Korrespondanse, og det var påske

av Blomster & Bureau ved AN, EFV og AV



AN:

Jeg er i en tilstand

Min tilstand er post covid fatigue

Hvilken tilstand er dere i?

Huset er i god stand

Men taket må snart skiftes

Hva med deres nabolag?

Og duger tennene så langt?

Livet er en tilstand – noen sa noe om det

en tilstand av gjentatte kriser, hvor ondt og godt forutsetter hverandre

Det er lindrende å lese, for kroppen er i krise og sinnet mitt strever med tilgangen på lys Men jeg liker ikke maksimer

Pappa ringte i dag og siterte en russisk filosof:

«Det eneste skjønne er å elske. Det eneste sanne er å lide»

Jeg tror ikke på sånne setninger. De kortslutter på vei til lampa

Hva tror dere på, i deres tilstand, i denne verden?

I fjor tok vi bilde av en regnbue og skrev: «Vi har trua. Trur vi.»

Det er vel omtrent der det lugger

Ops. Jeg mente faktisk å skrive «ligger»


Mens vi ennå har hvete, har jeg bakt et brød


AV:

– livet er en tilstand.

Omskiftelig og påvirkelig.

Det er Den Stille Uka.

Barnehagen er stengt.

Jesus er ankommet Jerusalem.

Palmesuset har stilna.

Det er ikke mange biler på veiene.

Og Zelenskyj former talene sine innbydende og krevende mot statsoverhoder og regjeringer.

Jeg går ut i hagen.

I et intervju snakker Svetlana Aleksijevitsj om Hviterussland og opprøret i fjor:

«En kan si at på Majdan-plassen, under de opprørene, ble det forma et fritt menneske. Og nå har vi sett henne i full kraft,

hun frigjør oss alle.»

Jeg raker det brune, døde fjorårsgresset opp fra gressmatten,

akkurat slik jeg gjorde i fjor på denne tida.

Og i fjor der igjen.

Jesus døde for oss. Hvert år gjør han det på nytt, i skriften,

hvis vi husker det.

Det frie mennesket har allerede blitt forma.

Pesach, den jødiske høytiden som er vår påskes stammor, betyr «gå forbi». Er dét det samme som å gå videre, bevege seg, transformere seg?

Eller ikke bry seg?

Jeg hiver avfallet opp i trillebåra, tar tak i jernarmene og skyver den opp den lille bakken.

Seinere sier Svetlana Aleksijevitsj:

«Når Ukraina har seiret, kommer vi til å se det folket vi ble forelska i i 2020.

Da kommer vi igjen til å møtes ute på gata.»

Når Ukraina har seiret.

Vil det nå komme en endring, en faktisk endring – større enn noen gang?

Ved ikke-stedet mellom rekkehusene, bak det kommunale strømhuset, tipper jeg avfallet ut over fjorårets kompost.

Haugen blir større for hvert år.

Hvem sitt ansvar er denne lille, voksende organiske dynga,

mellom rekkehusene, ved siden av den lille

kommunale stikkveien – hvor alle bare går forbi?


EFV:

Snart, veldig snart no er det ferie, har eg tenkt, eller variasjonar over noko liknande: Veldig snart, ja, veldig snart no skal eg endeleg lene meg tilbake, ha litt tid! Litt kvile! Berre litt til, eit krafttak til, så er eg der. Ei veke med undervising her, ei veke med for mange ja-svar frå mi side her, ein brå mengde oppdrag som ikkje eigentleg er skriverelaterte, som å halde den same konfirmasjonstalen fem gonger i løpet av ei helg (til langt under minstesats fordi eg plutseleg var skrapa blakk der) og så er det brått verkeleg, det er ferie og eg har sendt dottera frå meg på tur og sit heime åleine i mitt altfor dyre, nykjøpte, kaotiske, men nydelege hus, og ser tida suse forbi meg i heidundrande fart. Kvifor har den det så travelt, eigentleg? Men eg tar meg saman, grip det mentale nakkeskinnet og går ut i bilen. Den er fullstappa med ting som skal ulike stader, vekk frå meg, vekk frå dette akkurat litt for vesle (men akk, så nydelege!) huset der eg no bur. Det er litt øydelagde leiker og kjøkkenting og bøker og arvegods og lampeføter og ledningar og elektronikk og elektriske massasjeputar for slitne nakkar og krydderhyller, og faktisk krydder også, i eit herleg samansurium, og bilen er så full at det ikkje var plass til oss då me fór avgarde på mini-påsketur før sjølve ferien starta, dottera mi og eg, derfor endte me med å ta båten i staden, ettersom eg heilt hadde gløymd å ta høgde for denne plassmangelen i bilen i det også altfor fulle hovudet mitt. Og hurtigbåten er svindyr, derfor blei det påskesnartur på høgde med miniferie til Roma, sånn reint prismessig, men heldigvis ikkje miljømessig, det er jo ei fattig trøyst. Men! Tilbake til no, til bilen, til den vesle glipa i tida som er her, augneblinken der kaoset snur og ting byrjar skje! Oppryddingsalarmen går! Eg er åleine, eg har lappen, eg har bil, eg har haugevis av ting å bli kvitt. Eg drikk (relativt) målretta opp kaffikoppen og går ut i bilen, det lyser på bensinlampa, men det lyt ikkje hjelpe, det må gå, og så, endeleg, er eg der, utanfor gjenbruksstasjonen, som det no heiter, det er betre slik, finare, gjer bosset vårt litt meir verdi enn å berre enkelt og greitt heite avfallstasjon: Den er stengt. Sjølvsagt er den det. Det stod på nettet at det var ope, ok, greitt. Det stemte så klart ikkje. Det er påske, den stille veka. Men inne i mitt hovud og min kropp og min bil er absolutt ingenting stille, det susar og blinkar av blod og av pump og kav. Og bak i bilen klirrar det av koppar mot metall, av plast i glade fargar mot bilens stålgrå interiør. Og så skal me heim, heile haugen og eg, det var inga løysing i dag heller. Og eg tenkjer på at påske betyr å gå forbi, me går forbi, rettare sagt, me køyrer, og så, vipps, er me tilbake der me nett var, heime, bilen fylt opp av skrap, av ting, gjenstandar som heilt inntil svært nyleg var av verdi for meg og familien min, men som no er lagt vekk og skal forsvinna. Ingen andre er her enno, det er berre meg og kattane, og det kunne vore så stille, men det er ikkje det, for inne i meg kokar det, nesten, det buldrar svakt, som eit kommande steinras eller vatn som er i ferd med å varmast opp. Men eg gjer ingenting, ingenting anna enn å varme opp att kaffien på kaffitraktaren frå idag tidleg og ta meg ein kopp. Så ser eg ut, og ser dei to kattane mine leike glade omkring i det nye tilværet sitt, det nye tilværet vårt, medan ein framand, grå katt som er usedvanleg diger (men så nydeleg! Hei der, pus!) har snike seg rett inn i vårt kjøkken, og forsyner seg av maten til mine kattar medan han ser avventande på meg som berre sit der og ser han ta for seg av det dyre spesialforet medan eg tenkjer litt på korleis eg skal gå fram for å jage han ut.


AN:

Man våkner alene og det er skjærtorsdag

Jeg åpner vinduet og ser at trillebåra er breddfull av gårsdagens regn

Skal det fordampe? Vil noen orke å tømme det ut? Kan en fugl eller en bygrevling drikke det?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i dag

Hvile av alle krefter

Spise fornuftig

Kroppen er svak, men slitesterk

Tenk, i kveld skal noen ha sitt siste måltid

Noen aner det kanskje – andre har ingen anelse

I Mariupol sier soldatene (mange av dem leger snekkere studenter) at de kommer til å bli drept eller tatt til fange en av de nærmeste dagene

Jeg vil så gjerne kunne spise frokost i morgen

Derfor legger jeg brødbiter på balkongen og vippser litt mer til Flyktninghjelpen

Slik ser gode gjerninger ut

(men jeg får ikke vippsa soldatene, og hva annet skal de kjøpe enn bare én patron til?)

Nå lander en skjære på rekkverket

men spurvene har allerede spist hver smule

Selv uten tenner kan de minste fortære alt – det veit mødre i alle arter

For den store fuglen er det skjæretorsdag

Selv med panoramaet den er unt der den svever over byen

er hver dag en skjære lik


Ikke-stedet hvor du kaster fjorårets løv, AV, minner meg om begrepet SLOAP

space left over after planning. For ti-tolv år siden forsøkte jeg å skrive ti-tolv dikt om det. Det defineres som «useless bits of ground left between streets and rigidly rectilinear International-Modernist buildings.»

Useless. Mon det. Det vokser vel opp et strå, i det minste. En grøfteblomst. En bie lander. Mens beboerne og pendlerne bare går forbi, vet denne bien, og David Attenborough i det fjerne, at den lille flekken også har sitt bruk.


Jeg ser nå at SLOAP også er en forkortelse for Science Literature and Open Access Publishing portal. Portalen drives av en gruppe forskere som streber etter å gi åpen tilgang til vitenskapelige artikler for et bredest mulig publikum verden over.


For alle skal med, skal de ikke?

Alle skal få tilgang, alle skal få.

Det er derfor det finnes et skur med kjøkkenting og bøker og arvegods og lampeføtter på gjenbruksstasjonen.

Det er derfor det finnes en visjon om at vi ikke skal anskaffe oss så mye mer, om at vi ikke skal bli så mange flere, på denne velbrukte jordflekken i en stikkvei i universet.


AV:

Jeg og sønnen min A drar på påskeferie til bestefar og momo og resten av familien.

Det første måltidet er kaffi, wienerstang og druer.

Som vanlig spør min mor: «Hvilken dag er det i dag igjen?»

Etterfulgt av sin lille trille gjennom timene, «akk og ve, akk og ve.»

Jeg prøver å holde familiesamtalen i nærheten av bevisstheten min, og spør:

«Ja, hva er skjærtorsdag igjen?»

Og når ingen svarer, sier jeg med moderdatterlig ansvar

før A løper vekk, før min mor vandrer videre, at jo,

var ikke det den dagen da Jesus spiste det siste måltidet med vennene sine, etter

at han hadde vasket føttene deres.

Da sier min mor: «Det er det dummeste jeg har hørt.»

Min svoger sier at akkurat det å spise et måltid sammen med gode venner, det er jo egentlig ikke så sprøtt.

Og min niese på 23 sier at hun gjerne ville vasket føttene til kjæresten sin.

A får et lekepåskeegg som vi legger i et glass med vann, etter en tid skal det sprekke opp og noe skal vise seg.

Vi lurer alle på når det vil begynne.

Etter noen timer bytter vi vann på egget, slik det står på pakka.

Slik at det kan begynne å sprekke.

I noen minutter er det helt stille i huset. Påskens stillhet.

Hvor kommer stillheten fra?

Og hva mente egentlig Jesus med at den som har, skal få, og den som ikke har, skal bli fratatt selv det han ikke engang har?

Hvorfor snakket han bare i lignelser som får øynene våre til å svirre som lykkehjul?

Vi venter alle på at det skal sprekke.

Slik at det kan vise seg.

«Off», sier min mor mens hun stirrer ut av vinduet, «har ikke sola vist seg i hele dag? Og det våger den?»

Skjærtorsdag går mot kveld.

I morgen er den lengste dagen.

Da har vi alle mulighet til å fylle oss med verdens sorg, fullt og helt gå inn i lidelsen.

Akke og offe oss, fra dypet av vår menneskelige håpløshet.

For siden å bli forløst.

TVen blir slått på til dagsrevyen.

«Off», sier min mor.

De norske mediene har ennå ikke sluttet å interessere seg for krigen i Ukraina.

Hvorfor ikke?

A spør momo: «Hvorfor sier du off hele tida?»

Når kommer det til å sprekke, tro, fullt og helt?

Og hva er det som egentlig kommer til å vise seg?

Min mor kommer inn igjen i stua fra en av sine vandringer. Går

mot vinduet, kikker ut og sier:

«Herrefred så mørkt her er, det er jo helt beksvart.»

«Mmm», sier min far

med nesa i avisa hvor det eneste han leser for tiden er de kritiske målingene over

grunnvannsnivåene.

«Ja, ja, akk og ve. Akk og ve.»


AN:
På trammen i sola, langfredag

1.

Ingen flytter inn i fuglekassa

Hagebyen bugner av vårlig kvitter, men heller ikke i år vil noen bo i fuglekassa jeg ga dattera mi i gave da hun var tre – nå blir hun seks

Det må være fordi den henger i solveggen

«Så lyst og varmt», tenkte jeg

«Legger vi egg her, blir de stekt», veit fuglene

Men heller ikke frøene mine vil de spise – den simpelt sammensnekra fuglemateren på balkongen renner over av solsikkefrø – slike blir ikke lette å få tak i etter Russlands invasjon i Ukraina – men fuglene vil ikke ha dem

Ikke sol og ikke solsikkas frø

Omsorg man så gjerne vil gi, som ingen vil ha

«Ikke kyss meg hele tida», sier min tre år gamle sønn

Begge barna har glemt hele fuglekassa

Og jeg vet at jeg må godta å bo i den alene


2.

Men idet jeg ser opp fra arket, kommer en skikkelse til syne i hullet!

Jeg tuller ikke, det er ikke tekstlig konstruksjon – å, for en glede!

Nå hopper den over i epletreet (det som gir færrest epler), tilbake inn i hullet, vender og titter ut

Venter på maken

Men kjære spurv, det blir for varmt! Er du sikker på at det ikke blir for varmt?

Jeg planla å flytte kassa til skyggesiden – men i skyggene vil vel ingen bo

Hva nå om jeg blir skyld i eggenes overoppheting, i spurvebarnas død?

Hva kan jeg lære mine barn da, hva har jeg egentlig lært selv?


3.

Vi skal legge ut frø til spurvene

(jeg vet at man ikke skal fore for mye, da tror de at eggene kan legges nærmest før snøen er gått)

Men kom, barn, strø alt ut i gresset!

«Tenk om det kommer rotter», sier dattera mi

Hun som stirra ufravendt da døde rotter ble kasta inn i krokodillenes gap i akvariet

og jeg måtte gå inn i et annet rom

Ja, tenk om det kommer rotter

De vil vi ikke mate

Rottas barn vil vi ikke fø

«Men tenk på de små rottebarna», prøver jeg, stirrer usikkert på mine barn, det er de som må ta framtidas beslutninger

«Dette er fuglebarna sitt», sier seksåringen

«Se flagg!» roper treåringen

Jeg ser bortetter hagene, forsøker å se det han ser

Men tre flagg vaier i hagebyen – jeg gjenkjenner bare det norske


4.

I fjor, da jeg endelig forsto hva et insekthotell er, kjøpte jeg ett på internett

Innimellom titta jeg inn i de små rørene, der fuglenebb og regn ikke kan trenge inn

De var tomme, alle som én (hulheten i matsiloer noen måneder fra nå)

Men en dag blåste det opp så kraftig at trillebåra velta, reklamefolderne fordelte seg selv langsmed portene og forbipasserende hasta hjem

Balkongdøra slo opp da jeg åpna den, et vindkast gjennom flettene fikk barndommens hårsårhet til å blafre opp

Og der, i et rør, satt en mygg

I det midterste hotellrommet for insekter, halvveis inne i det, var det lille hodet vendt mot åpninga, mot øyet mitt

Så vidunderlig at den var i fare i nærheten av meg


AV:

I dag, påskemorgen, viste det seg

at det vi fryktet hadde skjedd.

Glasset med det sakte klekkende lekepåskeegget var tømt.

«Å nei», bryter det ut av meg, «har du tatt kyllingen ut av egget?»

Det var jo uunngåelig, jeg hadde jo forutsett det.

Tre ganger hadde jeg forutsett det og sagt at vi må passe på

så ikke momo rydder bort glasset.

Den gule gummikyllingen står oppsvulmet,

med vingene hevet, oppkavet,

ved siden av kjøkkenkrana,

som om den vil fortelle noe,

som om den har oppstått og fått liv før den skulle og

er bevisst denne forbrytelsen mot et barns forventning.

Min far kommer og beskytter sin kone:

«Det er vel ikke så farlig.»

Nei, det er ikke farlig, svarer jeg, for uansett er menneskesønnen

også i år blitt overgitt menneskenes hender, også i år har de slått slå ham ihjel, også i år skal han gjenoppstå tre dager etter, som i virkeligheten bare er to, for så å vise seg.

Men jeg skynder meg,

som om det gjelder liv og død,

før A kommer inn,

før min mor ser hva jeg gjør,

å finne restene av eggeskallet i søpla, iscenesette gummikyllingen

inn i det halvknuste eggeskallet igjen, putte det ned i glasset, fylle på vann og

sette glasset tilbake der det sto.

Slik at barnet kan følge livsoppstandelsen

gjennom gummikyllingens miming av påskemysteriet,

og i morgen, søndagen, skal oppstandelsen få skje på ordentlig,

og så

når ferien er slutt

er Stillheten vekk

og Offingen over?


AN:

Påsken er over, korrespondansen også. Man bretter håndklær, skyver noe på plass, en runde stigespill i skumringa. Man lærer neste generasjon om terninger og ærlighet, men når barnets brikke raser ned den lengste stigen, godtar man å bytte med sin egen som nesten er i mål. Så ringer telefonen, slik den gjør uten å skille det vesentlige fra bagatellene. Det er et dødsbudskap. Det er venta, for vi fikk høre at hun var blå på leppene allerede i morges. Det er venta, for hun ble født i et bondesamfunn for nittini år siden, men det kommer likevel brått, for verden er plutselig en annen. Jeg går ut på balkongen for å gråte. Og der ser jeg spindelvevet som er spunnet foran insekthotellets røråpninger. Der min hensikt var å beskytte én og annen art, har en edderkopp vært klok på vegne av sin egen. Man fanges på vei inn, man fanges på vei ut, men kanskje, lille klatrer, er det som føde at vi blir fri.

Powered by Labrador CMS