Prosa

På stram line over en åpen grav

Cesilie Holck skildrer forholdet mellom en døende far og hans eneste datter med respektløse metaforer og pregnante øyeblikksbilder.

Publisert digitalt

Cesilie Holck

Til døds

Roman

Aschehoug, 2020

122 sider

Døden er, som kjent, ikke lett å bli klok på. Den er både noe alle mennesker har til felles, og noe fullstendig fremmed. Døden er rar. Mennesker har til alle tider prøvd å fylle tomrommet den utgjør med myter og fortellinger, tro og håp, men døden forblir både hverdagslig og uleselig. Forfattere som ønsker å behandle døden litterært, må med andre ord mestre en hårfin balanse; blir det for avklart og forsonlig, blir mysteriet borte, erstattet av en ryddig sentimentalitet som kan oppleves som intenst provoserende for enhver som har mistet noen til døden – som jo inkluderer alle som har levd mer enn noen få barneår. Går man for langt i den andre retningen, hvor alt bare er tom og mørk intethet, kan det fortone seg som en fallitterklæring, og man kan spørre seg selv hva vitsen i så fall var med å gå løs på et så stort og sentralt tema.

I Til døds skildrer Cesilie Holck det skjøre forholdet mellom en ung kvinne og hennes dødssyke far, og datterens sorgarbeid etterpå. Hun begir seg altså ut på stram line, langt over bakken.

Krater etter far

Romanens forteller er den unge filosofistudenten Yvonne, som lenge har vært opptatt av døden. Moren gikk bort da hun selv var spedbarn, mens faren forsvant ut av livet hennes så fort hun flyttet hjemmefra for å gå på videregående som sekstenåring. Nå dagdrømmer hun om å bli patolog og utøve snurrige og lekne eksperimenter på menneskelik: sy tynntarmen fast til hjertet og bruke det som jojo, fylle lungene med helium, sånne ting. Drømmeriene hennes utgjør et effektivt anslag, hvor Cesilie Holck på noen linjer gir et tydelig varsel om hva som ligger i vente: En uærbødig behandling av mørkt stoff. For en dag frontkolliderer fantasien med virkeligheten, da faren, det største, vondeste, mest merkbare fraværet, vender tilbake til livet hennes. Han har langt fremskreden lungekreft og han røyker fremdeles. Ingen vits i å slutte nå.

Dødsdommen kreften medfører, blir en brekkstang; Yvonne blir nødt til å forholde seg til faren igjen, til å vende blikket ned i krateret han etterlot seg da han brøt kontakten. Hun inviterer ham til å flytte inn på den trange studenthybelen i Bergen, en hjelpende hånd strakt ut med åpenbar ambivalens: «Du er den viktigste personen som ikke har vært i livet mitt.» Herfra prøver de to å navigere i det motsetningsfylte, ulendte emosjonelle terrenget i relasjonen dem imellom: Det er nært og fjernt, ironisk og inderlig. Samtalene deres er knappe, men fantasirike og ofte vittige utvekslinger mellom to kvikke, nært beslektete sinn som finner glede i å kaste ball med hverandre. Samtidig vibrerer teksten jevnt av Yvonnes frustrasjon og oppdemmete sinne over denne mannen som bare stakk av. Likevel er det fremgang og økt forståelse å spore. Helt til det går som det må gå, og Yvonne må navigere videre på egen hånd i en tåke av sorg.

Punktnedslag

Cesilie Holck har tidligere markert seg som en skarp, original og uhøytidelig kortprosaforfatter, senest med den glimrende Besserwisser (2018), og hun tar med seg mye av sitt særegne kortprosauttrykk inn i denne slanke romanen. Korte, pregnante, episodiske kapitler danner punktnedslag i forholdet mellom far og datter, og i Yvonnes forsøk på å klare seg på egen hånd – først da faren stikker av, siden da hun blir foreldreløs på ordentlig. Holck spiller høyt ved å komprimere det allerede risikable og enorme stoffet – altså, døden! – inn på en så liten flate. Hver setning strutter av mening, og aforismene ligger tett i tett: «Å tro er å ikke gidde vite. Håpet er en manglende evne til å gjøre grundig research.» Ikke alt er like slagferdig, men Holck treffer hardt og presist mer enn ofte nok til at teksten står støtt under vekten av sine egne ambisjoner.

I tilbakeblikkene så vel som i fortellingens nåtid dannes dessuten snart konturene av en eksentrisk, morsom, gåtefull mann som tilsynelatende aldri har tatt tilværelsen helt på alvor. Han serverte stekt gullfisk i barnebursdag til forferdete skrik, omtaler arkitektjobben sin som å «tegne grufulle rottelabyrintkolosser for studenter», og gikk i nystrøken hvit skjorte og fleecejoggebukser på kontoret, siden «ingen anstendig kunde ville finne på å titte under bordet likevel». All denne lette fandenivoldskheten har også hatt noe giftig og destruktivt over seg, som da han donerte hele Yvonnes barneværelse til Fretex så snart hun flyttet ut. Eller, verst av alt, da han helt sluttet å kontakte henne, da han ikke orket mer av tenåringsdatterens angst og «ukuelige ensomhet». Uansett fortsetter han etter beste evne å gi faen langt inn i sykdomsforløpet; han spiller sykepleierne smakløse små puss og deler fritt av sine refleksjoner med Yvonne:

«Det er noe frigjørende med det, om man ser bort fra at det er katastrofalt. Endelig er jeg fritatt fra alle konvensjoner. Jeg kan fortsette som før. Spise pølser til frokost, hamburger til middag og boller til kvelds. Drikke tre liter cola. Røyke tretti sigaretter om dagen og femten om natten. Jeg kan smatte og spise med åpen munn på restauranter, prompe i heiser, vise finger til alle bilister. Gå på rødt lys.»

Slikt kan fort ende opp som gratulasjonskortklokskap – carpe diem, dance like nobody’s watching – men romanen er både kløktigere og mindre sentimental enn som så, og lar farens lille monolog munne ut i stadig mer absurd og fantasirik lalling, som Yvonne til slutt avfeier som «det mest meningsløse jeg har hørt noen gang.» Man kan være så pussig og gøyal man bare vil, «ingen er eksentrisk i døden». Romanen vender aldri blikket vekk fra katastrofen som venter. Både far og datter retter i løpet av romanen sitt spisse vidd mot selvhjelpsfloskler og billig trøst, mot banale forsøk på å se lyst på ting, og i det håpløse, uunngåelige arbeidet med å gå døden i møte finner de to frem til et slags fellesskap; de diskuterer hva det skal stå på gravsteinen hans og hva hans siste ord bør bli, eller fabulerer om å finne opp en dødssimulator.

Den rare døden

Slik døden både er kjent og ukjent, utgjør også faren selv både den sentrale figuren i datterens liv, og en uknekkelig kode for henne: «Man kan ikke vite et menneske.» Forholdet mellom de to er vondt og friksjonsfylt stoff, fylt av spenninger som ikke lar seg oppløse, gamle konflikter som aldri vil la seg rydde opp i. Samtidig er det til tider veldig morsomt. I nettopp dette knutete og evig uavklarte nærmer romanen seg dødens egenart på en måte som føles ny og – paradoksalt, kanskje – frisk. Til døds mestrer det fruktbare samspillet mellom form og innhold som kjennetegner all god litteratur, ved å absorbere og agere dødens grunnleggende dagligdagse underlighet.

Sykdommen og sorgen settes på plass med respektløse metaforer; kreften er «en myndig firmenning som plutselig insisterer på å tilhøre familiens innerste sirkel, men som ingen av oss klarer å ta på alvor», mens dødsannonsen er «vemodets hallik». Ved å nekte sentimentaliteten surstoff på dette viset, bevarer hun det uutgrunnelige som er tekstens omdreiningspunkt; her er ingen klimaktiske forsoningsscener, lite av det amerikanerne kaller closure. I stedet gror det frem en trassig livsvilje, «et kanskje, usynlig og ømt», et spedt og spirende håp som ikke bare skyldes manglende googling.

Leif Bull (f. 1977) er litteraturviter, forfatter og kritiker i BLA. Hans seneste bokutgivelse er Neonskrift: Essays om litteratur, natten og New York (Cappelen Damm, 2018).

BLA 2/20.

Powered by Labrador CMS