepromoteren Turkish (spilt av Jason Statham), fanget i en lei situasjon. En uberegnelig, intenst bakfull bokser (spilt av Brad Pitt med en irsk aksent fra et parallelt univers) skal delta i en boksekamp hvor det er avtalt at han skal legge seg i fjerde runde. Hvis han i strid med avtalen vinner kampen – eller mer sannsynlig, gitt bakrusen – ikke varer helt til fjerde runde, kommer Turkish til å bli drept og foret til en griseflokk av den lokale gangsterbossen. I kontemplasjonen over sitt predikament, reiser han seg plutselig brått. Bollocks!, utbryter han. I’m going for a walk. Det Turkish her formidler er en innsikt han deler med verdens pilegrimer, flanører, toppturentusiaster. Med Tomas Espedal, Thomas Bernhard, Rebecca Solnit: I møte med livets store spørsmål og kriser, er det godt å gå en tur.  Virkelig uten sammenligning med Snatch for øvrig, er det også en tilsvarende trang som utgjør forutsetningen for poet og psykolog Joanna Rzadkowskas reiseessay En flyktig frihet, som skildrer hennes andre fottur langs pilegrimsruten, eller caminoen, til Santiago de Compostela, i 2017. Forrige gang hun gikk ruten, ti år tidligere, begynte hun som katolikk og avsluttet som ateist. Nå lurer hun på om hun har lyst på barn med samboeren Mats, som ikke er med. De mange timene, dagene, ukene tilbragt i mer eller mindre ensom vandring skal gi henne tid til å tenke gjennom sakene.

Tursamtaler

Spørsmålet om å få barn eller ikke har generert en god del norsk litteratur av yngre kvinnelige forfattere de siste årene: Linn Strømsborgs Aldri, aldri, aldri (hva er svaret der, mon tro?), Silje Bekeng-Flemmens Velkommen til dyrehagen, og Marie Auberts Voksne mennesker har alle problematisert det sosiale presset kvinner i fruktbar alder utsettes for når det gjelder å sette barn til verden. Gitt at dette spørsmålet også utgjør grunnpremisset for Rzadkowskas pilegrimsferd, er det først litt overraskende at det ikke vies så fryktelig mye plass. I stedet handler det mer om selve ferden: Hennes egen fottur der og da, men også hva det mer generelt betyr å gå i ukevis – og da særlig for en ateist som henne selv, uten religiøse imperativer til å oppsøke en katedral i Spania hvor apostelen Jakob ifølge legendene, men ikke egentlig, ligger begravet.

Selv om forfatteren reiser alene, skorter det sjelden på selskap langs veien. Som hun selv kommenterer, er det stillere i Oslomarka. Langs veien treffer hun en sammensatt forsamling mennesker, fra en eks-narkoman som drømmer om å bli prest til en søkkrik prosjektleder fra Londons finansdistrikt med planer om å pensjonere seg rundt fylte førtito; det de fleste av disse har til felles, er at de villig får tiden til å gå ved å diskutere hvorfor de går caminoen, samt politikk, psykologi, gudstro. Dette er samtaler som gir Rzadkowska plass til å reflektere rundt sine egne hjertesaker, fra klimaspørsmålet til religiøs moralisme og kunnskapsskepsis. Hun observerer hvordan caminoen åpner for en underlig simulasjon av fellesskap: Siden disse menneskene aldri kommer til å møtes igjen, kan de like gjerne gå rett inn i de store spørsmålene mens de går, snakke fritt og uten blygsel om ting man ellers bare diskuterer med sine nærmeste.

Hyggelig selskap

Forfatteren er en trivelig turkamerat og -guide for leseren. I dagboks form tar hun leseren med fra begynnelsen i Frankrike, over Pyreneene, og gjennom by og bondeland, festivaler og fortauskafeer til reisens mål. Belest og reflektert trekker hun tråder høyt og lavt: til gotisk arkitektur, til Augustins Bekjennelser og Dantes guddommelige komedie, til det nyliberale konkurransejaget som truer med å omgjøre noe så enkelt som å gå til noe som skal optimaliseres, effektiviseres, kartlegges med dyrt utstyr og avanserte apper; men også til den skitneste av alle skitne nytelser, nemlig det narkotisk vanedannende sykehusdramaet Grey’s Anatomy og den destruktivt usunne arbeidsetosen det forfekter. De daglige milene gir henne tid til å resonnere, diskutere med seg selv så vel som med andre, strekke tankerekker ut i fred og ro. Samtidig støter hun imot sin egen plans begrensninger; det er ikke alle svar man kan gruble seg frem til på egen hånd. De mange, som regel interessante og følsomme refleksjonene formidles i en liketil fortellerstemme med sjarmerende islett av humor; jeg hadde særlig sansen for beskrivelsen av persongalleriet i Hemingways Og solen går sin gang som «en gjeng romantisk sjenerøse og alkoholpositive kunstnere», hvilket vel må være den hyggeligste måten å kalle noen et kobbel med promiskuøse fylliker på.

Men dette gjennomført sympatiske ved prosjektet oppleves iblant også som en svakhet. Rzadkowska skriver åpent om sin egen indre rastløshet, en dyptliggende eksistensiell uro som flere ganger har fått henne til å ta store, omveltende livsvalg: forlate religionen hun vokste opp med, droppe ut av medisinstudiet foreldrene hennes presset henne inn i da hun var yngre. Det er også denne som lokker henne mot caminoen:

«Kanskje jeg føler frihet på denne reisen, nettopp fordi jeg er i bevegelse, at jeg ikke nødvendigvis flykter, men går, kanskje kroppen min føler at den går vekk fra noe? Hadde jeg følt det samme om jeg var på ferie i seks uker på samme sted? Tvilsomt. Friheten ligger i forflytningen. Muligheten for flukt, å ta sekken og gå, når som helst.»

Selv om hun formidler sine egne tanker rundt denne uroen med klarhet og selvinnsikt, er det ikke så ofte jeg som leser virkelig føler den. Man kunne iblant ønske seg et større trykk, en høyere temperatur, en mer naken språklig nerve. Det er som om teksten, i likhet med caminoen selv, virker beroligende, avspennende, mens den hadde tålt å gå den underliggende spenningen tettere på klingen, ikke bare som et fenomen å analysere, men som kaotisk erfaring. Blodets hvisken, benpipenes bønn, slike ting.   

Kanskje er det symptomatisk at teksten ikke når sitt emosjonelle klimaks, sitt virkelige kokepunkt, i veloverveide tanker rundt spørsmålet om å få barn eller ikke, tro på Gud eller ikke, men i møte med alle backpackeres nemesis: veggedyret. Digre, kløende, iltert røde bitt fra de krafsende småkrypene gir næring til nærmest hallusinatoriske dagdrømmer om sykehusinnleggelse, om «en svær Joanna-veggedyr-hybrid [som sprenger] seg ut av magen min og spiser opp de hyggelige, men litt masete sykepleierne» – for øvrig et sjeldent glimt av naken fødeskrekk i en tekst hvor refleksjonen jevnt over får mer plass enn psykens dunklere mekanismer. Også en lei bakrus byr på en levende, komisk fremstilling av virkelig indre kaos, av skam og angst og bondeanger i noen vonde timers fri dressur.

Kropp og sjel

At kroppslige påkjenninger skal få såpass stor plass i teksten – fra veggedyrbitt til gnagsår og mageplager – er for så vidt passende, all den tid sjelen ikke utgjør en reell størrelse i ateistens verdensbilde. Teksten både rommer og besvarer et underliggende spørsmål om hvorvidt forfatterens manglende gudstro medfører et tomrom i selve caminoen. Det er tjenester ateismen ikke kan tilby, så som guddommelig tilgivelse fra «en overjordisk instans som kunne kjenne alle kriker og kroker av et menneskes sjel».

Den indre avstanden mellom forfatteren og hennes medvandrere kan skape gnisninger: Under en middag der Rzadkowska fleiper om at Dantes visjon av helvetes første ring ikke ser så verst ut – «Hvem vet, kanskje det vanker noen orgier?» – kommer det et utbrudd fra enden av bordet som minner om at der dette for vår forteller kun er et artig tankeeksperiment, er det for andre et spørsmål om sjelens evige fortapelse. Samtidig er tro for Rzadkowska ikke begrenset til gudstro; den utbredte kristne overbevisningen om at hvis ikke Gud finnes, er alt tillatt, for å parafrasere Dostojevskijs Brødrene Karamasov, avfeies kontant av forfatteren, som ikke godtar en slik sidestilling av ateisme med nihilisme. Man kan tro på naturens egenverdi, på alle menneskers likeverd, slik forfatteren gjør, uten å gi seg metafysikken i vold. Det er mer enn nok.

Leif Bull (f. 1977) er litteraturviter, forfatter og kritiker i BLA.

BLA 8/20.

Powered by Labrador CMS