Brev.

Til en fiktiv nonne, fra et konstruert jeg

Våren 2022 er ikke slik jeg forestilte meg. Jeg så for meg å være alene, ventende, og har jeg ikke alltid følt det trygt å ligge slik og vente? Isteden forelsket jeg meg.

Kjære Iris,

Våren 2022 er ikke slik jeg forestilte meg. Jeg så for meg å være alene, ventende, og har jeg ikke alltid følt det trygt å ligge slik og vente? Isteden forelsket jeg meg. Det skjedde plutselig, mildt, intenst. Vi møttes i en samtale der vi snakket om Eric Rohmers filmer, kan det bli bedre? Da jeg skrev til deg i høst, så jeg for meg våren som en udefinert strekning i livet, dager uten planer, med plass til overraskelsen. Jeg så for meg å sykle rundt i byen på jakt etter hvit asparges eller en kanelbolle, bare for å ha et mål for turen. Det er noe ensomme kvinner lærer seg: å ha et mål for turen. Etter all øvingen jeg har med ensomheten, tenkte jeg at denne våren skulle jeg virkelig klare det: Den livlige tristessen! Skriving og eufori. Bøker på sengekanten og ingenting annet. Isteden rusler jeg gjennom St. Hanshaugen-parken og ned til Y. Han bor på den andre siden av gravlunden. Han spør om jeg vil ha middag. Og for meg har det aldri føltes som dette, så lett, så aktivt, så ømt. Jeg tar hyppige notater om omveltningen, og tviler på alt jeg har skrevet inntil nylig. Y påvirker skriften herfra, det er åpenbart, og jeg lar det skje. Nøyaktig på hvilken måte vet jeg ikke, men at han endrer noe er klart. Og har jeg ikke alltid ønsket denne endringen? I ensomheten hadde jeg en idé om at jeg skrev til en fremtidig elsker, og nå hendte det. Jeg skrev i et essay at jeg ønsket kjedsomhet, og så fikk jeg det. Selv om kjedelig vil jeg ikke kalle det. Heller heftig. Og det føles som det mest radikale jeg kunne funnet på å gjøre her og nå: Å binde meg til én. I den grad han vil la meg bindes. Å, nå er jeg vel svulstig. Kan du leve med det?

I går morges da jeg gikk derfra, fikk jeg med Alain Badious Lovprisning af kærligheden, oversatt fra fransk til dansk, en samtale i bokform som Y har snakket om og skrevet om og som han mente jeg måtte lese. Tittelen er lånt fra Jean-Luc Godards film Éloge de l´amour, og i likhet med Godard er Badiou opptatt av kjærlighet og motstand, og kjærlighetens forhold til filosofi, politikk og kunst. Tidligere har jeg lånt Susan Sontag og Robert Bresson, og mens jeg kledde på meg bukse og T-skjorte, mens Y lå under dyna og smilte, sa jeg at kanskje ville jeg skrive om disse bøkene.

Han sa, skal du det? Da kommer vi begge til å ha skrevet om Badiou i tekster på trykk.

Jeg sa, du skriver kun en digresjon om ham.

Han sa, mens du skal skrive en lang avhandling?

Så lo vi.

Jeg sa, når du gir meg bøker får det konsekvenser.

Han spurte, skal du skrive om de andre bøkene du har lånt også?

Jeg sa ja, helt klart, det er vektige bøker.

Han sa åh, så det er bøker med vektige konsekvenser.

Eller noe lignende. Sånn holder vi på.

Jeg liker godt det Badiou skriver om kjærlighetens sannhet. At det er noe med kjærlighetsmøtet som åpner noe som ikke ville vært der ellers, i meg, i ham, i det som oppstår mellom oss. Overraskelsen! Hengivelsen! Så mange nye begynnelser. En kald februarkveld, å stå med boblejakke og joggesko i snøen og føle meg helt dum og helt svak for en jeg ennå ikke kjenner. Og at det fortsetter å føles slik! Hele tiden et mer, mer, mer.

Sitatet som føles mest treffende for tilstanden de siste månedene er fra Maggie Nelsons Argonautene, der hun skriver «jeg føler at jeg kan gi deg alt uten å miste meg selv». Og i et annet avsnitt: «Hvorfor tok det så lang tid å finne en som perversjonen min ikke bare overensstemmer, men er perfekt forbundet med?»

Slik har jeg det: Hvorfor tok det så lang tid? Samtidig: Endelig, endelig!

Nelson er kanskje mest kjent for å understreke det prosessuelle, den evig pågående tilblivelsen, underveis-perspektivet. Et møte er ikke et sluttpunkt, en endestasjon, en statisk plassering i sofaen, men et utgangspunkt for mer bevegelse, mer menneskelig rot. Slik må det være for menneskelige dyr, vi er rastløse.

Det er april når jeg skriver dette, antagelig mai når brevet når deg, fuglene kvitrer intenst. Det eneste jeg klarer nå for tiden er notater, fragmenter, konstateringer av her og nå, og så leser jeg, ser film, går tur. Da jeg skrev til deg i høst, var jeg så langt inne i ustabiliteten, mens nå føler jeg mer ro. Jeg har byttet ut Tinder, happn, Instagram og Snapchat med Godt Brød-appen. Boka jeg leser er Sontags On Photography som Y la i et påskeegg, etter at jeg skrev på en melding at han gjør teori vakkert for meg igjen. Etter et halvt livs redsel for hvetemel har jeg begynt å spise pastaen han serverer. Bare det at han lager mat til oss, gjør meg så glad.

En annen morgen møter jeg en venninne i gravlunden. Hun er ute og triller sønnen, jeg er på vei hjem. Venninnen er også redaktøren for mine siste bøker. Vi kan kalle henne M. Vi snakker om hvor rart det er når man tidligere falt for utilgjengelighet, når så mye av tiltrekningen handlet om det vanskelige, umulige, kompliserte – for så å forelske seg intenst i en som faktisk vil.

Jeg sier, jeg redd for å være kjedelig.

M spør, du er redd for at han skal synes du er kjedelig? Eller redd for å ha det kjedelig?

Jeg sier, nei, nei! Kjedsomhet er det jeg vil ha!

M sier, jeg tror dette er bare fint, en myk start.

Hun spør, en roman om kjedsomhet?

Jeg sier, kanskje det.

Badious bok åpner med en epigraf fra Rimbauds En årstid i helvete: «Kjærligheten skal gjenoppfinnes, det vet vi». Filosofen skriver at kjærligheten er truet. Han nevner en fransk datingside som kalles Meetic, som tilbyr kjærlighets-coaching og lokker med slagordet «Oppnå kjærlighet uten risiko!» I kapittelet om kjærlighet og politikk skriver han at tenkningens oppgave i dag er å skille de tingene som «på upassende vis er blitt blandet sammen». Kjærligheten må holdes atskilt fra politikken. Jeg fester meg ved dette, kanskje fordi jeg i lang tid har opplevd at ting flyter over i hverandre, at alt henger sammen med alt, som det på et vis gjør, men nettopp derfor er det nødvendig å skape skiller. Derav Godt Brød-appen.

Og gjenoppfinnelsen?

Jeg har ikke vært den beste på å etablere eller opprettholde tydelige skillelinjer. Liv og skriving. Privat og offentlig. Lengselen etter lettelse, ekstase, og behovet for å henvende meg til en klok nonne. Men det er motstand i sammenblandingen – hos Nelson, for eksempel, i refleksjonen som knyttes til den personlige kroppen. Jeg tror fortsatt på nødvendigheten av det.

Bresson bruker også klosteret som et bilde i Noter om Kinematografen – klosterets hvite vegger og filmens lerret, det strippede uttrykket. Komisk modernistisk i sin søken etter sannhet, i ideen om begrensning. Men jeg er interessert i den spirituelle stilen. Mest leser jeg denne boka fordi Y lånte den til meg, så klart. En lyseblå pocket med hans utropstegn og anmerkninger i margen, skrevet med blyant. Tre oransje papirstrimler på utvalgte sider. Jeg tror han leste denne da han skrev det essayet som gjorde at vi møttes. Det er nok til å gjøre meg myk.

Slik møter jeg Bressons noter med mengder av sentimentalitet.

I fjor sommer levde jeg meg fullstendig inn i Eric Rohmers Den grønne strålen der protagonisten Delphine tilbringer ferien i desperasjon. Idet hun ankommer Alpene, finner hun ut at hun vil hjem, tilbake til Paris. Det hun leter etter finnes ikke i fjellhytta hun får låne av en venn. Sommerlig tristesse. Å møte mennesker overalt, bli med til feriehus, familieselskaper, vennefester, pikniker, bare for å kjenne seg mer ensom. Romsteringen i byen og provinsen, vinglingen og veivingen, kavingen og transporten. Å ikke vite hva man vil. Fortvilelse når hun sitter på en trapp med leirpotter og pelargonia på hvert trinn, en rosebusk i bakgrunnen, hun gråter og sier til en venninne «jeg trenger en ordentlig ferie». Eksistensielt drama i juli. Når alle rundt en har evnen til å nyte dagene, som den svenske jenta Delphine møter på stranden, hun som «elsker å ha det gøy». Bildet av sandstranden i 1985, azur-hav mot kronglete klipper. Delphine ser drømmende ut i luften før hun løper gråtende fra en restaurant. Hun gidder ikke å late som. Pakker kofferten og tar toget til en ny kystby. Lettelsen kommer i sluttscenen der hun møter en ny venn på stasjonen. Sammen ser de den grønne strålen. Rohmers moral: Frelsen finnes i tosomheten.

Fra mitt ny-kjæreste-perspektiv lurer jeg på fortsettelsen: Hvordan har de to det når de kommer hjem? Hvordan blir hverdagen?

Marie Rivière, hun som spiller Delphine i Den grønne strålen, inntar rollen som bedagelig bokhandler involvert i et intrikat kjærlighets-plot i Rohmers Conte D`Automne. Isabelle, som hun heter her, skriver en kontaktannonse på vegne av sin single venninne og finner en passende mann. Omgivelsene er franske vingårder, kafeer, drueranker. 1990-tallets koloritt. Blind-datingen foregikk via papiravisa på den tiden. Jeg ser Conte D´Automne i senga med Y, pakket inn i dyner og puter, sengetøy i blå og grå lin, kaffe til ham, te til meg. Åpen balkongdør, blå himmel og fuglekvitter. Det er den siste søndagen i april og første gang vi ser film på morgenen. Vi ser halve filmen, tar en pause, før vi ser resten av filmen. Etterpå snakker jeg om dilemmaet mitt, for naturligvis er det et dilemma: Skal jeg skrive om ham? Skal jeg gjøre Y til levende modell? Jeg sier at jeg er i en skrivekrise, men en fruktbar krise. Han legger ikke for mye i det. Han sier, det er sikkert nyttig. Han sier at han er på litteraturens side, på min side. Han sier, så lenge du lar meg lese.

To av bøkene Badiou nevner er André Bretons Nadja og André Gorz´ Brev til D. Nadja – den surrealistiske romansen. Intim bekjennelse, følelsen av det vidunderlige. Kvinnen er et mysterium i Bretons roman. En fremmed han møter om natten, en han aldri kan holde på. Gjennom jakten på Nadja demonstrerer han intensiteten i kjærlighetsmøtet, den ønskede selvoppløsningen. «Hvem er jeg?» spør han på første side. Svaret, foreslår han, er å finne i hvem han forfølger.

I Brev til D. er det annerledes. Boka er et kjærlighetsbrev fra journalisten og filosofen André Gorz til hans dødssyke kone Dorine. Åpningen:

«Du blir snart åttito år gammel. Du er blitt seks centimeter kortere, du veier bare førtifem kilo og du er fortsatt vakker, yndig og tiltrekkende. Vi har levd sammen i femtiåtte år, og jeg elsker deg mer enn noen gang. Igjen kjenner jeg et fortærende tomrom i brystet som bare kan fylles når jeg kjenner varmen fra kroppen din mot min egen.»

Året etter boka ble skrevet, begikk Gorz og konen selvmord sammen. De lå ved siden av hverandre på soverommet. Rundt dem lå håndskrevne brev adressert til venner og bekjente.

Gorzs bok er en hyllest til varigheten, mer enn det øyeblikkelige. Eller: det øyeblikkelige i det varige. Brevet minner om det fremmede og foranderlige i den andre. Det viser verdien av mildheten, ømheten, vennskapet – og skjønnheten i å ivareta det.

Y snakker om å holde fast ved og ivareta «annetheten» hos den andre. Han låner bøker av meg også, og refererer i tekstene han skriver. Slik snakker vi sammen også når vi ikke er sammen.

Jeg har skrevet dette brevet av og på, nå setter jeg punktum og går til posten. Vårlig morgen. Jeg skal kjøpe brød og steke et speilegg. De siste ukene har jeg hatt mange muligheter til å gå i kirken, og latt hver høymesse og aftenbønn gli forbi. Hvem trenger kirken når man er forelsket. Alt til sin tid! Inntil videre praktiserer jeg fordypning. Jevn grønn te-energi. Forpliktelse og dedikasjon til Y, til lesingen, til overraskelsene. Korte glimt av innsikt. Inntil videre er det altoppslukende, akkurat slik det skal være.

Powered by Labrador CMS