Prosa

Kvinnen fra sigarettfabrikken

Judith Hermanns siste roman befester hennes posisjon som en av Europas mest lesverdige forfattere.

Publisert digitalt

Judith Hermann

Der hjemme

Roman

Pelikanen Forlag, 2021

186 sider

En ung kvinne arbeider en sommer på en sigarettfabrikk. Hver dag står hun og følger med på en maskin som putter tobakkstrimmelen i fordeleren, og hver kveld går hun ned på bensinstasjonen like ved der hun bor for å kjøpe is. En kveld hun står med isen i hånden, i ferd med å betale, tar en eldre mann tak i henne. Han forteller at han er tryllekunstner. Han vil at hun skal legge seg i en kasse, han vil sage henne i to. Hun passer perfekt, sier han. En uke senere drar den unge kvinnen hjem til den gamle tryllekunstneren og hans kone. Hun legger seg i kassen, hun lar seg sage over, og ekteparet inviterer henne med på et skip til Singapore. De vil at hun skal bli en del av forestillingen deres.

Slik åpner Der hjemme, Judith Hermanns siste roman. Hermann, som debuterte med novellesamlingen Sommerhus, senere i 1998, regnes som en av Tysklands mest toneangivende novellister. Med Der hjemme har hun skrevet sin andre roman, og den særegne, presise stemmen som har preget hele hennes forfatterskap, skinner også her.

Mangetydig realisme

Episoden som åpner romanen er et tilbakeblikk, en gjenfortelling av noe som hendte nesten tredve år før bokens egentlige handling utspiller seg. Den unge kvinnen, historiens navnløse forteller, er i dag 47. Hun dro aldri til Singapore. Hun traff heller aldri tryllekunstneren igjen. Likevel legger den altså et slør over hele romanen, denne første, innledende fortellingen.

I løpet av tiden som har gått, har fortelleren vært gift og fått en datter. Datteren har flyttet hjemmefra, og selv har hun flyttet fra mannen sin. Hun har dratt østover, til ei landsbruksbygd ved kysten. Hun har bosatt seg alene i et hus og begynt å arbeide på bensinstasjonen til sin bror. Hun treffer Mimi, en kvinne som nylig har flyttet tilbake til hjembygda, og broren hennes, grisebonden Arild.

Umiddelbart er det lite bemerkelsesverdig ved denne historien. På overflaten kan det hele fremstå realistisk, for ikke å si sosialrealistisk. Dette er ikke et vakkert sted, i alle fall ikke slik det trer frem i teksten. At hun likevel kan oppleve det slik, som romantisk, er en mulighet Mimi og Arild gjør sitt for å bekjempe. Mimi forteller henne historien om en havfrue som ble dratt opp på land og skjendet, og senere har fått skylden for alle naturens stormer. Arild, som ellers er en mann av få ord, forteller: «Folk begravde de døde babyene sine under ildstedene. De begravde døde dyr under ildstedene. De var ville.»

Men den unge kvinnen som ikke lenger er ung, vet allerede godt at bygda ikke er romantisk. Hun hører lyder fra loftet om natten og har begynt å sove med våpen under sengen. Hun har sett de nærmere tusen dyrene i Arilds grisehus, de kravler oppå hverandre, oppskrapte og misformede. Og hun har truffet Nike, den tyve år gamle jenta som hennes snart seksti år gamle bror er besatt av. Nike har knapt tenner igjen, hun har ingen familie og ingen venner, med unntak av denne forelskede mannen som kjører henne rundt, til parfymeriet og til neglesalongen. Han kjører henne også til husvognene, der han venter i tyve, tredve minutter mens hun er inne i en av dem. Han kan ikke forstå hva hun gjør der inne, eller hvorfor hun ikke vil fortelle ham det.

Nei, det er ikke romantisk, dette – men sosialrealistisk er det heller ikke. For volden, misbruket, det brutale ved landskapet, ved jenta som på så mange måter fremdeles er et barn, skrives frem i Hermanns rene, måteholdne språk. Det er et språk som verken skjønnmaler eller utbroderer, og som i alle Hermanns utgivelser, er det en fryd å befinne seg i. Ikke minst fordi oversetter Sverre Dahl nok en gang beviser hvilken størrelse han utgjør i tysk-norsk litteratur.

Livet i en kasse

Som barn ble Nike sperret inne i en kasse. Det er dette hun forteller fortellerens bror, og han tror henne, slik han tror alt hun forteller ham. For broren fremstår nærmest som en hund, tilbedende, uforstående og pompøs i sin håpløse erklæring: «jeg ville aldri sperre henne inne i en kasse.»

Det er i det hele tatt noe dyrisk ved det som skrives frem i denne romanen, i karakterene så vel som i landskapet som omgir dem. Fortelleren får hjelp av Arild til å sette ut feller for måren hun synes hun hører på loftet. Hennes bror, som i sine følelsers vold nesten blir manisk, erklærer at en sovende Nike ligner en murene. Det får meg til å tenke på havfruen i Mimis historie, hun som var så vidunderlig at de som fant henne ikke kom på annet å gjøre enn å ødelegge henne.

Parallellene til hendelsen for nesten tredve år siden, da fortelleren selv la seg frivillig i en kasse, trer frem. Hun hadde glemt hendelsen, forteller hun, men den dukker opp igjen nå, «på grunn av huset i dikelandskapet, på grunn av Mimi og Arild og på grunn av mårfella». Her, i en del av landet der havfruen pryder regionsvåpenet, når hun har blitt kjent med ei jente som har levd i en kasse, og når hun har innledet et forhold til en mann som viser henne et hus der hundrevis av griser kjemper om plassen i bingene, kommer historien tilbake til henne. Tross alt: Det finnes mange måter å være sperret inne på.

Piken fra fyrstikkfabrikken

Mimi, som har vendt hjem til sin barndoms bygd, til stedet der broren og foreldrene bor, spør fortelleren om hvor røttene hennes er. Fortelleren svarer at hun ikke har noen. «Ikke se sånn på meg», sier hun. «Det er helt normalt. Noen mennesker har røtter og andre har det ikke.»

Så hva er det da hun holder fast ved? Sin nitten år gamle datter snakker hun knapt med, men det hender datteren sender lenker til koordinatene sine, slik at foreldrene kan se henne, det vil si: elektroniske spor av henne, blinkende på stillehavsøyer, omringet av blått. Et mer tilgjengelig holdepunkt er Otis, eksmannen hun sender meldinger som ligner dagboknotater, små beskjeder til en tidligere versjon av henne selv. Men det viser seg at Otis har en annen versjon av historien om tryllekunstneren. Når hun så spør broren om hva han husker fra denne tiden, beskriver han leiligheten hun bodde i som en fra en finsk film.

«Han har rett, slik var det. Jeg røkte som jenta fra fyrstikkfabrikken, hun var blond, taus, satt i et rom der det i midten sto et biljardbord, men ikke noe annet, og røyken fra sigaretten hennes ble forsølvet av motlyset. Det er rørende at broren min sammenligner meg med denne jenta.»

Aki Kaurismäkis Piken fra fyrstikkfabrikken, som kom ut i 1990, er en klassiker innen finsk film – og som parallell til Der hjemme er den svært virkningsfull. Kontrasten mellom Hermanns fortellers lavmælte observasjoner og det hun omgir seg med, minner om filmens forunderlig dempede skildring av en ung kvinnes tragiske skjebne, en arbeiderklassehverdag løsrevet fra pretensjoner. Også filmen er ordknapp og stilren. Også den faller, på eget, besynderlig vis, mellom det magiske og det sosialrealistiske.

Det er rørende, synes Hermanns forteller, at broren sammenligner henne med denne piken, dette mennesket som aldri treffer noen tryllekunstner, og som ender med å drepe hele sin familie.

Det er ikke uproblematisk å estetisere lidelse – men i Judith Hermanns forfatterskap er både estetisering og lidelse mangelfulle begrep. Det er noe dypt menneskelig ved denne verdenen som hun skriver frem, og ikke minst ved skikkelsene i den: ved deres historier, både de lavmælte og de storslåtte, ved deres forsøk på å skape mening, og deres retningsløse, desperate avhengighetsforhold til naturen.

Når det kommer til stykket, er det kanskje dette bokens magi består av. Det er den samme magien som omslutter tryllekunstnerens latterlige kasse, i blått glanspapir og med små sølvstjerner klistret på. Men det gjør den ikke mindre virkelig.

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er kritiker, litteraturviter og bibliotekar.

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS