Prosa

Fråids fyrverkeri

I Mona Høvrings Soga om Fråid er virkeligheten fabulerende, fargesprakende fantasi.

Publisert digitalt

Mona Høvring

Soga om Fråid: Hans meingar og livskjensle som også inneheld somme salige stunder

Roman

Samlaget, 2021

129 sider

Da den selvlærte maleren Henri Rousseau rundt år 1900 ble oppdaget av den franske avantgarden, hadde han i årevis blitt latterliggjort for sine tekniske begrensninger. Men det var nettopp hans manglende ferdigheter, hans barnlige, liksom drømmeaktige uttrykk, som gjorde ham til en foregangsfigur for det vi i dag kjenner som naivismen: troen på at det er gjennom det umiddelbare og det ureflekterte at virkeligheten best fremstilles.

Jeg kommer til å tenke på Rousseau når jeg leser Mona Høvrings siste bok, Soga om Fråid: Hans meingar og livskjensle som også inneheld somme salige stunder. Dette skyldes ikke forfatterens tekniske ferdigheter: Høvring har siden hun debuterte som lyriker i 1998 høstet stor anerkjennelse for sin litterære fintfølelse. Med Soga om Fråid gjør hun like fullt det naivismen etter Rousseau satte seg fore – og i skildringen av det til dels kjente og hverdagslige, får fantasien og fortellergleden så fritt spillerom at boka vanskelig kan leses på andre premisser enn sine egne.

Fråid og familien

Er Soga om Fråid en roman, er det Høvrings fjerde, og hennes første på nynorsk. (Med debuten som unntak, er alle hennes tidligere utgivelser skrevet på radikalt bokmål.) At det er rom for tvil, avsløres allerede i tittelen, som mer enn antyder at vi her har å gjøre med en ganske annen fortellertradisjon enn den vi ofte okker oss over at er så rådende i norsk samtidslitteratur. Tittelen, kan vi lese i bokas noter, er dessuten sterkt inspirert av den prøyssiske forfatteren E. T. A. Hoffmann, nærmere bestemt de to bindene om Hannkatten Murr – hans liv og meninger – som også inneholder kapellmester Johannes Kreislers fragmentariske biografi på tilfeldige makulaturblad. Bøkene, som i ble publisert i 1819–1821, regnes som absurde og nyskapende: et stykke eksperimentell komikk.

Kan det samme sies om Soga om Fråid? I norsk sammenheng slår den meg i alle fall som nokså unik. Rett nok får den likefremme absurdkomedien meg til å tenke på yngre forfattere som Ingvild Schade og Maia K. Siverts (som begge drar det surrealistiske så langt at jeg etter å ha lest dem aldri har kunnet tenke på verken knehaser eller rotter på samme måte igjen). Men i motsetning til Schade og Siverts, skriver Høvring en fortelling som også er et sagn, som kanskje også er et eventyr.

For som i eventyrene, går vi rett på sak. «No vil eg fortjele ei soge», erklærer bokas navnløse forteller. «Eg vil fortelje ei soge om Fråid og familien hans.» Jeg har knapt begynt å more meg med å si navnet høyt for meg selv før et persongalleri med vel så fargerike navn (for ikke å si epiteter) introduseres. Fråid bor nemlig ikke alene, men deler hus med storebroren, «den eksotiske og hjarteømme Terje Eddipus» lillesøsteren, «den gullfine jenteflisa Eva» og faren, «den hyperromantiske og særskilt godlyndte sjømannen August Augustus Vulgaris». Fråids mor, på sin side, er ikke til stede. Det er flere år siden hun dro av gårde til Sør-Amerika, og da hun etter en stund ga opp å hjelpe andre og seg selv, ble hun i stedet nonne i et kloster i de italienske alpene. I alle fall etter sigende.

Fortelleren vedkjenner at morens fravær er en av «eit par smerteleg seige mentale smellar og karamellar», men alt i alt synes Fråid han er en lykkelig gutt, og de tre barna klarer fint å organisere sitt eget lille samfunn. Når Vulgaris drar til sjøs med «den nyrestaurerte seglskuta Orienten», er det tause, syngende Eva som har ansvar for det praktiske, Fråid som betaler regninger, og Terje Eddipus som steller i hjemmet – blant annet ved å rigge opp et digert orientalsk-inspirert telt: «eit slags hovudkvarter, ein særskild møtestad for søvn og latter og ordskifte, eit eige hus i huset.»

Skrullete damer

Verken sagalitteraturen eller eventyret renner over av virkelighetseffekter. Så også i Soga om Fråid, for detaljene som gis, bygger heller opp under det komiske og det magiske enn det virkelige. For eksempel er Eva som en handy tornerose når hun midt under et spikerslag kan falle om på gulvet og sovne momentant, «framleis med eit fast grep om hammaren.»

Den kanskje mest magiske av dem alle, er imidlertid kvinnen Vulgaris forelsker seg i når han vender hjem fra Orienten: Demona de Sjavy. Demona, en oppfarende, nærmest mytisk skikkelse som kan spinne rundt og rundt og endre både høyde og hårfarge etter humøret, trer inn i søsknenes liv og kaster om seg med fornærmelser så fargerike at de er som hentet ut av de mest overdådige barnerim. Vulgaris er ifølge henne intet mindre enn en «tynnhuda kråkebolle», en «sullande makrellbekk», en «mann med for stor skugge».

Fråid, som akkurat har trådt inn i tenårene og elsker kvinner på en slik måte at han i grunnen ikke tenker på stort annet, har ingenting imot Demona. Når hun slår ham så kraftig på skulderen at kragebeinet hans brister, så viser hun vel bare at «ja, ho kunne vere kamerat òg.» Og rett skal være rett: Demona er på ingen måte bare ond. Hun hjelper ham da tross alt med tips og triks når han skal få jentebesøk. Og når Fråid får for seg at hun kanskje vil gå lei og forlate dem, gir han seg selv en oppgave, en riktig så ambisiøs en: «Han ville bli den første som fekk Demona til å le – djupt og jublande og inderleg.»

I utgangspunktet er det fryktelig trist at Fråids frykt for å miste en slik stemor langt overgår ubehaget over å leve med henne. For omsorgssvikten de tre søsknene unektelig utsettes for, ligger stadig under og lurer. Hvert år sender moren nemlig et postkort:

«Dei blei som ei ekstra årstid i heimen, desse flaumane av tårer som rann ut av Terje Eddipus etter at kortet frå mor deira var lese og analysert og tillagt all mogeleg og umogeleg meining. Og når anfalla til Terje Eddipus var over, tørka Fråid opp dammane på golvet, han la kalde klutar på dei dirrande augneloka til bror sin, han fekk Eva til å syngje, men åtvara henne sterkt mot songar som hadde ordet ‘mor’ i seg. For ikkje å snakke om ordet ‘mamma’.»

Etter slike stunder får Fråid passet påskrevet om han våger å snakke pent om moren deres. Terje Eddipus er «føkkings lei av Fråid si somatisk positive innstilling til skrullete damer.»

Det er mye å si om den onde stemoren som er så ond at man i grunnen mest synes synd på henne, og det er mye å si om foreldre som ikke er voksne og barn som ikke er barn. Men så er det jo like tilforlatelig skrevet frem som en hvilken som helst bad hair day, dette tunge og triste – og det slår meg at Høvring, nettopp ved ikke å grave dypt i hver smertelige karamell livet har å by på, kommer tett på virkeligheten, eller i alle fall én virkelighet. For slik er det jo for så mange av oss: Vi lever ganske fine liv, men det betyr ikke at de ikke rommer smerte så sterk at gulvene under oss kan dekkes av tårer.

Fabulerende fyrverkeri

Kanskje er det skammelig å skrive om en bok med en slik tittel uten engang å nevne psykoanalysen – eller i alle fall drømmetydning, eller kjønnsroller, eller virkelig komplekse morskomplekser. Alt vil utvilsomt kunne kaste lys over fortellingen. Likevel tenker jeg under lesningen altså på Henri Rousseau og naivismen, snarere enn en annen, mer innflytelsesrik tankeretning som begynte å slå rot på samme tid.

For hadde vi hatt en tradisjon for å snakke om naivisme i norsk litteratur (også andre steder enn i særemner om Erlend Loe), hadde det kanskje vært selvsagt at Soga om Fråid må leses ikke som dyptpløyende psykologisk analyse, men som et fabulerende fyrverkeri, sprakende av språklig overskudd og fortellerglede.

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er litteraturviter, kritiker og bibliotekar.

BLA 8/2021.

Powered by Labrador CMS