Prosa

Feberfesten

Med «Mine venner» har Monica Isakstuen skrevet er en burlesk roman om ubehaget ved å se seg selv gjennom sine venninners øyne.

Publisert digitalt

Monica Isakstuen

Mine venner

Roman

Gyldendal, 2021

270 sider

Før jeg leste Monica Isakstuens forrige roman, Rase fra 2018, var jeg forberedt på å la meg rive med av protagonistens voldsomme raseri. I stedet ble jeg, omtrent fra da jeg begynte å lese, fylt av en forunderlig følelse av letthet – en ro som hang igjen også etter at boken var fullført. Kanskje var jeg lettet over ikke selv å være småbarnsmor, over ikke å møte samme type forventninger og krav som romanens akk så skamfulle jeg – men mer enn noe annet tror jeg at jeg reagerte på romanens vilje til ganske så uhildet å skildre noe så menneskelig som raseri. At også raseriet, i all sin vederstyggelighet, kunne tre frem i språk, var intet annet enn befriende.

Mine venner er Isakstuens femte roman, hennes første på Gyldendal, og i motsetning til i hennes tidligere bøker, er det ikke familielivet som står i fokus. Romanen åpner idet dens navnløse jeg forlater en konfrontasjon med sin beste venninne. Hun har lenge prioritert akkurat denne venninnen, hvis vennskap hun har dyrket i opposisjon til «åndsforlatte kjernefamiliefitter med / predestinerte middelklasseliv», fremfor stort sett alle andre. Når hun nå, på sin førtiårsdag, rasende og fortvilet vender hjem etter krangelen, viser det seg at hennes plutselig forhenværende bestevenn har samlet alle disse andre, kvinner som har vært viktige for henne på ulike stadier i livet, til en overraskelsesfest. Absurditetene som så utspiller seg fyller meg med samme, forunderlige letthet jeg husker fra Rase – men Mine venner gjør også mer enn å gi raseriet et språk.

Det hjertet eller begeret er fullt av

Det er ingen overraskelse at Isakstuen, som tidligere har gitt ut både dikt og dramatikk, og dessuten også virket som husdramatiker ved Dramatikkens hus siden 2018, eksperimenterer med romansjangeren. Mine venner kan minne om et langdikt, en samling tekster med ujevn høyremarg og leken linjedeling, men med replikker som i en scenetekst. Romanens sceniske potensial synes åpenbart (Pia Tjelta og Tuva Novotny har alt snappet opp filmrettighetene), men teksten står sterkt også mellom to permer.

Det er et driv i disse versene, en vitalitet som rett nok ofte er mer morsom enn dyptloddende. Det er fornøyelig å se for seg kvinnen som eitrende forbanna lar seg underholde av stadig mer brutalt tilfredsstillende drapsfantasier:

«kjevekjøttet går til bikkja

han sitter klynkende på den andre siden av inngangsdøra

nytt hjem, full av forvirring, hvor er matmor

her er matmor

her er mat, deilig kjøtt, nam

nam

bare å forsyne seg»

Også på selve festen, i replikkene som tilskrives ALLE (det vil si: alle disse kvinnene som nå, uten tidligere å ha hatt noe særlig med hverandre å gjøre, står sammen om denne festen som mest av alt ligner et bakholdsangrep), er språkleken fornøyelig. «VI SNAKKER ETTER INNFALLSMETODEN», sier venninnene. «VI SLETTER / INGENTING, FOR DET HJERTET ELLER BEGERET ER / FULLT AV, DET RENNER MUNNEN OVER MED / SÅ HVIS VI SIER VITNER / HVIS ORDET VITNER GLIPPER UT AV OSS / SÅ ER DET VEL ENN GRUNN TIL DET». Også Mine venner snakker, slik jeg leser den, etter innfallsmetoden. Alt er på ingen måte like viktig, og mye får i likhet med ordet «vitner» bli stående uten videre kommentar.

Venninnekoret er intenst investert i vennskapet med jubilanten. «JA, FOR DET GLEDER VI OSS OVER, AT DU ER TIL / OG OVER AT DU VOKSER, TENK SÅ STOR DU HAR BLITT / OG HØY! OG FIN!» erklærer koret. Men i vennskap er stemningen ofte munter når anklagene hagler, også her: «OG OVER AT DU SAMLER VENNER SOM VILLBLOMSTER / PLUKKER ÉN OG ÉN OG SETTER OSS I / HVERT VÅRT EGGEGLASS».

Etter hvert som kvelden utvikler seg, og hver og en av vennene skal holde sin pinlig avslørende tale, deles de inn i typer. Og vi kjenner dem, disse typene, de er både vennene våre og oss selv, enda så lite vi liker å innrømme det. For EN AV DE FØRSTE kan like gjerne være EN SOM GLATTER OVER, og det finnes ingen motsetning mellom EN SOM ER FORTRENGT og EN SOM SIER DET SOM DET ER. Men at det er her, på dette marerittet av en fest, at sannheten skal frem i lyset, er like urealistisk som det er komisk.

En feberfantasi

Som helhet er ALLE et mangehodet monster. Men de er også bærebjelken i fortellingen: romanens driv, den dårlige samvittigheten som et gresk kor på protagonistens høyre skulder. For selv om premisset for Mine venner utvilsomt har visse likhetstrekk med Thomas Vinterbergs Festen fra 1998, er det lite i Isakstuens lekne univers som tyder på at vi skal forstå dette som et virkelighetsnært portrett av en mislykket fest. Snarere ser jeg etter hvert det hele for meg nærmest som en feberfantasi: som om raseriet etter krangelen med venninnen har manifestert seg som fysisk sammenbrudd.

Få steder er dette like tydelig som når ALLE bestemmer seg for at festen må dras i gang med en selskapslek, og får i oppgave å beskrive jubilanten med ett ord: «Grei / grei / grei, grei, grei, grei, grei / grei, grei, grei, grei over hele linja». I motsetning til romanens jeg, som pliktoppfyllende noterer ned de fineste adjektivene hun kan komme på, nekter venninnene å følge normene for sosialt akseptert oppførsel. De vil da ikke juge heller. Noe mindre sannsynlig kan jeg ikke tenke meg: I virkelighetens venninnegjenger finnes det alltid mer enn én EN SOM GLATTER OVER. At så ikke er tilfellet i Mine venner, er desto mer underholdende.

Grei er ikke bare et fryktelig adjektiv. Det er ordet barn stadig tyr til for å beskrive noen de ikke egentlig kjenner, eller liker. Bokomslaget, designet av Stian Hole, er utformet som minnebok, en slik bok man skrev hilsener i som barn. Og kanskje er det ikke særlig langt mellom de voksne kvinnene og jentene som en gang skrev «lev vel» i andre jenters dagbøker. Hvem som er penest, trenger mest eller stadig føler seg oversett, er like betente spørsmål i førtiårslaget fra helvete som i skolegården, når man kjekt skriver «Tre ord på snei, glem meg ei» til ei man må late som om man liker for ikke å skape splid mellom jentene i klassen.

Hverdagens ritualer

Kun noen ganske få steder fremstår vennskapet, venninneskapet, som noe godt. Til gjengjeld opplever jeg de partiene både som kloke og rørende. EN Å SNAKKE HÅR MED forteller for eksempel at alle samtaler begynner med spørsmål om den andres hår: «vi har kjent hverandre / hår først, deretter alt det andre / ikke for å glatte over eller stikke under stol eller / noe i den duren / men for å ha noe å holde oss fast i». De vonde, mer fortrolige samtalene muliggjøres nettopp av de hverdagslige samtalene om hår. Slike forsøk på nærhet fremstår både som fintfølende og bemerkelsesverdig lite kravstore – og når en annen venninne like etter erklærer at «jeg driter vel i hva du gjør med håret ditt / håret ditt er pent samme hva du gjør med det», slår det meg som et langt større overtramp enn det mer direkte «jeg vil ha hele deg».

Mine venner er en bok om vennskapets mange skyggesider. Av disse, er kanskje den som best skrives frem det ofte overkjørende behovet for å definere sine venner. At dette i stor grad fremstår som et forsvar mot skammen over å komme til kort i vennskap, over å være en såkalt dårlig venn, gjør det ikke mer tilgivelig. Men det taler til romanens ære at denne skammen er så gjennomgående i teksten. Vi tenker gjerne at vennskap skal vare for alltid. At det kun ytterst sjeldent blir tilfellet, gjør det ikke lettere å erkjenne.

Når letthetsfølelsen nok en gang kommer over meg, skyldes det ikke at Mine venner ikke er opprørende. Snarere tror jeg det er Isakstuens evne til å skrive både det vonde og det pinlige med humor så vel som vitalitet, som gjør leseropplevelsen så forunderlig lett. Det er derfor all grunn til å lese denne svært så underholdende boka. Alternativt kan man gi den til en god (eller dårlig) venn.

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er kritiker, litteraturviter og bibliotekar.

BLA 3/21.

Powered by Labrador CMS