Prosa

Ungdommens myr

I Ragnhild Eskelands andre roman går tenåringsjenta i ett med naturen, men det er når hun hentes frem fra det metaforiske, at romanen virkelig blir god.

Publisert digitalt

Ragnhild Eskeland

Keen

Roman

Pelikanen Forlag, 2020

289 sider

Ragnhild Eskelands andre roman, Keen, åpner med «den første dagen av årets hundedager», og den trykkende, klaustrofobiske sommervarmen ligger som et teppe over hele fortellingen. Romanen forblir i dette korte tidsrommet, i disse dagene som runder av en norsk sommer rundt årtusenskiftet. Det er for varmt til å gjøre noe, og for varmt til å la være – i alle fall om en er tenåringsjenta Rebekka.

Taco og øl

På denne første av hundedagene, er Rebekka og hennes to venninner, Beate og Live, på vei til en koie – ikke en hytte – i skogen. På turen opp blir de svette og irritable: De klager over gnagsår og kjekler om hvem som har tatt med vann og har ansvar for hvilken del av tacoen. Vel fremme lager de mat og fordeler ølene. (Det blir tre til hver, og en ekstra til Beate, som skaffet flest.) Rebekka har dessuten tatt en flaske sherry fra moren, for: «Man skal ha vin til maten».

Jeg blir umiddelbart fanget av dynamikken mellom jentene, som jeg opplever er svært realistisk. Etterapingen av et slags voksenliv slår meg som direkte rørende. De stadige skiftene i stemningen dem imellom – som kan avhenge av hvem som føler seg mest avvist, eller hvem som er surest, enklest å ha med å gjøre, vondest for de andre å sammenligne seg med – blir uttrykk for jentenes egne usikkerheter, så vel som for deres iherdige forsøk på ikke lenger å være barn. Når de er sammen, hører de til. Men hva om en ikke lenger er sikker på om en vil høre til?

De realistiske skildringene av vennskapet mellom Rebekka, Live og Beate, står for meg som en av romanens virkelig store styrker. Særlig dialogen, som i all sin enkelhet er mesterlig skrevet, viser kompleksiteten og nyansene i dette som altfor sjelden tas på alvor i litteraturen: vennskap mellom tenåringsjenter.

 Min begeistring for Eskelands portrettering av de tre jentene, står seg fra begynnelse til slutt. Det viser seg likevel raskt at det er en ganske annen relasjon som skal komme til å utgjøre den kanskje aller synligste av fortellingens nokså stillestående, sommervarme handlingstråder. For på vei gjennom skogen treffer jentene en eldre gutt. De gjenkjenner ham som «broren til Eilif», og forteller ham hvor de er på vei. Når han samme kveld står utenfor koia, blir jentene med til en bålplass et stykke unna. Rundt bålet sitter også andre gutter, men det er ham, Jørgen, Rebekka ser på – og det er han som følger etter henne når hun går inn i den halvmørke skogen for å tisse.

Herskapsgård og rekkehus

Relasjonen mellom Rebekka og Jørgen er aldri så enkel som et slikt utgangspunkt kan gi grunn til å tro. Det fysiske som skjer mellom dem, bærer fra første stund preg av noe truende – men fra hvor kommer trusselen?

«Kysset er varmt og vått. Bløtt og hardt på en gang. Hun får ikke puste. Hun har vondt. De er en lindring. Hun vil slippe. Hun vil ha mer. Han legger henne ned på bakken og legger seg oppå henne. Han kysser henne og hun slåss og han slåss tilbake. Så slipper hun ut luft med åpen munn og kysser ham hardt.»

Mitt ubehag i møte med slike passasjer burde tilsynelatende være enkelt å karakterisere: Det er da overgrep jeg leser om? Er det ikke? At jeg når det kommer til stykket slettes ikke er sikker, og dermed heller ikke tør å stole på mine egne umiddelbare innvendinger, opplever jeg som nok en klar styrke ved romanteksten. For selv om Rebekka blir utsatt for mye som det både er urovekkende og anstrengende å lese om, er spørsmålet om hvem av de to som egentlig sitter med makten, stadig nærværende.

Mens Rebekka har vokst opp på den eneste gården det er verdt å snakke om, et herskapshus som har tilhørt familien i generasjoner, har Jørgen, som har strøket på videregående og foretrekker tegneserier fremfor bøker, vokst opp i et av bygdas dårligste rekkehus, et som ligger altfor nært myra – noe vennene hennes er raskt ute med å påpeke.

Og kanskje er det nettopp myra som er det beste bildet på forholdet? I Keen er naturen allestedsnærværende: Lukten, smaken og følelsen av den trenger inn i det narrative, inn i Rebekka selv. Første gang Rebekka ligger med Jørgen, har hun en sterk fornemmelse av å ha gått i ett med naturen: «Skog, myr, vann, mann, kvinne er alt nå myr, og myra er våt og slu og varm. Myra er en magesekk som tygger og spytter og kverner.» Myra speiler varmen, det nokså seige handlingsforløpet, det ved Rebekkas handlinger som er vanskelig å få tak på. Når hun viser en noe forlegen Jørgen rundt i det herskapelige hjemmet sitt, og han spør om hun har lest alle bøkene i biblioteket, forteller hun om oppslagsverkene de av og til slår opp i, og demonstrerer ved å ta ut et: «Myr kjær, kæld, hvælv, sump, dile, sikje, søyle, søle, sylte, pøyte, pøl, fen, slor, dy, depel, dikje, mudder, surp, gor, dynge, møre, vaatlænde, raamark, vansyk mark, dyndbund under vandet, myrlænde.» Faren, som har vært død i omtrent et år, visste alt om den omkringliggende naturen, men Jørgen, som hun for første gang ligger med nettopp ved en myr, ser ikke poenget med de ulike ordene.

Har Rebekka en myr i seg, fyller den hullet etter både faren og barnet hun ikke lenger er. Har hun en myr i seg, er det kanskje den som får henne til selvdestruktivt å gå inn i forholdet med en gutt som ikke vil bli sett med henne på grunn av aldersforskjellen, som har en tatovering hun helst vil le av, og som får henne til å spise burger fra gatekjøkken enda hun er vant til sin mors forseggjorte, kvalitetsbevisste kokkekunst. 

Spagetti og grillkrydder

Eskeland debuterte i 2018 med den kritikerroste romanen Føling, en beretning om å leve med diabetes. Og enda jeg ikke har lest debuten, slår det meg at mat allerede ser ut til å være et tilbakevennende motiv i forfatterskapet. Keen er nemlig fylt til randen av mat. Maten markerer klasse, som når Rebekka, hvis mor er kokebokforfatter, viser Jørgen hvordan han bør koke spagetti: med smør og olivenolje, dørslag og riktig temperert vann. Men maten blir også et uttrykk for sosial status av en helt annen art, som når Rebekka avslører sin manglende livserfaring ved aldri å ha smakt grillkrydder, eller når Jørgen erklærer at han hater jenter som ikke spiser.

Slik jeg ser det, er det her likevel først og fremst snakk om mat for matens skyld. Skildringer av Rebekka på kjøkkenet fremstår tidvis mer som oppskrifter enn som skjønnlitteratur – og jeg er ikke sikker på hvor godt jeg synes det fungerer. At hvert minste måltid skal dokumenteres begynner raskt å kjede meg, men det bygger like fullt opp under fremstillingen av Rebekka som utpreget sanselig. Og når jeg lever meg sånn inn i denne ubehagelige sommervarmen, når jeg blir sliten og klam enda jeg leser i november og minusgrader, skyldes det kanskje nettopp de mange utlegningene om smaker, lukter, fornemmelser.

Eskeland skriver jevnt over svært godt, med en eleganse og en presisjon som fryder meg. At jeg opplever enkelte passasjer som langdryge, for ikke å si kjedelige, unnskylder jeg dermed lenge med at dette er en stemning romanen aktivt går inn for å vekke i leseren. Likevel må jeg til slutt erkjenne at det er noe her som ikke helt fungerer, og som hindrer romanen som helhet fra å bli virkelig god.

For selv om jeg lar meg begeistre av linjene som trekkes mellom Rebekkas tilværelse og den dampende myra, tar jeg meg etter en stund i å lure på om romanen, ved stadig å flytte fokuset bort fra menneskene, rett og slett gjør det for litt enkelt for seg selv.

At naturen speiler Rebekkas indre så vel som bygdas mange komplekse relasjoner, er vanskelig ikke å merke seg. Men når Jørgens sårbarhet mot slutten av romanen virkelig kommer frem i lyset, er det så sterkt at jeg ikke kan dy meg for å ønske at romanen faktisk hadde våget å utforske den, snarere enn å nøye seg med vage antydninger og vendinger mot naturen. I stedet for å tas med videre inn i historien som virkelig er interessant, blir leseren sittende og kave med de samme, velkjente metaforene. Og når teksten gang på gang drar meg ut av det som virkelig rører meg, og peker på omgivelsene som speil, som for å si noe om deres gåtefulle, altomfattende betydning, blir jeg rett og slett frustrert.

At dette ikke er en frustrasjon som overskygger min begeistring over andre aspekter ved romanen, sier mye om kvaliteten på det som faktisk fungerer.

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er kritiker, litteraturviter og bibliotekar.

BLA 11-12/2020.

Powered by Labrador CMS