Intervju

«Verden har ikke gått glipp av noen fotballspillere fordi vi av ulike årsaker begynte å skrive»

Forfatterlandslaget fyller ti år, og feirer med antologien «En plutselig frigjørende pasning». BLA tok en prat med forsvarsbautaen Stig Aasvik, som har vært med helt fra starten.

Foto: Stig Aasvik
Foto: Stig Aasvik
Publisert digitalt

– Hei, Stig Aasvik! Gratulerer med Forfatterlandslagets 10-årsjubileum, og den tilhørende antologien.

– Takk.

– Hva skal til for å få være med på forfatterlandslaget? Holder det at man har gitt ut en bok, eller må man være flink til å spille fotball også?

– Alle som skriver og som har spilt litt fotball er velkomne på laget. Vi innbiller oss at vi er en raus gjeng, alle er velkommen til trening og alle blir tatt godt imot. Treningshverdagen, eller søndagskveldene, er det som holder oss sammen. Man kommer langt med godt humør og et ønske om å spille fotball.

– Er noen av forfatterne på laget så gode at de like gjerne kunne ha vært fotballspillere?

– Har du sett oss spille? Ikke det. Nei vel. Men altså, vi ville fått problemer mot et lag i 7. divisjon eller bedriftslaget til Oslo Brannvesen. Så nei. Verden har ikke gått glipp av noen fotballspillere fordi vi av ulike årsaker begynte å skrive.

– Hvordan er rekrutteringsprosessen? Dukker folk bare opp eller speider dere etter nye talenter?

– Ingen speidere som jeg vet om. Folk dukker opp via bekjente. Eller tar kontakt fordi de har hørt om oss. Alle er velkomne. Er du ikke publisert forfatter, bør du ha en ambisjon om å bli det. Vi har flere som først har spilt fotball med oss og som siden har blitt forfattere.

– Hva om man er kvinne, er man da diskvalifisert til å være med? I så fall hvorfor?

– Hm – ja dette har vært et betent emne siden starten. Jeg har hele tida stemt for at vi skal være åpne for begge kjønn, men det vil ikke flertallet. Flertallet mener det er stor forskjell på kvinne- og herrefotball. Noe som i og for seg stemmer på et høyt nivå, men ikke vårt. Tvert imot, jeg tror mange av de kvinnelige fotballforfatterne er i bedre fysisk form enn oss.

– Du har stått i forsvar i 10 år nå. Hvorfor trengtes et forfatterlandslag i fotball?

– Stått og stått, jeg tror jeg også har løpt en god del i løpet av disse ti åra. Ingen trenger et fiksjonslandslag i fotball, men personlig har jeg hatt stor glede av å løpe og sparke fra meg på trening og i kamp. Miljøet er veldig bra. Jeg har og har fått gode kamerater på laget. Kanskje kan man si at det litterære miljøet har blitt litt rausere og noe mer utvidet på grunn av dette laget.

– Frank Lande, Nils Henrik Smith, Dag Solstad og Jon Michelet, Kjartan Fløgstad, for kun å nevne noen, har til felles at de alle har skrevet om fotball. Hvorfor tror du at så mange norske forfattere er opptatt av fotball?

– Fotball er noe vi spilte da vi vokste opp. Det er en felles referanseramme. Et felles språk. Noe som knytter fortid og nåtid sammen. Et sosialt fellesgode. Noe vi kan glede oss over for å slippe å være alene. Eller for å slippe å skrive.

– Fotball og skriving – hva har det til felles egentlig?

– Jeg hørte Audun Mortensen, en av våre nye spillere, si noe klokt om dette da han holdt et foredrag på Vålerenga stadion etter at vi hadde spilt kamp mot idrettsselevene der. Jeg husker ikke nøyaktig hva Audun sa. Bare at begge deler, fotball og skriving, hele tida utfordrer oss til å ta kreative valg: En dribling kan resultere i en strøken pasning eller et innlegg, men også i et balltap, en god setning kan snirkle seg forbi både tre og fire ledd, den kan velte, den kan skli, den kan reise seg, skyte, score … ja Audun Mortensen har skjønt det, og forklart det, uendelig mye bedre enn jeg greier her.

– En annen ting den har til felles er antologien deres En plutselig frigjørende pasning. Forfatterlandslaget 10 år. Hvem retter den seg mot? Tror du den får noen lesere?

– Opplaget er på 350 eksemplar. Jeg vil tro at utgivelsen sikter seg mot venner og bekjente. Jeg har i alle fall kjøpt min skjerv og delt ut. Antakelig vil noen av disse føle seg forpliktet til å lese fordi jeg har dyttet boka på dem, andre igjen vil kanskje sette den i hylla og la den stå der til neste loppemarkedinnsamling.

– Men hva er best: en plutselig frigjørende pasning? Eller en plutselig frigjørende tanke?

– Jeg foretrekker hodedueller. Filosofiske problemstillinger. Vanskelige og vonde og latterlige emner. Du får spørre noen av teknikerne på laget om frigjørende pasninger.

– På baksiden av antologien deres står det «10 år med Det norske Forfatterlandslaget». Du har selv vært med i troppen i alle disse årene, hva er ditt beste minne?

– Laget. At vi har holdt sammen i alle disse åra, folk har kommet og gått, men laget har bestått. Treningene. Fotballen. Humoren. Dette vi har og har hatt sammen i alle disse åra.

– Er det en spesifikk kamp du husker bedre enn andre?

– Jeg pleier å si siste kamp. Men siden jeg har spalteplass og litt tid til overs: Jeg husker best de kampene vi har spilt på gress. Bortekampen mot England i 2010 spesielt, oppoverbakke i første omgang, nedover i andre, Eivind Evjemos uvirkelige hodestøt da vi gikk opp i 1–0, gleden denne goalen som satt så langt inne utløste, lagseieren, lukten av gress, møkka under knottene, rundt knærne, ja oppover beina og på shortsen og i drakta – fotballkampene fra barndommen og ungdommen som utfoldet seg i meg mens vi spilte disse kampene på gress, det er vel det jeg har likt best.

– Hva består garderobepraten av? Fotball, litteratur eller bare jazzing med gutta?

– Vi snakker sjelden litteratur. Fotball og film, derimot. Tonen er alltid god. Vi spiller hverandre gode også utenfor matta (eller kunstgresset). Lite jazz, men vi har en fyr som er god til å spille trompet.

– Helt til slutt, hvis du kunne satt opp et fantasy-forfatterlag, hvem ville troppen bestått av?

– Jeg har dårlig fantasi. Vi har hatt mange gode spillere i løpet av de ti åra vi har eksistert. Min drømme 11’er er helt klart denne: Aksel Selmer – Eirik Ingebrigtsen, Johan Mjønes, Thomas Marco Blatt, Peter Strassegger – Eivind Evjemo, Erlend Flornes Skaret, Joachim Førsund, Thomas Espevik – Nicolaj Frobenius, Oddmund Vaagsholm.

Powered by Labrador CMS