Essay

Hjelp! Vi er dyr!

Det er tjue år siden vi drømte om å bli tigre, hester og sjøstjerner og kjempe mot onde, sneglelignende romvesen. Men young adult-serien Animorphs er langt fra glemt.

Animorphs - en serie bøker om fem tenåringer som ofrer alt for å hindre gråbrune romvesensnegler i å ta bolig i intetanende ofres hjerner og ta over verden - huskes i dag kanskje best for sine ikoniske forsider.
Animorphs - en serie bøker om fem tenåringer som ofrer alt for å hindre gråbrune romvesensnegler i å ta bolig i intetanende ofres hjerner og ta over verden - huskes i dag kanskje best for sine ikoniske forsider.
Publisert digitalt

I løpet av de siste par tiårene har enorme utenlandske salgssuksesser jevnlig satt sitt preg på barne- og ungdomslitteraturen også i Norge. Noen slike suksesser blir umiddelbare klassikere: Hvorvidt de av oss som «vokste opp med Harry» er født i 1980 eller 2000, er irrelevant i møte med nye generasjoners begeistring over Galtvort og Føniksordenen. Forelsket vi oss i Twilight-hunken Edward Cullen på ungdomsskolen, derimot, kan mye tyde på at vi var der da det skjedde – og at det nok ikke kommer til å skje igjen med det første.

Animorphs

er en romanserie for ungdom, skrevet av Katherine Applegate og Michael Grant, under navnet K. A. Applegate. Universet særmerkes av mørke, nyanserte etiske konflikter og en for sjangeren usedvanlig psykologisk dybde, noe som har gitt serien en vedvarende kultappell.

Mellom 1996 og 2001 utkom 54 bøker i hovedserien, samt 10 utvidelser; ghostwritere var involvert fra bok 25 til 53. Halvannet år etter første bok utkom, hadde serien solgt nærmere 10 millioner eksemplarer. I Norge utkom bøkene i Jørn Roeims oversettelse på Gyldendal. I 2021 kom første bok, Invasjonen, ut som tegneserie på Fontini forlag.

De mange salgseventyrene har gjort norsk forlagsbransje godt kjent med amerikaneres hemmelighetshold, non-disclosure agreements og enorme markedsføringsapparat. Men da den første Animorphs-boka kom ut på norsk i 1998, hadde ingen i Norge sett noe lignende.

Animorphs – en serie bøker om fem tenåringer som ofrer alt for å hindre gråbrune romvesensnegler i å ta bolig i intetanende ofres hjerner og ta over verden – huskes i dag kanskje best for sine ikoniske forsider. For å bli i stand til å stanse sneglene, bedre kjent som jerker, får nemlig de fem tenåringene en helt spesiell gave: evnen til å transformere, morfe, til alle verdens dyr. 53 av de 54 (!) fargesprakende omslagene viser morfingen i all sin glorete gru: Vakre, amerikanske ungdommer forvandles, bilde for bilde, til firfirsler og delfiner, isbjørner og gresshopper.

Selv var jeg for ung til å lese Animorphs da bøkene først kom ut. I rekkehuset i Ski var det søsteren min som ble hekta. Heldigvis behøvde jeg ikke å lese bøkene for å forstå magien. Den var åpenbar fra det øyeblikket jeg snek meg inn på rommet hennes og hentet ned en glinsende pocketbok fra hylla. Flipper man sidene i riktig tempo, er det ikke bare mennesket på forsiden som morfer: det gjør også den lille skikkelsen nederst i høyre hjørne av hver side.

Men bøkenes en gang så appellerende fysikalitet er også årsaken til at Animorphs i dag forbindes med nittitallsestetikk ala grelle MTV-videoer og skranglete science fiction-CGI. Forsidebildene, som en gang i tiden både var nyskapende og high tech, er ikke lenger salgbare. De fremstår som relikvier fra en fordums tid, som om de først og fremst hører hjemme i kjellerboder og på buzzfeed-lister («21 Horrifying Images Of Animorphs»).

Og likevel klarer jeg altså ikke å akseptere at Animorphs, denne serien som har solgt i flere titalls millioner eksemplarer og som i dag får voksne mennesker til å sitre av begeistring, er dødere enn vampyrer som glitrer i sola.

Et lite, blått skrin

Dette er ikke bare ønsketenkning. Tidligere i år ga Fontini Forlag ut en tegneserieversjon av første bok, og i fjor kom nyheten om at filmen fansen har lengtet etter siden nittitallet, da alt som fantes var en mislykket tv-serie, endelig er på vei. At forfatter K. A. Applegate har trukket seg fra prosjektet, lover ikke godt for seriens originale lesere – men så er det heller ikke de som må tekkes for at filmen skal bli en suksess.

Sett bort fra at smarttelefoner glimrer med sitt fravær, er det lite ved premisset for historien som er utdatert. Det introduseres med sjangertro effektivitet, og i løpet av de første tretti sidene er det meste etablert. Fem high school-elever treffer hverandre mer eller mindre tilfeldig på vei hjem fra skolen. Her er Jake, fortelleren av første bok. Med en sideskill andre bare kan drømme om, utpeker han seg raskt som gruppens uoffisielle leder. Her er Rachel, Jakes pene, blonde og etter hvert iskalde kusine. Her er fornuftige, godhjertede Cassie, seriens eneste svarte karakter, som praktisk nok, skal det vise seg, bor på gård. Her er også Tobias, skolens ensomme mobbeoffer, og Marco, Jakes bestevenn og seriens comic relief.

På vei over en forlatt byggeplass får de, til sin nokså milde forbløffelse, øye på «en flygende tallerken». Ut trår et romvesen, en andalitt. I likhet med andre andalitter, ligner Prins Elfangor en mellomting av menneske og rådyr, og han er dekket av blå pels. Han er også døende – men før han dør, forteller han ungdommene om de onde jerkene som har invadert jorda, og som tar kontroll over mennesker ved å åle seg inn gjennom ørene deres. I stedet for å ta imot hjelp fra de fortvilte tenåringene, vil andalitten gi dem krefter til å kjempe mot jerkene. Dermed ber han Jake gå inn i romskipet og hente ut et lite, blått skrin. Alle legger en hånd på skrinet, og Jake forteller: «Det virket som om det gikk et elektrisk støt gjennom meg, bare at det var deilig i stedet for vondt. Det kilte så jeg nesten måtte le.»

Språket er muntlig, effektivt og medrivende – om enn tidvis vanskelig å svelge for voksne lesere av anstendig kvalitetslitteratur. Dessuten er spenningskurven i hver bok eksemplarisk. For skjønt premisset er komisk (og det er mye humor her, både frivillig og ufrivillig), er det også, fra første stund, blodig alvor. De fem tenåringene oppdager raskt at de ikke lenger kan stole på noen. Både politiet og skoleledelsen er infiltrert. Jakes eldre bror er kontrollert av en jerk. Og Marcos mor, som i de første bøkene antas død, viser seg å være vert for den ondeste jerken av alle.

På mange måter ligner Animorphs andre dystopiske science fiction-fortellinger. Men i alle fall i ett henseende skiller serien seg ut. Jeg tenker naturligvis på tenåringenes fremste våpen i kampen mot jerkene: Morfingen.

Dyrets instinkter og menneskets hjerne

Forsidebildene er mer enn bare et stykke eksemplarisk nittitallsikonografi. De går rett til kjernen av disse bøkene, rett til det de fleste av oss husker aller best. (Selv bedre, tror jeg, enn de øre-vandrende sneglene.) Selv om tenåringene får evnen til å innta dyreskikkelser i løpet av to setninger, er nemlig selve transformeringen skrevet ut i langt større detalj. Jake, som er i tvil om dette i det hele tatt er virkelig, går nølende inn i sin første morf. (Kan hende forsøker forfatteren å gjøre opp for hvor ukritisk han aksepterer alt det andre den blå rådyrmannen forteller?) Først når han konsentrerer seg hardt, blir han hunden han ser for seg. Da gjør det ikke engang vondt. Han sammenligner det hele med å få bedøvelse hos tannlegen, du vet, «sånn at det egentlig ikke gjør vondt å bore, men du vet at det burde gjøre det?»

Det er ikke til å undres over at en gjennomsnittsleser av Animorphs – et barn på elleve, tolv, tretten, et menneske inne i, eller på vei inn i, en tid der kontrollen over egen kropp må ha vært minimal – lot seg fascinere av en verden der man når som helst kunne få en helt annen form. Animorphs kombinerer barnets drøm om superkrefter med det (pre)pubertale ubehaget over en kropp i forandring – og dessuten med skyhøy spenningsfaktor og etter hvert mesterlig psykologisk dybde.

For dette er ikke bare fysisk. Selv om Jake underveis lar seg distrahere av sine nye, hårete bein, er situasjonen når morfingen først er gjennomført en ganske annen: «Jeg var ekstatisk.» Dette, skal det vise seg, er mer enn bare en reaksjon på å ha gjennomført noe tilsynelatende umulig. Jake har nemlig lånt kroppen til en særdeles blid hund – og i Animorphs er menneskehjernen aldri upåvirket av kroppen den befinner seg i. Tvert imot. Menneskehjernen må kjempe mot dyreinstinktet hver gang en ny morf testes ut.

Til å begynne med er dette komisk. Som hund raser Jake over at det finnes en annen hund i hans hage – selv om det nettopp er denne hunden han har lånt DNA fra. At han senere, som firfirsle, instinktivt snapper til seg en edderkopp, er også – i alle fall en stund – utelukkende fornøyelig.

Møtet mellom dyreinstinktet og menneskehjernen gir dessuten morferne en uforutsett fordel: muligheten til å holde sine menneskelige reaksjoner på avstand. Da Jake får vite at storebroren er kontrollert av en jerk, er det hundens enkle, optimistiske natur som får ham fra å bryte sammen i sorg og raseri. Og i en krig som skal komme til å prege ungdommene på måter de lenge ikke engang kan se for seg, blir evnen til å flykte inn i dyrets psyke uvurderlig.

Fengsel eller frihet?

I så å si alle verdens kulturer finnes historier om mennesker med dyrelignende egenskaper. Flere sentrale egyptiske guder ble fremstilt som mennesker med dyrehoder, og gresk mytologi forteller om minotaurer, satyrer og kentaurer (hvorav sistnevnte minner mistenkelig om andalitter). I norsk folketro finnes hulderen, som virker som en vakker kvinne før hun snur seg og avslører en kuhale. Det er henne jeg tenker på når Rachel, i et forsøk på å skremme bort en innpåsliten mann, gjennomfører en halv elefantmorf: «Jeg hadde omtrent en tredjedels snabel og det meste av de store, myke ørene. Beina mine var som trestokker». At den vakre, unge kvinnen får dyriske trekk og blir fysisk frastøtende («legs like treetrunks» var et velkjent begrep under nittitallets syltynne skjønnhetsideal), har en parallell også i Ovids Medusa, som blir voldtatt og som straff får sitt hår forvandlet til slanger.

Like utbredt som historiene om hybrid-skikkelsene, er historiene om mennesker som kan bli dyr, altså dette vi på norsk kaller «hamløper», og som på engelsk blir «shapeshifter» eller «skin-walker». En slik tilstand fremstilles ofte som en forbannelse. Varulver forvises fra samfunnet. Og trenger jeg nevne Gregor Samsa? Det er som om mennesket fratatt sin menneskekropp, også er fratatt sin menneskelighet.[1]

Transformasjonene i Animorphs fremstår til å begynne med utelukkende som en superkraft. At det er en kraft som byr på en del praktiske problemer (de bør for eksempel ikke morfe til dyr som kan risikere å spise hverandre), får så være. Morferne kan snike seg inn på små steder og reise over lange avstander på kort tid, og de får fysisk styrke andre bare kan drømme om.

De psykologiske konsekvensene av morfingen rokker imidlertid raskt ved dette bildet. For kampen mellom menneskehjernen og dyreinstinktet er ikke en de alltid er i stand til å vinne. Når Rachel i andre bok morfer til en spissmus og blir lammet av intens panikk, er det fordi avstanden mellom menneskehjernen og musekroppen lenge er uhåndterlig. I tiden etterpå er hun traumatisert. Hun sliter med å sove, og har mareritt ikke bare om panikken, men om spissmusens sanser, lyster og begjær: «Jeg kjente lukten av råttent kjøtt. Jeg kunne til og med kjenne lukten av mark som kravlet i det råtne kjøttet. Og jeg hadde lyst på dem».

Morfingens mest minneverdige skyggeside er kanskje likevel av en enda mer eksistensiell art. Det finnes nemlig en regel: man kan ikke være i morf i mer enn to timer av gangen. Bryter man regelen, blir man fanget i dyrekroppen for alltid.

Hva er et menneske?

Tobias, som introduseres med «hodet i doskåla», er overlykkelig over morfingens mange muligheter. Ikke bare føler han umiddelbart tilhørighet til andalitten som gir dem evnen. (Han er, i en twist som minner mistenkelig om en viss annen sci fi-franchise, Prins Elfangors sønn.) Dyrekroppen gir ham en frihetsfølelse langt sterkere enn frykten for alt som kan gå galt. Så er det også friheten han mister når han i slutten av første bok overstiger tidsgrensen. Tobias vil for alltid være fanget i kroppen til en rødhalevåk: en hauk.

Etter et par uker sliter han sånn med å forsone sin egen menneskelighet med haukekroppen at han ikke lenger vet om han er menneskelig. Da han forteller Rachel at han holder på å miste seg selv, avfeier hun ham. Det som betyr noe, sier hun, er hva du har inni deg: «En person er ikke bare kroppen. En person er ikke bare det ytre».

Men så enkelt er det naturligvis ikke. En person er også det ytre – og det Tobias har inni seg, er ikke bare menneskelig. Han lever med haukens impulser og instinkter. Når han etter samtalen med Rachel får øye på en rotte, og er i så godt humør at han glemmer å kontrollere haukekroppen, slår han til. Innen han innser hva han driver med, ligger rotta død og blodig i nebbet hans. Og Tobias blir så fortvilet at han forsøker å ta sitt eget liv ved å krasje inn i vinduet på et kjøpesenter.

Tobias’ fortvilelse har hatt enorm gjenklang i skeive miljøer. Er Tobias egentlig trans? Kan hans suicidale reaksjon på å være «fanget i feil kropp» fungere som kommentar til den høye selvmordsraten blant transpersoner? Uavhengig av hvordan man forstår Tobias’ skjebne, er hans historie en som tvinger leseren til å forholde seg til spørsmål få andre barnebøker i det hele tatt våger å stille. For som så mange av seriens lesere, er Tobias blitt en kropp han ikke egentlig kjenner. En kropp som er sterk og uovervinnelig i det ene øyeblikket, og et fremmedgjørende fengsel i det neste.

At også mennesker er dyr, er underkommunisert i dagens kultur. Vi glemmer at også vi har instinkter vi ikke kan forklare rasjonelt, og at våre største gleder gjerne er kroppslige, i og ikke minst av kroppen. Det er dette den britiske forfatteren Melanie Challenger peker på når hun åpner sin nye bok How to be animal med følgende hardtslående erkjennelse: «The world is now dominated by an animal that doesn’t think it’s an animal».

I den grad vi er kropper, er det kropper vi kontrollerer, pleier, trener. Som om også vi er morfere, kjempende mot våre instinkter. Det er en kamp vi gjerne tror vi kan vinne – men det vi trenger for å overleve, er det samme som for titusenvis av år siden. Vi blir ikke kvitt vår irrasjonelle, dyriske natur. «En person er ikke bare det ytre», sier Rachel – og ser ikke det Katherine Applegate vet så inderlig godt: at både det morfende og ikke-morfende mennesket alltid er hele dyrekroppen.

Når Tobias ser en kvinnelig hauk han opplever at han hører hjemme med, er det dermed ikke bare en komisk vri som skal få leseren til å lure på hvorvidt det er innafor å ligge med et dyr når man er et dyr som også er et menneske. Det er en erkjennelse av at selv om morferne kan unnslippe menneskelige følelser ved å flykte inn i andre dyrs natur, vil de aldri unnslippe dette: at de har kropp – og at de er kropp.

Retten til liv

Tobias’ fascinasjon for den kvinnelige hauken, er også et eksempel på seriens fremstilling av radikal empati. Den kvinnelige hauken er i fangenskap, og Tobias, som blir kvalm av raseri, ofrer mye for å slippe henne fri. Det samme raseriet rammer Rachel når hun i syvende bok ser elefanter på sirkus bli stukket med elektriske kujagere. Helt uten å tenke seg om, morfer hun selv til en elefant for å ta kveletak på elefanttemmeren. Først når han har lovet ikke å bruke kujager mer, kaster hun ham fra seg.

Slike handlinger fremstår på sett og vis som moralsk forsvarlige. Men heller ikke her er Animorphs redd for de vanskelige nyanseringene. For det første er det påfallende at Tobias og Rachel i hovedsak identifiserer seg med dyr de har morfet til, og føler seg hjemme i. For det andre ser vi allerede her konturene av hvor de er på vei, disse menneskene: De er mer enn villige til å skade andre for å oppnå det de vil ha.

Det er mye forstyrrende i Animorphs. Mange husker hvordan den menneskelige Cassie på et tidspunkt peller romvesenkjøtt ut av tennene. Og skildringene av morferne som idet tiden renner ut desperat forsøker å rive seg løs både fra ulve- og insektskropper, er body horror på sitt beste. Men det kanskje mest opprørende ved Animorphs, er hvordan krigens grusomheter påvirker de fem ungdommene.

Mot slutten av serien gir de sytten handikappede barn evnen til å morfe – og når barna har kjent på friheten fra kroppens begrensninger, ofres de i den siste kampen mot jerkene. I samme bok bestemmer Jake at jerkenes basseng, det de trenger for å overleve, skal tømmes – og 17 372 romvesen dør, enda vi på dette tidspunktet vet at ikke på langt nær alle er onde.

Harry Potter kjemper mot ondskap med godhet og kjærlighet som våpen. Slik er det ikke i Animorphs. For hvordan kan den som begår folkemord være god? Og hva slags kjærlighet tillater sytten handikappede barns død?

Når Cassie, gjengens moralske kompass, i bok 20 forsøker å redde ei lita jente, blir hun etter hvert kjent med jerken som har inntatt jentas kropp. Dette rokker ved bildet leseren til nå har hatt av jerkene som hensynsløse parasitter. For hvorfor har ikke jerker lik rett til et meningsfullt liv som andre? Jerken spør: «Hva ville du ha gjort hvis du var en av oss? Ville du ha levd som en blind, hjelpeløs snegle?»

Om også Cassie kan leve et slikt liv, lover jerken å forlate den lille jentekroppen, og å leve resten av livet nettopp som snegle. Dermed morfer Cassie til en larve, og blir værende i larvekroppen i over to timer. At hun har morfet til en sommerfugllarve, og at den naturlige sommerfuglmorfen gir henne en ny tidsfrist, gjør ikke Cassies offer mindre rystende – eller problemstillingene mindre vanskelige.

Morferne fordømmer jerkenes bruk av menneskekropper, men de tar selv kontroll over andre skapningers DNA. De trenger seg inn i andre veseners natur, og overtar både instinkter og perspektiver, ja: personlighet. «Folk tror at ved å bli noe annet, kan de slippe alle plager», sier Tobias i første bok, og refererer til mennesker som frivillig mottar jerker. «Som å tilbringe hele livet som en våk», sier Marco. Jerkene og morferne forenes av behovet for å trenge inn i andres natur – og å slippe unna sin egen.

Identifikasjon

Det er Ingrid Greaker Myhren som forteller meg om blesten rundt Animorphs da bøkene først kom ut. Da hun sluttet i Gyldendal i 2017, hadde hun vært redaktør for oversatt barne- og ungdomslitteratur i 24 år – men prosessen rundt Animorphs beskriver hun som et forlagseventyr uten like. Da jeg spør henne hva hun tror populariteten skyldtes, nevner hun både spenning og miljøfilosofi. Men hun sier også noe som overrasker meg: At populariteten nok i tillegg hadde å gjøre med lesernes mulighet til å identifisere seg med de fem karakterene i bøkene.

Responsen fra fansen var så enorm at Gyldendal etter hvert opprettet en nettside der lesere kunne legge igjen en hilsen. «Gjesteboka» ble raskt et forum der fans diskuterte teorier og diktet videre på historien. En slik fan var Mari Moen Holsve. I dag er hun en prisbelønt barne- og ungdomsbokforfatter. I 2000 var hun en av de ivrigste på «Gjesteboka», utnevnt av oversetter Jørn Roeim til en av få «animorphologer» på forumet.

Da jeg spør henne hva det var med Animorphs, snakker også hun om karakterene. At man identifiserer seg med dem, forelsker seg i dem, sørger over at de ikke egentlig eksisterer. Identifikasjonen med karakterene, sier hun, gjør urban fantasy-elementet («å ha matteprøve på mandag og kjempe mot romvesen på tirsdag») uimotståelig, og de etiske problemene oppslukende. Det er Mari som minner meg på historien om Cassie og larven. Hun gikk på ungdomskolen da hun leste den boka, forteller hun, og hun strigråt da Cassie ofret seg.

Av alt som gjør bøkene så avhengighetsskapende, er ensemblet av high school-arketyper tilsynelatende det minst unike, noe bøkene har til felles med mye annen populær barne- og ungdomslitteratur. Samtidig gjør Animorphs noe eget også her. For i én forstand er dette en oppveksthistorie. Jake, Rachel, Cassie, Marco og Tobias blir voksne gjennom stadig å konfrontere begrensningene av sin egen menneskelighet. Og blant Animorphs-entusiaster jeg kjenner, finnes de som fremdeles har samtlige 54 bøker i en pappeske på et loft i Fredrikstad, og som i fullt alvor, mens de mønstrer meg granskende, feller den nådeløse dommen: «Du tror nok du er en Rachel, men egentlig er du en Cassie.»

Ville Animorphs tålt en nyutgivelse? Kunne dagens barn slukt serien, selv uten 2021-vennlige tegneserieillustrasjoner? Holsve nevner noen utdaterte referanser. (Vet barn i dag i det hele tatt hva en «Mary-Kate» er?) Ingrid Greaker Myhren erkjenner at hvilke bøker som slår an til hvilken tid, aldri er en sikker vitenskap. Men begge er enige i at serien har noe ved seg – og at det er en appell som umulig kan ha gått helt tapt de siste tjue årene.

Selv er jeg i alle fall overbevist om følgende: Barn liker å ikke bli undervurdert – og barn liker sjuke greier. Er det dette som kreves, har Animorphs alt.

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er litteraturviter, kritiker og bibliotekar.


[1] Også historier om dyriske skikkelser som forsøker å bli mennesker, er tragiske: H. C. Andersens lille havfrue, som selger sin stemme for å få menneskebein, må leve med uutholdelige smerter, og dør, avvist av den hun elsker.


BLA 5/2021.

Powered by Labrador CMS