Entusiastisk essay

Ensom jentes fenomenologi

Jenny Hval tar intim-filosofien til scenen og skaper en sanselig, stimulerende eksistensialisme for 2022. Classic Objects er hennes mest organiske album hittil.

Publisert digitalt

Jenny Hval

(f. 1980) er musiker og forfatter. Hun har utgitt tre bøker og en lang rekke plater, både alene og i samarbeid med andre. Sist ut er romanen Å hate gud (2018) og albumet Classic Objects (2022).

En helg i 2020 ble Trude og jeg enige om at vi skulle reise til Georgia O’Keeffes hjem i Abiquiu, New Mexico. Det var juni, vi satt i galleriet der begge jobbet, over oss blafret remser av naturfarget silke; øyeblikket føltes potent. Vi fant ut at reisen skulle bli en bok, en korrespondanse mellom Trude og meg der vi skrev fortløpende refleksjoner om kunst, kjærlighet, behovet for tilbaketrekning. Boka skulle dessuten ta form som en podcast, en utstilling på House of Foundation, en arrangementsrekke. Jeg hadde den mindre enn briljante ideen om å spørre mine ekser om hvorfor de gikk lei av meg, for så å henge svarene opp på den hvite murveggen i rommet som vender ut mot bakgården. Trude, som er grafiker og blivende astrolog, ville gjøre noe horoskop-relatert. All den tiden nesten ingenting var tillatt å gjennomføre, kunne tankene spinne vilt. Av åpenbare grunner ble det ingen reise til New Mexico i 2020. I skrivende stund er Jenny Hvals siste album, Classic Objects, det nærmeste jeg har kommet O’Keeffes røde ørkensand.

En felles eufori (med innslag av raseri)

«Windows 98», sier en venn om bakgrunnen på konserten. Munch-museet, 10. mars 2022. Og jeg må jo si meg enig; det minner om en skjermsparer. Blå himmel, et portrett av kunstneren i gul drakt mot sandfarget bakgrunn, en svirrende, geometrisk konstruksjon. Samtidig noe taktilt, tekstilt. Assosiasjonene løper til O´Keeffes oljemalerier. På scenen står Jenny Hval og bandet hennes. Mellom sangene byr hun på innslag av pinlig småprat. Helhetsinntrykket er keitete, småfrekt, og slik er det ofte med Hval: Man vet ikke helt om hun tuller eller er oppriktig. Hva legger hun for eksempel i «Just me-konseptet», som angivelig utforskes i Classic Objects? Mener hun alvor når hun trekker paralleller mellom en nylig påvist cøliaki-diagnose og andre former for uførhet, slik det står i en lanseringstekst på nettsiden til 4AD? Eller om ekteskapet, som flere av sangtekstene på Classic Objects tar utgangspunkt i: Er det et reelt dilemma mellom tosomheten og den kunstneriske friheten?

Etter 20 år som musiker er hun mer enn etablert, selv om preferansen for det banale vedvarer. Som når hun synger om året 2020, da hun gikk til anskaffelse av en hund. Venninnen som står ved siden av meg sier at det gjaldt vel halve Norge, men når Hval synger er det likevel spesifikt henne – vekslende mellom inderlighet og ironi, til tider skingrende, sensitivt. Hval evner å være «frekk på to plan samtidig,» slik hun beskriver det i Susanne Christensens En punkbønn (2015): «på den ene siden, mot alle hierarkiene jeg må underordne meg i livet mitt, høfligheten; på den andre må jeg være frekk mot rocken, kjempe mot å falle for fristelsen og gå inn i rockeklisjeen». Heller enn å brøle ut refrenger, løfter hun fram det som føles uventet, klamt, eller bare kjærlig. Hun er opptatt av togetherness og kritisk teori. I konserten inviterer hun til «en felles eufori (med innslag av raseri)».

Å lytte seg til empati

«Year of Love», som er første spor på Classic Objects, forteller om en episode fra en annen konsert, da et par forlovet seg foran scenen. Motstanden mot det heteronormative kommer til uttrykk i teksten. For å stå imot the industrial happiness complex, forsikrer Hval om at det kun var av kontraktmessige årsaker at hun giftet seg. Frihetstapet er likevel ikke til å unngå: But in the year of love / I signed a deal with patriarchy. Frihet og kjærlighet. Trenger de å være motsetninger? Kan ikke forpliktelsen også kalles et opprør? Hval er særlig god på å nytolke begreper som subkultur, hardcore, punk. Hva betyr punk i dag, annet enn nostalgi? Hva betyr hardcore? Softcore? Å blø inn i hverandre? Å lytte seg til mot og menneskelig empati? Ensom jentes fenomenologi?

Fra hun debuterte som Rockettothesky har Hval vært jenterommets artist, med sceneshow der hun boltret seg fritt i tights og komfortable bomullstruser. I Apocalypse, girl (2015) sang hun om sviktende selvfølelse og onani; i Blood Bitch (2016) handlet det om blodrelaterte temaer fra menstruasjonskunst til vampyrer. Romanen Perlebryggeriet (2009) kjennetegnes av porøsitet, berøringer, lukter og smaker. Essayboka Inn i ansiktet (2012) tar utgangspunkt i Carl Theodor Dreyers film La passion de Jeanne d´Arc (1928), og bearbeider historien om kvinnen som hørte Guds stemme i sin kropp. I undersøkelsen av stemmens materialitet – hvem en stemme kan være, hva en stemme kan gjøre, går hun i dialog med andre kvinner-i-band og kvinner-på-scenen, slik som Kate Bush og Kim Gordon. Etter perioder med spoken word og det som kan virke som en insistering på et marginalt uttrykk, er Classic Objects mer pop, mer uanstrengt letthet, og desto bedre for det. Abject and succulent hører jeg, nå fra Spotify mens jeg gjør morgenyoga, fulgt av A dream, a dream, a dream, a / dream, a dream, og tenker at akkurat slik er det – saftig, drømmeaktig, med plass til det frastøtende.

Tårer av marmor

Jeg vil si noe om jentefellesskap. På ungdomsskolen, da vi hadde prosjektuke, gikk jeg og venninnene mine hjem til meg og stekte vafler, som vi spiste med sukker og syltetøy, mens vi drakk te søtet med suketter, mens vi satt i sofaen og så på Days of Our Lives, en av de første såpeseriene jeg begynte å se, som ble vist på dagtid på TV3, lange episoder fylt av intriger, før vi gikk tilbake til skolen og presenterte arbeidet vårt. Det var en fase, som andre faser; fylt av sødme, såpe og forgjengelighet. Teritualer og tenåringsmentalitet. På videregående fikk jeg nye venninner, på universitet flere nye, tilbake i Oslo en ny gjeng, og ofte har jeg tenkt at det mest stabile jentefellesskapet for meg har vært i bøkene, i musikken. Når jeg leser, er jeg ikke alene. For en klisjé! Men det er sant, er det ikke?

Hvals tekster er fylt av gjenklang og allusjoner, til Chris Kraus, Guy Debord, Anne Carson. Carson skriver «tårer av marmor» i Glass, Ironi og Gud (1992), Hval synger i tittellåta «Classic Objects»: I dreamed of having a face / made of marble / A face made of marble / A face made of marble / How do you kiss, how do you / kiss a piece of marble or a / piece of gold? Patriarkatet er en størrelse i dette tekstuniverset, sammen med myrliv og et mørkerødt manuskript. Der Carson skriver seg inn i Emily Brontës selvpålagte isolasjon, gir Hval et riss av nedstengingen under pandemien i «Year of Sky». I look up and see / Nothing crosses heaven. På hver sin måte gransker de kjærlighetens vilkår og natur; Carson med utgangspunkt i sorgen og tapet, mens Hval gir små hint av et nokså harmonisk parforhold. Begge søker de «det kvasisublime» i tomme landskap – den åpne himmelen, telefonsamtalene, skogen!

Joan Didion skriver om Georgia O’Keeffe i The White Album (1979): «Hun er ganske enkelt hard, frittalende, en kvinne uten forutinntatthet og åpen for det hun ser. Dette er en kvinne som tidlig kunne avfeie sine samtidige som ‘drømmende’ […] Dette er en kvinne som i 1939 kunne fortelle sine beundrere at de misforstod, at anerkjennelsen av hennes berømte blomster var sentimental.»

Hardhet er ikke en kvalitet man vanligvis verdsetter i en kvinne, påpeker Didion. Hva menes med hardhet? Pragmatisme? O´Keeffe elsket Alfred Stieglitz, men bosatte seg i ørkenen.

Jeg henger meg opp i dette, delvis fordi jeg ligger på et hotellrom og ikke får sove. Mai 2022. Jeg fylles av savn, og heller enn den distraherte lengselen jeg pleide å føle, som pekte i ulike retninger, er den nå knyttet til en spesifikk kropp, en jeg har begynt å kalle kjæreste, som befinner seg i et annet land. Jeg pleide å tenke på O´Keeffes livsvalg som et alternativ. Hun tålte avstanden, så lenge hun hadde tilgang til sine kjente motiver (hodeskaller, orkideer, røde fjell). Det jeg erfarer nå er noe annet: en slags eiesyke. Og fordi Didions er den eneste boka jeg har med, leser jeg den med en mottagelighet som betegner de søvnløse, med antente nerver.

Frihet

Det som har skjedd de siste månedene er at Y, som han nå heter (i tillegg til «kjæreste», «venn»), har blitt ideen min om et hjem. Jeg vil helst ha ham i en nær radius. Det er en form for frihet i kjærlighet jeg ikke har opplevd tidligere, en frihet-i-tosomhet, en frihet til å falle, lande, hengi meg.

Mens jeg lever ut mine domestiske fantasier, kan jeg lett sette meg inn i Hvals kvaler til det norske middelklasselivet. I forrige album, The Practice of Love (2019), satte hun seg fore å redefinere kjærlighetsbegrepet – å gi uttrykk for en kjærlighet som eksisterer utenfor ekteskapet og den gjengse oppfatningen av romantikk.

Om det har å gjøre med den nye hunden eller ikke, er Classic Objects i større grad preget av lekenhet. Dette merkes på lydbildet som er overraskende varmt. Det som tidligere var kjølig elektronika har nå blitt et rom med mer rytme, med Hvals egne ord «skamløst funky». Noen nevner bossanova. En lyd som krever et band på minst fem, med gitarer, bjeller, trommer, triangel, tangenter og perkusjon. Turer med hunden kommer inn i et vers i «Cemetery of Splendour» (en tittel Hval har lånt fra den thailandske filmregissøren Apichatpong Weerasethakul), i form av objekter dyret snuser borti på bakken: Tyggegummi og sigarettstumper. Godteripapir, en knapp, en snegle. Pinjekjerner og fugler i det fjerne. Bambusblader og kvister som knekker.

Det hjemlige settes opp mot det ukjente i «American Coffee» som innledes av et hammondorgel før Hval kobler sammen en mor, en jordmor og et kollektiv med sykepleiere som siterer fransk filosofi. Kanskje er jeg flasket opp på for mange gjensyn med Twin Peaks, der kaffe hører sammen med smultringer og Angelo Badalamentis lune, myke kjenningsmelodi (keyboard, synth), men jeg får en David Lynch-vibb. Absurd humor. Det fremmede i det ordinære. Jeg klarer ikke å riste av meg spørsmålene som stilles, men blir heller liggende og trykke på repeat: What is a home but the place / you´ll be dying? / And what´s far away, but / places to lose yourself?

Singelen «Freedom» følger balladens klassiske struktur. Det søtladne (men ikke ukritiske!) synes i materialvalget på coveret: sammenkrøllet, rosa plast og røde hjerteballonger mot et tak. En nese, munn, et ansikt, hud. C. Det handler om å oppløses, kanskje, å gå i oppløsning. En drøm der noe åpnes. Å gå hinsides bevisstheten, gi slipp på selvkontroll.

Den ensomme jentas fenomenologi: Å lytte dypt. Å gi stemme til det blødende og like fullt sakrale.

Hedda Robertsen (f. 1987) er forfatter. Sist ut er romanen Rom 66.

Powered by Labrador CMS