Essay

I anledning glemselen av Dag Solstad

Ved Dag Solstads 80-årsjubileum sa ingen noe substansielt om forfatterskapet. Men hva er det som gjør Solstad så god?

Portrett av kunstneren som ung mann: Bildet viser Solstad og Jan Erik Vold (skjult bak Bob Dylan) under Forfatterforeningens årsmøte 20. februar 1971 – året Solstad ble «farlig» med romanen Arild Asnes, 1970.
Portrett av kunstneren som ung mann: Bildet viser Solstad og Jan Erik Vold (skjult bak Bob Dylan) under Forfatterforeningens årsmøte 20. februar 1971 – året Solstad ble «farlig» med romanen Arild Asnes, 1970.
Publisert digitalt

Dag Solstad

(f. 1941) er, ifølge kilder, Norges fremste nålevende forfatter. Han står bak en stor mengde bøker: romaner, artikkelsamlinger, fotballbøker.

Hver gang det feires et litterært jubileum, er det som om man hører skuespiller Claude Rains stemme i Casablanca: «Round up the usual suspects.» Da Solstad fylte 80 i fjor og Forlaget Oktober ga ut et festskrift for anledningen, var de også da til stede, hele den sedvanlige gjengen. Ja, nå var forfatteren vår blitt åtti år! Det er utvilsomt noe trist over det hele, selv om Solstad fikk sitt første festskrift allerede da han var en lusen tredveåring (!), men vemodig er det uansett, fordi han (etter eget utsagn) nærmer seg døden og erklærer at han har skrevet sin siste roman.

Og det ... måtte feires!? Eller: Nekrologene skulle forberedes! For å si det taktløst. Det er nettopp det de gjorde, de gamle vennene, kollegene, høvdingene, og avisenes eleverte skribenter, men altså først og fremst gjengangerne fra Oktobers egen stall på speed dial – de pøste ut lovord og minner, delte velmente fraser og gjentok den rosen vi allerede har hørt flere ganger via forlagets markedsavdeling. Hele seansen virket ganske nedlatende, et latskapsarbeid, som om de fleste kom sigende litt trøtte til oppgaven og skrev noe ut av vane, for nå var det enda et jubileum, enda en forpliktelse til å si noen ord, før man ubønnhørlig måtte videre til neste oppdrag, forhåpentligvis et bedre lønnet et.

Kanskje var talene dessuten preget av at de ikke skrev så mye om forfatterskapet Solstad, fordi de var konsentrert om vennen, figuren – den opphøyde? Rett og slett indisponert av sitt vennskap og den lovtalende modusen, eller av å ha et arbeidsstipend og bruke det på hotellferie i land med varmt, indolent klima. Resultatet ble i alle fall, mener jeg, en innforstått og liksom forventet panegyrikk, riktig nok med et par hederlige unntak, som Marit Tusviks vittige beretning om Solstads Berlin-leilighet og Espen Haavardsholms rørende minibiografi fra Solstads unge år som nybakt forfatter, vikarlærer og ektemann.

Men la oss være ærlige. Disse folkene, disse stort sett gamlingene, de vil selv dø en dag. Poenget mitt er naturligvis – siden vi alle skrider mot en støvete søvn – at de vil dø langt tidligere enn meg, i det minste hvis tilværelsens hjul ruller knirkefritt og ikke framskyndes av en uforutsett ulykke. Så, jeg foreslår: Jeg sier gjerne noen ord, jeg også, selv om jeg ikke er bedt. En prematur påkallelse av Solstads plagsomme poltergeist. Og siden romanene hans, da særlig Det uoppløselige element i Telemark i perioden 1592-1896 (2013), som kjent er sterkt, ja innbitt opptatt av glemselens forsmedelse, glemselens forbannelse og dens svarte, ubønnhørlige teppefall fra tredje slektsledd og utover, da er ikke Solstads minneord noe som skal overlates til de periodevis nedstøvete og på forhånd gitte ekspertene. Det er de unge som av naturlige grunner vil huske lengst. Ettermælets håp ligger hos de unge, for det er jo hos dem at glemselen utsettes noen år lenger.

Inn i det solstadske

I anledning 80-årsdagen kom jeg selv til å huske en hyttetur med klassen min på Skrivekunstakademiet, eller ikke hytteturen som sådan, men reisen jeg la ut på fra Trondheim til Bamble, først nattoget til Oslo S, og deretter morgentoget videre i motgående retning av rushet, langs Sørlandsbanen og frosne jorder via Tønsberg, Sandefjord, Larvik og til slutt med stopp i Skien, hvor jeg hoppet av og måtte bie før de andre skulle ankomme fra sine respektive hjørner av landet. Det var like etter nyttår og sludd, jeg trasket rundt i fjellsko en folketom, traurig formiddag og så meg omkring – på den obligatoriske kirken rett ved Vinmonopolet, den bistre Ibsen-statuen, samt Ibsens kortvarige hjemsted i Snipetorpgata – før jeg falt forundret og trøtthetsherjet til ro på en nå nedlagt kafeteria frekventert av morgensultne pensjonister, hvor jeg kjøpte meg en lunken skinkesteik med poteter og brun saus, kaffe inkludert.

Det jeg etter hvert innså, der jeg satt og tygde maten min og hadde smaken av trøtthet på tunga, var at Ibsen og den trofaste oppsøkingen av stedene hans og hans mye omtalte barndomsby overhodet ikke gjorde inntrykk på meg, til tross for søvnmangelen og det at tarmene mine var i ulage etter den langvarige natta mørnet av jernbaneskinner – man skulle jo tro at det gjorde meg mottakelig for inntrykk. I stedet var det togturen som gradvis ség inn i den oppbløtte hjernebarken – Sørlandsbanen og Telemark, åkrene, plogfurene med kråker i, glimtene og blaffene av de underlig nok familiære småbyene som ble forbipassert i ganske dorskt tempo og som likevel kun etterlot bilder på bevisstheten av pizzasjappe-skilt, biler på tomgang og blasse fasader som kunne trengt et tykt malingsstrøk. I størst grad var det Skien som satte seg fast i tankene, som selveste representanten for den litt streberske småbyen, hvor alt fins, men hvor alt likevel er «halv åtte», hvor alle spisesteder høres ut som en frisørsalong, og hvor forfattere først hylles når de er døde og da plutselig med en kvalmende selvfølge, ja Skien, Skien, som jeg fortumlet og lykkelig i den uunngåelige ensomheten på reise lot synke ned i meg der jeg gomlet på det dvaskkokte svinekjøttet, og det slo meg så klart. Jeg befant meg ikke i Ibsens land, men i Solstads land, og jeg nøt å være der, nøt alt sammen, selv den humpete reisen, og en større honnør har jeg vanskelig for å se for meg, selv om jeg aller mest nøt skinkesteken i brun saus med svart kaffe til.

For å få kontakt med Solstads ånd gjennom mitt essayistiske ouijabrett, vil jeg ikke repetere allerede messede fraser om AKP-ml. Viktigere er det, synes jeg, at Solstad er blitt et spøkelse i det norske landskapet. Rent konkret merkes det via de sporene eller la oss si ektoplasmaet som romankarakterenes hans har lagt igjen i diverse norske byer og bygder, men man kjenner det selvsagt også i det litterære landskapet, at Solstad er en som hjemsøker den skrivende med gode eller plagsomme råd. For min del er Solstad altså langt mer nærværende enn Ibsen.

At han er nærværende og relevant for den skrivende (i den skrivendes evige og unngåelige metodiske kriser) er jo én ting, men jeg tenker også på noe mer i betydningen «allestedsnærværende». For å si det annerledes: Da jeg reiste på min tur inn i Vestfold, reiste jeg ikke bare med tog, som i seg selv får tankene til å gå til Solstad, men inn i «det solstadske», inn i hans eget landskap, hvor han så å si har hatt enerett på å etterlate seg en litterær arv. Kontra en Ole Robert Sunde eller en Lars Saabye Christensen, Oslo-forfattere på sin hals og til det kjedsommelige, har Solstad skrevet romaner med handling som spenner større deler av landet, småbyer og drabantbyer man knapt ellers ser beskrevet og ikke på noe vis oppfatter som iøynefallende litterære. I Bjørn Hansen-trilogien er den første boka, Ellevte roman, bok atten (1992) for eksempel satt til Kongsberg og gjør seg flid med å tegne opp stedet. T. Singer (1999) er satt til Notodden, Roman 1987 (1987) til Lillehammer, Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982) til Larvik, og i 17. roman (2009) befinner vi oss i et gudsjammerlig banalt Bø i Telemark, osv osv. Det kan nesten ikke overvurderes hvor berikende dette mangfoldet av skueplasser er, og hvor mye bedre enn å stavre rundt i selvopptatt sirkel på Bislett, slik så mange uansett gjør. Også romankarakterene til Solstad foretar noen labyrintiske runder der fra tid til annen, det må sies, men som regel skjer det da innbitt og bevisst og med det resultatet etter hvert at karakteren og leseren slynges langt ut av bane, ja, én gang også helt ut til bymarka i Trondheim i Professor Andersens natt (1996).

Linjer i sanden

Likevel, selv om romanene hans veksler i sted, eller nøyaktig derfor, stadfester de at vilkårene for tilværelsen er de samme, uansett hvilken kommunal koloritt vi omgir den med. Men hva bunner disse vilkårene i? Hva slags syn på tingenes gang er det romanene målbærer? Jeg vet nemlig at flere vil hevde, apropos det som ble nevnt ovenfor, at der for eksempel en Saabye Christensen nok er begrenset til Oslo, er Solstad like fullt begrenset, og i mer prekær grad, av selve sin deprimerende livsanskuelse, og at hver roman fra hans hånd i praksis dermed er den samme gnurende regla. Erstatter ikke Solstad alle stedene han tar i med sitt eget traurige Aldriland, der en annen (og underforstått bedre) forfatter kan forvandle den ene byen til et nytt og føyelig mikrokosmos hver gang?

Hos Solstad er det i alle fall en tilbakevendende verden av konformitet og krampaktighet. Den typiske Solstad-helten er dermed en slags opprører. Det trenger ikke å bety noe storslagent eller iøynefallende, men heroisk er de åkkesom på sitt patetiske vis. Etter Albert Camus' definisjon i L'Homme révolté (1951) heter det at en opprører er en som sier nei, men en hvis avvisning ikke innebærer en forsakelse. Poenget: at opprørerens «nei» bekrefter en grense. På mange måter er det dette flere av Solstads karakterer gjør, som for eksempel Elias Rukla i Genanse og verdighet (1994) når han sier: «Nå var det nok!», før han denger løs med paraplyen sin i romanens mest ikoniske, klimatiske scene. Eller, mer presist: Karakterene til Solstad er gjerne folk som sier nei for seint, som får øye på sin frihet når porten allerede er blitt stengt eller idet den stenges, kanskje så de kaster seg mot den tynne glipen i siste, desperate sekund og havner i en skvis. Med andre ord er det for dem ikke snakk om noe rent affirmativt eller vitalistisk, men om å dra en linje i sanden og si: Her går grensen, jeg orker ikke mer, det har pågått for lenge. Eller enda mer apatisk perverst: La oss se hva som skjer, altså: Noe skje. For det er også like mye en krampaktig beruselse for dem, i selve frihetens gjerning, samme hva den består i, nettopp det å kunne si nei og faktisk gjøre det, til tross for om man i etterkant, med en slags grufull nytelse, innser at alt nå er tapt, som om man spilte mot huset. I det minste, bokstavelig talt, handler det om å ta en beslutning og stå for den, forkvaklet eller ikke (troshandlingen som hos Kierkegaard representerer å kaste seg ut i det ukjente). Som regel er den imidlertid forkvaklet, siden karakterene jo tilhører en roman det skal være verdt å lese. «Nei! var det nærmeste Bj. Hansen kunne komme et meningsfylt liv.» Men disse grensene er som sagt linjer i sanden; de viskes fort ut og forgår. Var det så noen mening i det hele?

Ofte blir vi vitne til at alt rakner for disse opprørerne (med unntak av for eksempel antihelten AG Larsen i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984)), men for flesteparten som ikke slipper unna, er det neppe så det er noen skadefryd å spore fra forfatterens side; det ligner mer på en uforvarende vond konstatering av at ungdommens idealer er rusk i det borgerlige maskineriet, og at den største tjenesten man kan gjøre seg selv er å avvenne seg fra disse først som sist. Skjønt den typiske Solstad-karakteren gjør jo nettopp dette. Han er, som det heter i Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen (2019), en «fastlagt person», som føyer seg og finner sin plass, gjør sin Sisyfos-gjerning – opp til et visst punkt. Og så går det ikke lenger, og han gjør et opprør:

«Men hva, eller hvem, var den rettet mot? Spørsmålet som dirret gjennom hele hans tilværelse den gang var: Er dette alt? Er det ikke noe mer? Det var rettet mot de andre, de som levde, lykkelige, med at det ikke var noe annet. Det var faktisk rettet mot menneskehetens lykke, vår tids lykke. I vår del av verden. Vesten. Den frie verden.»

Slik sett er ikke Solstad opptatt av tragediens kongelige og deres bratte fall. Han skriver heller ikke om den kvisete kunstneren som sulter seg til talent og berømmelse – ikke unntakene, nettopp ikke unntakene. Istedenfor handler det om folkene i margen, vel neppe de marginale i den forstand, men de som står i hjertet av tingene, som er ryggmargen, samfunnets salt, man kan kalle dem folket. I sosialdemokratiets tilfelle er det nødvendigvis snakk om de riktig nok privilegerte sliterne – lærere, lektorer, funksjonærer – som streber seg til en ypperlig pensjon, forhåpentligvis, etter flere år på universitet eller aller helst høyskole, det vil si personasjer som har innordnet seg etter markedet og normene, på samme vis som de greske kongene måtte bøye seg for gudenes fule innfall.

Gjennom den krakilske krattskogen

Det er kanskje dette «innbitte» som særmerker Solstad aller mest, både karakterene hans og romanforfatteren selv. Hans gjennomgående, ruvende vranghet i det han skriver. Plageånden. Da Solstad gjestet Litteraturhuset i Trondheim 1. juni i år, spurte en starstruck tyveåring i salen: «Har du noen råd til unge forfattere?» og det var kanskje nettopp denne vrangheten som da fikk Solstad til å avbite ham med sin vante kontante vittighet: «Nei.»

Det er helt klart at Solstad har et visst rykte på seg. En kamerat sa en gang, og det irriterer meg at han sikkert har halvt rett, at Solstad er for folk som elsker å lese, bare fordi de elsker å lese, og som sitter så fint i det både økonomisk, psykisk og karrieremessig at de kan bruke av overskuddet sitt til å forlese seg på «det eksistensielle». Slik kan han i alle fall fremstå, som sær, egen og krevende, og en som er uinteressert i sin leser. Det er nok ikke en presis karakteristikk, men vi nærmer oss. Det virker presserende å spørre: Hvorfor skal vi bry oss om å lese videre, når han så tilsynelatende ønsker å kaste oss av?

Den mest minneverdige scenen i Andrej Tarkovskijs Solyaris (1972) var for meg, som ung og hissig mann på jakt etter «kunst», underlig nok den samme scenen som fikk meg til å slå av filmen opptil flere ganger. Den var bare så stygt trettende, bokstavelig talt – to ganger holdt jeg på å sovne, den tredje gangen ble jeg bare forbannet. Her følger vi en bil som glir gjennom et futuristisk og grått Tokyo i det som føles som en ti minutter lang sekvens. Den populære forklaringen på hvorfor den ble med i filmen, er at Tarkovskij la den ved slik at utålmodige kinogåere skulle forlate salen først som sist.

Et fuck you til publikum, med andre ord, eller en hevdelse av sin kunstneriske integritet i møte med visse forventninger og publikumslatskap. Samtidig dette underforståtte påbudet: Vær skjerpet! Slik også hos vår Solstad. Hva er det med den så alt for ofte omstendelige skriften hans, som velvillig omtales som «essayistisk», men som uforblommet burde kalles «digressivt»? Tørrheten hans, de stadige konstateringene av det samme, sammendragene og avsporingene, som det enorme Ibsen-foredraget i Genanse og verdighet eller den aldri endende parentesen om mester Absalon i Roman 1987? Det er langtekkelig og pinefullt, selv for de vennligste leserne, men kanskje er det essensielt ved at det etablerer rytmen i romanen, et slags basso ostinato som gir teksten takt, og også en helt særegen humor. I likhet med barokkmusikk påbegynner skriften hans en uendelighet i variasjoner, noe som kan minne om Johann Sebastian Bachs fransk suite nr. 5, bare satt til prosa. Slik blir romanene hans til innsirklinger, ved at de kretser rundt et tema, et avgrenset problem, og prøver å presisere og utsi noe vesentlig, og insistere på det – et dilemma eller en erkjennelse – på mest mulig treffende måte, eller kanskje heller sett fra riktig vinkel eller i riktig kontekst. Resultatet er noe hardnakket, insisterende, nærmest motvillig og besatt. Integritet er iblant vanskelig å skille fra provokasjon.

Særlig følte jeg det slik ved å lese 16-07-41 (2002), romanen som har Solstads fødselsdato som tittel, og hvor forfatteren, utvilsomt bokas hovedperson, befinner seg i Berlin store deler av tida. Der går han virkelig i sirkler, forviller seg i et tett kratt av gatenavn, t-banestopp, ja, helt inntil det begredelige, for det er ingen ende på benevningene, og hva skal det tjene til?, spør man seg ubehjelpelig, den stakkars leseren, jeg, men man holder ut, lurer på hvor det faktisk skal ende, om det kommer noe svar eller spor, og følelsen er at forfatteren bare babler, holder noe på avstand, fortrenger, leder både oss og seg selv på villspor, men nettet snører seg uvegerlig inn rundt ham, eller gatene snører seg, og han går tom for strasser, hva skal skje når han sitter fast i sine benevninger og t-banestoppene er uttømt. Ja, hva skjer? På endestasjonen, plutselig, åpner romanen seg opp – han står i sitt barndoms Sandefjord, han er en liten pjokk, han er med sin far. Som leser er man liksom forbi det tettvokste krattet og kommet over tregrensen, og endelig er det utsyn og frisk vind! Var det hensikten å kaste av seg den utålmodige leseren på veien dit, var det meningen å gjøre lesningen så miserabel og jammerlig tørr at man ble sulten på forløsning, for deretter å servere barndommen desto mer oppriktig og fortjent, desto mer etterlengtet og uventet og vondt, portrettet av den døende faren som dåraktig forfølger sin drøm om å lage en såkalt perpetuum mobile (en evighetsmaskin), og sønnen som elsker ham og på et vis gir uttrykk for det ved å invitere hele skolen til å leke med farens fallskjermleker, som dermed blir nok en drøm som går i knas.

Romaner som 17-07-41, hvor den første halvdelen altså er en uoverstigelig og fraskrekkende jungelvandring, som så i siste halvdel ender med å snuble liksom uforvarende over et slags litterært Eldorado, er leseopplevelser som gjør at jeg regner Solstad som nobelpriskandidat over alle andre norske. Når jeg leser romanene hans, om det så er noe jeg leser på nytt eller om jeg bare minnes en bok, men særlig om jeg leser noe av det for første gang, er det å kontinuerlig få min tro på romanen ødelagt og samtidig fornyet. De er utvilsomt antiromaner, men kunne det, tenker man, vært annerledes? De fikse ideene mine om skriving blir knust, mens jeg kjenner på det oppkvikkende og dypt berusende (en frihetsberuselse?) ved å øyne sjangerens spillerom. Hvordan kan man skrive en roman etter Solstad, når hans ånd skuler ned og avfeier deg kontant og (pun intended) spøkefullt, når alt du skriver virker finurlig, snurrete og anstrengt «meningsfullt», og når det du klarer å finne på av originalitet nettopp lukter av påfunn og fiksjon, av å være konstruert, helt ut-tenkt og ferdig, i verste fall påståelig? Men like fullt får man en anelse om alle de mulighetene som åpner seg opp for romansjangeren, når rammen er sprengt!

Slik er modernismens dobbeltbevegelse og motto, som hos Solstad er en regelrett refleks, grunngitt i romanens konsept: å være en form som er åpen, krakilsk og brytende, og som lager sine egne regler. Selv om det gjerne er slik at man oppfatter noe umiskjennelig og kanskje irriterende «Solstad-aktig» i språket hans, er han likevel en forfatter det er umulig å få ordentlig tak på, som glir unna – en gast som stadig finner opp romanen på nytt. Neppe har han latt seg plassere, verken tidligere eller her eller – når det kommer så langt – selv av Peter ved Perleporten. Han vil nok derfor fortsette å plage oss, være et gjenferd som svever refsende og skrønende over den skrivendes nølende skulder – både som et eksempel til etterfølgelse og en påtrengende bankeånd som framtidige forfattere er dømt til å måtte utdrive, skal de få noe nattero. Å glemme ham er i alle fall utelukket.


Eirik S. Røkkum
(f. 1990) er poet og gjendikter. Siste utgivelse: Kaskader av okser og aske, Flamme Forlag (2021).

Powered by Labrador CMS