Intervju

Poeten er ingen kriger

Kanskje er krig den grensen hvor poeten blir overflødig, spør den belarusiske poeten Kryscina Banduryna, i en samtale om diktatur, krig og litteratur.

Foto: Kate Korzh.
Foto: Kate Korzh.
Publisert digitalt

Kryscina Banduryna

(f. 1992) er en belarusisk poet og redaktør, bosatt i Minsk. Hun debuterte med diktsamlingen Homo i 2019.

– Jeg er redd jeg har glemt all engelsken min siden sist vi møttes, smiler Kryscina Banduryna over zoom.

Det jeg hadde sett for meg skulle bli en samtale om Bandurynas poesi og aktivisme ble i stedet til to samtaler – en før krigen brøt ut i Ukraina og en noen uker etter. I løpet av de to zoommøtene snakker vi om poesiens tilkortkommenheter i møte med krigshandlinger, diktaturets inngripende effekt på psyken og det Banduryna mener er en manglende historisk bevissthet hos det belarusiske folket. Skiftet i tonen hennes fra første møte til neste er påfallende, selv om krigen på nærmest profetisk vis inntrer også i første samtale. Når jeg leser over samtalen vår nå, ser jeg at den er like mye et portrett av de seneste ukenes omveltende verdensbegivenheter, som det er et innsyn i Bandurynas poetikk og praksis.

Jeg møtte den 28-årige poeten og aktivisten på en oversettelsesworkshop i Malmø i desember. Til tross for språkbarrieren oss imellom, ble det raskt tydelig for meg at poesien hun skriver er av stor betydning. Selv da hun leste opp diktene sine på belarusisk for et hovedsaklig ikke-belarusisk-talende publikum, la det seg en særlig stillhet i rommet. Banduryna har den formen for nærvær som gjør at man ikke kan la være å lytte. Det er en stor klisjé, men man kunne bare merke, til tross for den lavmælte stemmen og den forsiktige fremtoningen, at her står det noe på spill.

I 2019 debuterte hun med diktsamlingen Homo. Siden boken i sin helhet foreløpig kun er tilgjengelig på originalspråket, ber jeg henne sende meg det hun har av gjendiktninger, og hun sender et dikt her og et dikt der, på svensk, dansk og engelsk, noe fra debuten og noe nyskrevet.
 

Et landskap av vold

Det som fortoner seg under lesningen av diktene er et landskap av vold: skade man påfører seg selv, vold i nære relasjoner og undertrykkelsen som har funnet sted under Aleksandr Lukasjenkos mangeårige diktatur. Noen ganger portretteres volden via negativer, som noe urovekkende som kan tre i framgrunnen når som helst, men som aldri forsvinner helt fra bakgrunnen. Andre ganger beskrives den helt direkte og renskåret, som i diktet som i Mikael Nydahls gjendiktning har fått tittelen «Manual i männiksoförnedring»:

            Ert viktigaste verktyg är skräcken.
            Skräcken för smärtan är starkare än smärtan själv.

            Styr ni över deras skräck styr ni över dem.

            Ta deras röst ifrån dem, tvinga dem att tiga.

            Skriker de – slå. Slå dem hårdare
            för deras skrik.

            Mörkret, den svarta uniformen, infomationsblockaden,

            bakhållen nere på gårdarna, detonationerna, kulorna,

            desinformationen, splittringen, paraderna av kravallfordon,

            blåmärken, frakturer, hjärnskador,

            ett par lik vore bra – men inte fler,
            för sen går de aldrig att få lugna igen,

            nånting som ser ut som en »olycka«:
            en hemmagjord granat, ett hjärtfel, självmord.

            (…)

Når vi møtes 2. februar over zoom er det disse tingene samtalen skal kretse rundt.

Banduryna forklarer at hun heller ikke har ordboken sin tilgjengelig der hun sitter. For tiden bor hun nemlig hos en venn i et annet nabolag i Minsk enn sin egen leilighet – fordi det er fare for at hun kan bli fengslet.

I august 2020 ble den belarusiske revolusjonen igangsatt da Lukasjenko erklærte at han vant presidentvalget med over 80% av stemmene. 200 000 mennesker marsjerte i gatene og krevde hans avgang på grunn av valgfusk, og protestantene ble møtt med vold, vilkårlige fengslinger og tortur. Siden den gang har maktmisbruket blitt en del av normalen i Belarus, og for Banduryna, som er aktivist, og en forfatter som har skrevet åpent om blant annet regimet og skeives vilkår i landet, er faren ekstra stor.

– Så nå bor jeg her, uten mobildekning. Og den eneste ordboken som er i hus er kun fra russisk til engelsk, ler hun.

Årsaken til at hun kan bli fengslet denne gangen er at hun er venn med kvinnesaksforkjemper Olga Gorbunova, som noen måneder tidligere ble pågrepet av belarusiske myndigheter. Gorbunova, som i mange år var lederen av den ikke-statlige organisasjonen Radislava – en organisasjon mot vold mot kvinner – er i dag på listen over fanger som belarusiske myndigheter anser for å være «tilbøyelige til ekstremisme og andre destruktive handlinger».

Gorbunova er en av dem som har vært med å arrangere de famøse kvinnemarsjene som fulgte presidentvalget, hvor kvinner kledd i helhvitt sto med blomster i hendene ansikt til ansikt med militærpolitiet i pasifistisk protest.

– En venn og kollega av meg ringte meg her om dagen helt skrekkslagen og ba meg om å reise fra Belarus fordi de leter etter meg. Jeg lo bare. Men det er jo jeg som burde være skrekkslagen, jeg er den som fortsatt er her. Min venn er i eksil i Georgia, langt vekk herfra. Men han er likevel mer redd enn hva jeg er!

– Neste dag fikk jeg vite at det var på grunn av Olga. De prøver å fengsle alle kvinner som har bånd til henne.

Noen uker senere skal Banduryna fortelle meg at fem leiligheter skal ha blitt raidet og to kvinner arrestert.

Hvordan er det med litteraturen oppi alt dette? Siden sist har du vel lansert et tidsskrift?

– Ja, jeg og en venn har startet et nettidsskrift for poesi. Med dikt og intervjuer. Vi håper at det kan bli et viktig magasin, og drømmen er at det skal leve etter oss.

Hva heter det?

– Taubin Poetry. Oppkalt etter den belarusiske poeten Yulij Taŭbin. Han ble drept av den sovjetiske sikkerhetstjenesten NKVD i 1937, kun 26 år gammel. Han var en utrolig god poet og oversetter, og trolig skeiv. Diktene hans står meg veldig nære. Og navnet hans er som skapt for å være navnet på et tidsskrift! Selv om enkelte poeter i den eldre generasjonen mener at jeg ikke har rett til å oppkalle et magasin etter ham …

Jaha. Hvorfor ikke?

– Han er en slags helgenskikkelse i miljøet. Han er jo en død poet, og enkelte folk har en vane for å gjøre våre døde urørlige.

Banduryna forteller at NKVD gjennom tredvetallet skal ha tatt livet flere tusen mennesker - tallene varierer fra 7000 til 250 000. Yulij Taubin var en av omkring hundre statsansatte, forfattere og kunstnere som ble drept natten 29. oktober 1937 i Kurapartyskogen i utkanten av Minsk. I et av Bandurynas essays kan man lese at skogen i dag fungerer som en minneplass, en rekke trekors er satt opp, og hvert år markeres dagen under navnet «de henrettede poeters natt». Men i dag er trekorsene ikke lenger synlig fra veien, selv om de fortsatt finnes der inne i skogen, fordi Lukasjenko våren 2019 beordret at plassen ble ryddet.

Et språk for kjærlighet

Siden jeg ikke har kunnet lese den i sin helhet, vil du si noe om hva debutsamlingen din handler om?

– Det er spørsmålet som alltid dukker opp: Hva er det forfatteren har ønsket å formidle? Men jeg kan ikke forklare hva jeg har ønsket å formidle, for når diktet forlater meg, så er det ikke mitt dikt lenger. Fra da av tilhører det leseren. Hvordan kan jeg forklare hva poesien min handler om når den ikke tilhører meg?

– Men generelt tror jeg at jeg skriver om å være den andre. Om å ikke tilhøre majoriteten, om hvordan det er å være en LHBT-person i dette samfunnet. Og om hvordan det er å leve med vold nært innpå seg over lang tid, hvordan man etterhvert kan begynne å leve normalt med all den bagasjen man har.

– Men jeg har også underveis i skrivingen forstått at jeg ikke har nok erfaring, jeg har ikke språket til å snakke om de tingene jeg vil skrive om. Det jeg ønsker er å finne ordene til å kunne skrive om noe så banalt som kjærlighet. Men vi har bare ikke det rette språket til å snakke om sex, om kropp, om alt det private.

Hvordan da?

– I Belarus diskuterer vi ikke disse tingene åpent. Vi er så closed off. Av og til er det som om vi lever helt avgrenset fra hverandre, i hvert vårt lille, mørke rom. Protestene har på en måte hjulpet oss å snakke om følelsene våre, men nå syns jeg det virker umulig igjen.

– Vi er midt oppe i et så stort traume at vi kan ikke snakke om noe som ikke er relatert til traumet. Hvis man skriver om kjærlighet her, så er du ikke med menneskene rundt deg. Du er i en annen verden.

Men du skriver jo også om kjærlighet?

– Jeg prøver. Men det er noe barnslig i det, alle erfaringene mine er barnslige. Som om jeg ikke er voksen nok til å snakke om det. Jeg ønsker å være seriøs, finne andre ord.

Til tross for det Banduryna forteller, kommer jeg til å tenke på en passasje i en av tekstene hennes, et tittelløst dikt fra 2021 gjendiktet av Mikael Nydahl: 


            (…)

            Kom så tar vi en promenad«, skriver en tjej
            som du är förtjust i,
            och plötsligt är hon det enda som finns.

            Fyra på morgonen.
            Läpparna som högspänningsledningar.
            Du kommer hem igen utmattad, bräddfull, lycklig
            och lyckas inte somna på länge.
            (…)

Og hvordan finner man et språk for kjærlighet samtidig som man lever under et diktatur? Hvordan skriver man?

– Akkurat nå skriver jeg ikke i det hele tatt. Jeg er en veldig ambisiøs person, men akkurat nå har jeg ikke styrken til å skape et slikt språk. Det er en prosess som krever at man er full av vilje og kraft. Kanskje en dag når jeg er en eldre kvinne med masse erfaring … Men for nå har jeg kun ambisjonene. Det er utrolig smertefullt, for som alle kunsteriske mennesker er det et behov jeg har. Men jeg kan ikke skrive akkurat nå. Hver tekst jeg begynner på blir så unaturlig. Det er som et fengsel.

– Det er derfor vi startet tidsskriftet, så vi kan snakke gjennom andre.

Banduryna forteller meg at hun det seneste året har levd med en stor depresjon, at overskuddet til å skrive ikke har vært til stede, og at hun på grunn av medisinene hun har gått på ikke har kjent seg i stand til å føle noe.

– Og når jeg ikke kan føle noe, kan jeg heller ikke skrive.

Jeg tenker tilbake på opplesningen hennes i Malmö, at kombinasjonen av det resignerte i framtoningen hennes og det veldig kraftfulle i tekstene, kanskje var noe av det som ga den særlige fornemmelsen av risiko.

Jeg har også tenkt mye på at poesien din er veldig direkte, veldig rettfram. Fra utsiden kan man jo se for seg at en poet i din posisjon ville ha vært redd. Men det virker snarere som om det finnes en form for fryktløshet i poesien din?

– Jeg er ikke redd. Du vet, det er det eneste jeg kan gjøre, det er det eneste jeg har lært fra alt det her, at man må snakke. Det er kanskje litt patetisk sagt, men noen går til krig med gevær, men mitt våpen er virkelig ordet. Om jeg tillater meg å være redd, så kan jeg ikke bruke det ene våpenet jeg har.

Tenker du på den litterære praksisen din som aktivisme?

– Det er et vanskelig spørsmål, fordi jeg aldri har vært utelukkende en forfatter. Jeg har alltid også vært en aktivist. Jeg har vært tvunget til å snakke om de ikke fullt så poetiske tingene i poesien min. Som vold i nære relasjoner, politisk vold, tortur.

– Da jeg jobbet med den første boka mi var det enkelte som sa at jeg ikke kunne kalle det poesi, fordi poesi ikke kan være aktivisme, det skal være kunst i sin egen rett, og ikke noe annet. Jeg tenker nok motsatt. Hvis teksten ikke innehar noe som kan skape endring, er den tom.

– Kunst for kunstens skyld er for meg bortkastet tid. Vi eksisterer jo ikke i vakuum, ethvert menneske befinner seg i et nettverk av relasjoner til andre, og ordene våre er noe vi kan bruke til å påvirke. Poesien er ikke noe unntak her. Vi er ansvarlige for våre handlinger og våre ord - noe vi også bør vi være, og enhver ytring, også poesien, er enten aktivisme eller et fravær av det. Jeg valgte det første.

Hvilken rolle spiller da estetikken?

– Når vi snakker om poesi som størrelse, vil det alltid være et estetisk aspekt ved den, noe som gjør at vi kan kalle det kunst. Men om vi skal snakke om de enkelte tekstene, er det ikke alltid nødvendig å være så estetisk. Det kan også være ren aktivisme.

– Man kan si noe viktig med vakre ord, men ofte bruker man også vakre ord for å snakke om helt uviktige ting.

Hva slags revolusjon?

Det later til å være en sterk historisk bevissthet i det du skriver?

– Historien går rundt og rundt. Det er enkelt å forstå, men av en eller annen grunn så når det ikke inn hos folk. Alt vi ser nå har skjedd før. For hundre år siden ble de samme menneskene som blir drept i dag, drept fordi de tenkte annerledes. Vi lever fortsatt i disse tidene fordi vi ikke har noen refleksjonsevne, ingen refleksjonsevne i det hele tatt. Vi vet hva som skjedde, vi kan diskutere det i kjøkkenene våre, men det finnes ingen offentlig samtale om våre feilgrep.

– Og hvis man ikke lærer av sine feil, så kommer man til å gjenta dem. Historien bygger på vold. Men vi kaller ikke tingene ved deres navn, vi kaller ikke Lenin og Stalin for diktatorer. Hovedgatene i belarusiske byer er fortsatt oppkalt etter dem!

Det har jo vært mye fokus på at dette er en pasifistisk revolusjon. Når historien er så full av vold og samtiden det samme, men den blir møtt med denne fredelige responsen - finnes det en form for historisk bevissthet i det? Hos folket?

– At vi har lært en lekse?

Jeg vet ikke. Ja?

– Det er todelt. Etter en så lang historie med vold blir man en type maktens hunder. Man har blitt bitt så mange ganger at det er blitt normalt. Man sitter bare og venter på å bli bitt igjen. Og den forventingen er så stor at alt man kan gjøre er å sitte og vente. Man har ikke viljen til å gjøre noe som helst annet. På den andre siden: Vi er ikke klare for å risikere livene våre for dette høyere målet. Selv om livene våre ikke er verdt noe som helst for myndighetene våre, betyr de noe for oss.

– Og om vi kjempet med vold … Jeg hadde ikke deltatt. Samfunnet vårt er så gjennomsyret av vold. I nærmest hver eneste familie. Og voldtekt er så vanlig. Vi har levd under dette diktaturet i 28 år. Vi har vold opp til halsen.

I nyhetene er den belarusiske revolusjon til en viss grad også blitt presentert som en feministisk revolusjon. Bildet av de hvitkledde kvinnene som står barføtt med blomster i hendene foran militærpolitiet dukker opp i tankene mine. Tenker du at man kan kalle det det?

– Jeg vil gjerne kalle det en feministisk revolusjon, men det kan jeg ikke. Hovedandelen som har lidd på grunn av militærpolitiet har vært menn. Selvfølgelig har det også vært kvinner, og vi er særlig utsatt for seksuell vold, men antallsmessig er menn den største gruppa, og det er utelukkende menn som har blitt drept hittil. Kvinnene tok til gatene, og vi stanset volden i august 2020, men august 2020 er ikke hele historien om revolusjonen. Denne historien skrives av både menn og kvinner. Vi har kanskje vært mer fryktløse, men vi har heller ikke hatt like stor grunn til å være redde.

– Du vet … Når dette startet, forventet alle voldelig motstand. Og når vi innså at vi ikke var klare for å ta til gatene med våpen, innså vi at de kan gjøre hva de vil med oss. Og det gjorde de også. Vi levde uten internett i tre døgn. Ingen visste hva som foregikk. Og når internettet kom tilbake og vi så bildene, videoene, avbildningene av så mye vold. Det var … Ja, den traff oss virkelig hardt, denne innsikten om at de bokstavelig talt kan gjøre hva som helst mot oss.

– Når du går ut i gatene risikerer du å ikke komme tilbake. Og disse dagene da kvinnene i hvitt sto i gatene var på en måte de største dagene under revolusjonen fordi det var ren fryktløshet. Det var som Kristus på vei til korset. Kanskje høres det patetisk ut, men det er sånn det var. Folk risikerte livet sitt for å stanse volden.

Apropos feminisme. I essayet ditt om Kurapartyskogen og «de henrettede poeters natt» kan man lese om hvordan skeive mennesker diskrimineres også innenfor motstandsbevegelsen. Hvilken rolle har LHBT-samfunnet i revolusjonen, tenker du?

– Det er en sørgelig historie. I juli 2020, før presidentvalget, var håpet så stort - det fantes hos alle uavhengig av hvem man var, hos kristne, hos skeive, whatever. Denne inspirerende følelsen varte til september samme år, da vi begynte å gå i kvinnemarsjene. Olga Garbonova var helt essensiell her, hun dro ut i gatene med regnbueflagget og paroler som leste «lesbians with the people». Men så begynte folk å skrive til oss på sosiale medier at vi skulle «stop this shit», at nå ikke var tiden for «your rainbow flag». Det var utrolig smertefullt for oss. Så sluttet vi å gå ut i gatene med regnbueflagget.

– Vi innså at disse diskusjonene om et nytt Belarus … Det er bare piss. Fordi det er ikke noe nytt Belarus for oss. Når folkene til Lukasjenkos opposisjon startet arbeidet med den nye grunnloven, så skrev de fortsatt at ekteskapet er noe som finner sted mellom mann og kvinne. Jeg sluttet å gå ut i gatene etter dette, fordi det var ikke noe plass til meg. Og det er fortsatt ikke noe plass til meg.

Hva ser du for deg framover?

– Nå er jeg redd for at jeg kommer til å gråte. Jeg har ikke noe særlig håp. Jeg frykter at dette vil vare lenge. Og du vet, problemet er også «big brother» Russland. Store, gale Russland som har lidd under tapet av autoritet. De vil bare ha makten sin tilbake. Og de er villige til å kjempe for den makten. Og inntil Russland har bygd opp sitt imperium kommer vi til å ha diktatur her i Belarus. Om ikke med Lukasjenko, så en lettere versjon av det samme.

Jeg leste en av Facebook-statusene dine fra mai i fjor. Der skriver du at du har en avtale med deg selv om å ikke rømme fra Belarus. Men dette var i fjor. Hva tenker du om det nå?

– Jeg ønsker ikke å forlate landet. Det handler ikke om nasjonalistiske følelser, jeg er bare ikke klar for å dra. Dette er det siste jeg kan gjøre. Når jeg drar, vil det være deres seier. Så så lenge jeg har styrken til å bli, vil jeg være her. Dessuten vet jeg at mine fengslede venner trenger min hjelp.

– Jeg vil bli her så jeg kan si at vi er de andre.

***


Etter krigens begynnelse

Neste gang jeg snakker med Kryscina Banduryna har det blitt 9. mars og Russland har invadert Ukraina (om man ser bort ifra den vedvarende invasjonen siden 2014). Hun er tilbake i leiligheten sin i Minsk, og forteller meg at hun samme dag er blitt svartelistet av myndighetene og kastet ut av universitetet.

Hun går raskt videre til å fortelle om skammen og skyldfølelsen hun sitter på i møte med sine ukrainske venner og kolleger. Belarus har latt russiske styrker angripe Ukraina fra belarusisk jord, og selv om Belarus ikke kjemper i krigen per nå, så har Lukasjenko uttalt at vil de gjøre det om det blir nødvendig.

– Vi vil gjerne si noe som kan gjøre at våre ukrainske kolleger forstår at vi ikke er vårt regime, at vi er imot krigen, men ordene våre betyr ingenting uten handling. Og det de krever av oss er faktiske handlinger, noe som vil stanse soldatene og våpnene. De har ikke lyst til å forstå at hæren vår ikke er med oss, men mot oss.

– Men jeg skjønner dem. Våpnene skyter jo fra vårt territorium, og da har det ikke noe å si at vi ikke er vårt regime. Dette er krigstider …

Kommer du til å bli i Minsk?

– Jeg vet ikke. Om jeg er fri og i live, så tror jeg at jeg vil reise til moren min igjen.

Familien til Banduryna bor i Mazyr, helt sør i Belarus, en knapp time fra grensa til Ukraina. Mazyr er også byen hvor flest russiske soldater har fått slippe til, informerer Banduryna, før hun går videre til å fortelle hvor redd hun er for at den 19 år gamle broren hennes skal måtte kjempe i krigen.

– Familien min tror på den russiske propagandaen. Broren min forstår ikke ansvaret han kommer til å få om han drar. Og om han ikke adlyder og drar til Ukraina, tar de ham til militærdomstolen. Da risikerer han 15 års fengsel.

Hun har allerede vært en tur hjemom, like etter krigens utbrudd var hennes første impuls å reise hjem, til den hovedsaklig pro-russiske byen.

– Det var så smertefullt. Det var første gang jeg måtte be en taxisjåfør om å stoppe bilen. Hadde vi vært ansikt til ansikt kunne det ha blitt en ekte konflikt. Og misforstå meg rett, jeg har hørt min andel propaganda …

– Han sa til meg at «ja, vi er the aggressor, men det er riktig det som skjer, fordi om Russland ikke hadde startet denne krigen, så ville alt pakket, som de homofile, lesbiske og innvandrerne blitt her».

– Det var helt grusomt å sitte der i den bilen og høre denne mannen fortelle deg at det er på grunn av deg at denne krigen er riktig.
Hvem kan skrive om en krig?

Finnes det noen rom for solidaritet?

– Det var protester dagen krigen brøt ut. Folk tok til gatene, og de ropte «stopp krigen» og «Slava Ukraini». Siden er rundt tusen mennesker blitt arrestert. Blant dem er unge jenter, studenter. Det mest grusomme fengslet i Minsk, Okrestina, er fullt, så de sender folk andre steder nå.

– De ukrainske avisene skrev ikke om protestene våre. De siste dagene har de kun skapt et bilde av oss som en total fiende.

– Hos oss i Belarus er skammen så stor, skyldfølelsen så stor, frykten så stor. Vi er alle helt avsondrede fra hverandre. Vi vet ikke hvordan vi skal leve i denne situasjonen. Det finnes ikke noe community, ingen små håp.

Banduryna går over til å fortelle om en ukrainsk poet som skal ha skrevet på Facebook at belarussere ikke bør skrive om krigen, fordi det ikke er over dem bombene faller.

Tenker du at slik erfaring er et kriterium for å kunne skrive om disse tingene?

– Jeg kan ikke skrive om de tingene jeg ikke ser. Jeg skaper ikke verdener, jeg kan kun skrive om virkeligheten. Og her syns jeg ikke mine erfaringer er nok.

– Det er et moralsk spørsmål: Har jeg rett til å snakke om krigen? På listen over mine erfaringer er seksuell vold, politisk vold, undertrykkelse, erfaringen av at vennene mine har blitt fengslet, erfaringen av at landet mitt har startet en krig. Og av alle disse er den største og vanskeligste krigen. Den er på et helt annet nivå. Selvsagt kan jeg ikke ikke snakke om dette, men spørsmålet er om jeg er berettiget. Fordi landet mitt er angriperen, fordi bombene ikke faller over mitt hode.

Syns du ikke det er noe verdi i at noen innenfra Belarus sier imot? Jeg vet at det ikke kan stanse bombene, men er det ikke noe i den motstanden som er verdifullt?

– Jeg tror ikke det. Når folk har dødd fordi noen diktatorer har bestemt seg for å bombe, fra ditt eget land, fra din egen side, fra din hjemby … Når folk dør … Ingen ord gir mening. Ingen poster, ingen dikt.

– Jeg har innsett at jeg ikke er noen kriger, jeg er bare en poet.

Hva tenker du om kunstens og litteraturens rolle i en situasjon som din? Har den noe å si?

– Jeg vet ikke. Jeg klarer ikke tenke på annet enn krigen. Min situasjon er jo ikke så vanskelig som situasjonen for ukrainerne. Men heller ikke jeg kan spise. Det er så merkelig å se hvordan folk går i butikkene, drar på restaurant, lever som om ingenting har skjedd. I hodet mitt er krigen så utrolig høylytt.

Sist snakket vi jo endel om poesi som aktivisme. Men det er som om krigen har endret noe, som om du sier det er en grense for hva poesien kan gjøre?

– Kanskje er det det. Det er først nå jeg fullstendig forstår frasen om at det er umulig å skrive dikt etter Auschwitz. Kanskje er krig den grensen hvor poeten blir overflødig …
«Krigen er en straff»

Hva med den eldre generasjonen? Som tross alt har gjennomlevd noe av dette før…

– De føler nok på mer ansvar. Fordi det er de som valgte Lukasjenko i sin tid, det er de som ikke stanset dette tidligere. Derfor er det hardere for dem.

– Men veldig få av dem forsto hva som faktisk skjedde og forsøkte å stanse det da, og de få som forsøkte å stanse det ble kalt gale. Vi har til og med et eget ord for disse folkene: zmahar. Det betyr kriger, men har tydelige negative konnotasjoner i dag. Det viste seg at disse menneskene hadde rett, de fortalte sannheten.

– Så den skyldfølelsen vi føler, for at vi ikke stanset det, er ekte. Krigen er en straff.

For en som kikker inn fra utsiden: Hva er det folket kunne ha gjort? Folk har jo sine liv, de forsøker jo også bare å overleve?

– Ja, det stemmer for de enkle folkene. Men det er ikke dem jeg mener. Jeg snakker om borgerne, de politisk involverte menneskene. Selvsagt vil folket bare leve livene sine, være lykkelige etc, men det er umulig om vi ikke tar ansvar for politikken. Det finnes et ordspråk for det: Om du ikke tar politikken, så vil politikken ta deg.

– På 90-tallet brukte opposisjonen slagordet «alle må ta ansvar for sitt eget steg» og det er nettopp det vi ikke har gjort alle de 28 årene av Lukasjenkos regime. Vi ga ham all makt og sa «okay, du kan gjøre hva som helst, du befaler og vi adlyder». Krigen i Ukraina og protestene i Belarus er direkte konsekvenser av det.

Hvordan ser de neste dagene ut for deg?

– Mine neste dager er et helvete. Jeg jobber i en avis kalt Novy Chas, og vi er så og si de eneste utenom Radio Free Europe og et par til som skriver om krigen på en ikke pro-russisk måte. Vi dekker de nyeste nyhetene fra Ukraina, og akkurat nå jobber vi fra syv om morgenen til midnatt. I tillegg har jeg arbeidet med nettidsskriftet vårt hvor vi nettopp har publisert noen ukrainske oversettelser. Og så er det alt det som har skjedd med at jeg er blitt svartelistet av myndighetene og kastet ut av universitetet …

– De sier det gjør oss farlige. Men det er bare en måte å etterlate oss uten jobber, uten utdanning. Det er akkurat som undertrykkelsen under Sovjet. Og det er et signal om at jeg kan vente meg militærpolitiet på døra, at de skal komme og raide huset mitt.

– Men jeg bruker fortsatt navnet mitt når jeg skriver i avisen. Jeg vil ikke gjemme meg.

Banduryna tar en pause, før hun vender seg mot meg igjen:

– Det er så merkelig, militærpolitiet, de er overalt, inni landet, utenfor landet, i krigen. Noen ganger tenker jeg at jeg sover, at alt dette egentlig er en stor drøm.

Priya Bains (f. 1995) er poet og tidsskriftredaktør.

24.03.22, BLA 3/2022.

Powered by Labrador CMS