Intervju

Litteratur utenfor boksidene

«Plukk opp programmet!» er Mathias R. Samuelsens beste råd før Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene avholdes 29. mai – 3. juni i og rundt Lillehammer.

Foto: Hilde Susan Jægtnes
Foto: Hilde Susan Jægtnes
Publisert digitalt

– Hei, Mathias R. Samuelsen – kunstnerisk rådgiver i Norsk Litteraturfestival. Nå er festivalen rett rundt hjørnet, er alt under kontroll?

– Nå skal alt være sånn cirka under kontroll. Med mindre det dukker opp noe, så blir det festival i år også.

– Hvorfor trenger vi litteraturfestivaler egentlig?

– Litteraturen eksisterer ikke bare innenfor boksidene. Det å lese er i mange sammenhenger en privat aktivitet, men om litteraturen skal ha noen funksjon utover å være underholdning, så må vi snakke om den, høre på den og dele den med hverandre. Det er viktig å skape møter, både mellom forfattere og forfattere og lesere.

– Stjernenavn som Suzanne Brøgger, Hiromi og Mieko Kawakami, Domenico Starnone, Jenny Erpenbeck og norske «gjengangere» som Frode Grytten, Dag Solstad og Tom Egeland gjester festivalen – hvordan ser du på balansen mellom kjente, folkekjære navn og foreløpig ukjente forfattere? Er det viktig for deg å bruke festivalen til å introdusere nye navn for publikum?

– Et av festivalens mål er å bringe nye stemmer ut til det lesende publikum. Noe av det fineste med å være på festival, uansett hvilken type festival det er, er å oppdage noe nytt. Vi har en rekke programposter som viser frem nye stemmer. Her kan jeg nevne Nordisk seminar, som i år har samla nye, unge forfattere fra Island, Danmark, Sverige, Finland og Norge. Jeg vil også hevde at vi i år, på nytt, presenterer utenlandske forfattere som vi mener burde ha en bredere leseskare her til lands. Uljana Wolf, Mieko Kawakami, Yukiko Motoya er bare noen av dem!

– Tyskland og Japan er hovedfokus under årets festival. Hvordan falt avgjørelsen på disse to landene?

– Valget var lett. Japan fordi vi de siste årene har vært heldige nok her til lands å ha et knippe oversettere som tilgjengeliggjør fersk og kvalitetstung japansk litteratur for oss. Ika Kaminka og Magne Tørring bør få en spesiell shout out her. Det er altså et glimrende tidspunkt å fremheve Japan akkurat nå. Det tyske trenger jo ingen forklaring egentlig, med forfattere som Judith Hermann, Uljana Wolf og Ferdinand von Schirach og så videre. Men det er en klar kobling mellom de to nasjonene som går lenger tilbake enn mange tror. Kulturutvekslinga har foregått siden cirka 1868, og de to landene har vært viktige for hverandre. Det er selvfølgelig også interessant å undersøke hvordan traumene fra forrige århundre har påvirket de to landenes litteratur. De som tidligere har lest Murakami eller Günter Grass vet jo godt at dette er et bakteppe som man ikke kommer unna i kunsten heller.

– Vi må snakke om årets tematikk – historiefortelling. Vil du forklare valget?

– Jeg forstår at dette kan virke som en bred tematikk, men den springer altså ut av det geografiske fokuset og ikke minst den situasjonen med fake news som vi står oppi. Hvem eier historien, hvem får definisjonsmakt, og hvilken rolle har litteraturen i dette? Med vår store sakprosakåring ser vi også at denne tematikken, på et mer formmessig nivå, blir viktig. La oss si at det trolig blir mye snakk om subjektivitet og hvordan de historiene vi formidler og arver former vårt selvbilde, personlig, familiært og nasjonalt.

– Det er jo en klassisk konflikt mellom den innesluttede forfatteren og den sosiale festivalen. Hvor scenevennlige må forfattere være for å få innpass på festivalen? Må de for eksempel kunne danse sin egen bok?

– Bra spørsmål! Som arrangør er det alltid viktig å vurdere en forfatters «scenepersonlighet», men jeg føler vi er gode på å lage rammer hvor alle typer forfattere kan få plass. Noen er mest komfortable med å lese, andre vil gjerne snakke om bøkene sine. Jeg tror at måten man legger frem boka på ofte passer med boka, altså at de introverte og de ekstroverte har sine arrangementer. Når det gjelder det der med dansinga så vil jeg bare si at det ikke oppleves som at alle som deltar i forestillingen Forfatterbevegelsen er like. Noe av det utrolig vakre med den forestillinga er nettopp sårbarheten og det stillferdige. Blandingen av å utagere og det å se innover. Jeg opplever dans og litteratur som to veldig forskjellige kunstformer. Veien fra det fysiske til det skrivende har flere møtepunkter, men likevel – de som deltar er utrolig tøffe.

– Årets festival rommer mye, også en kunstbokmesse. Hvorfor er kunstboken viktig? Hører kunstboken til på en litteraturfestival?

– De senere åra, med det forlagsklimaet vi har fått, så har kunstboka i alle sine former, blitt viktigere og viktigere. På denne kunstbokmessa er det ikke snakk om coffee table books, men om selvproduserte, formeksperimenterende utgivelser i små opplag, som setter bokas materielle egenart høyt. Altså bøker som ikke er forbruksvare, men som tar tid å lage og som tar tid å konsumere. Slow books? Små- og mikroforlagene blir stadig viktigere, og grensene mellom visuell kunst og litteratur blir heldigvis, stadig, mer og mer uklare!

– Hvis du må velge – hvilke tre av de over 200 programpostene vil du anbefale under årets festival?

– Jeez Louis! Tre poster? Det er nesten ikke mulig … men om jeg må, så la meg trekke frem en post som hver representerer årets fokus: Kvinner og utenforskap i Norge og Japan. Torsdag 31. mai kl. 17.00 på Lillehammer literaturhus. Her møter du stjerneskuddet Mieko Kawakami i samtale med vår egen Kjersti Annesdatter Skomsvold og stamgjest John Freeman. Institusjonen og poesien. Fredag 1. juni kl. 10.00 på Café Stift. Uljana Wolf og Ruth Lillegraven i samtale med Ane Nydal. Altså tre unge poeter som alle har ei høy stjerne! Når historien skal skrives. Onsdag 30. mai kl. 15.00 på Litteraturhus Lillehammer. Et realt mestermøte om det litterære i historieskrivingen. Historiker Mona Ringvej møter den svenske utenrikskorrespondenten Nathan Shachar, de danske historikerne Ulrik Langen og Bo Lidegaard og den danske dokumentaristen Peter Øvig Knudsen til panelsamtale. Men som sagt, det er altfor lite å bare anbefale tre poster. Folk må plukke opp programmet.

– Dette er ditt tredje år som kunstnerisk rådgiver for Norsk Litteraturfestival, hvilke programposter har du vært mest fornøyd med opp gjennom årene?

– Det er så mange jeg synes har blitt fine. Personlig hadde jeg en fantastisk opplevelse da jeg overvar møtet mellom Knausgård og John Freeman. Seansen hvor CAConrad, Ariana Reines og Julian T. Brolaski leste med sine gjendiktere var også noe som gjorde veldig inntrykk. Om jeg skal forskuttere, og det vil jeg, så tenker jeg at arrangementet hvor Hedvig Mollestad skal spille mens Mieko Kawakami leser, og at Hiromi Ito skal på scenen med Brødet og Eselet, er ekstraordinære hendelser som jeg er overbevist om at kommer til å bli magiske.

– Og hva har du ennå ikke oppnådd?

– Det er alltid gjester man skulle ønske seg, og som man arbeider med. La oss ta dette når min periode som kunstnerisk rådgiver er over.

– Hva er det verste med å arrangere festivalen?

– Tja, det at det hele foregår i løpet av 6 dager, det er et tveegget sverd. Mye må klaffe. Men om jeg skal si det selv, så pleier ting å klaffe. Nervøsiteten er kanskje det verste. Man kan aldri være 100% sikker på at man ikke har noen blindpunkter, eller at det dukker opp noe. Man lærer seg å leve med det! Administrasjonen er et veldig bra team, og Marit Borkenhagen styrer skuta med stødig hånd.

– Vær ærlig nå! Er litteraturen eller den sosiale minglingen det viktigste?

– For meg er det litteraturen, men jeg vet at mange i bransjen setter stor pris på minglinga. Noe av det fineste med Lillehammer som sted for festivalen, er at du møter alle. Store internasjonale forfattere går rundt i gata, publikum og forfattere kommer nært innpå hverandre uten at det virker som om noen opplever det som ubehagelig. La oss si det slik: ingen festival uten mingling, og ingen festival uten litteratur.

– (Nesten) like spennende som samtalene, opplesningene og forfatterforelesningene, er sladderen som kommer i etterkant av festivalen. Hvem håper vi kliner med hvem i år?

- Så lenge det ikke ender med å lage unødig spenninger i programmeringen min så må hvem som helst bare kline! Men Dag Solstad og Hans Olav Brenner hadde jo vært trivelig, syns du ikke?

– Sist men ikke minst, hvor blir nachspielet? 

– De som har vært på festival før vet hvem de skal spørre. Personlig legger jeg meg tidlig og krysser fingrene for at alle er i fin form til de skal på scenen dagen etter. Om du absolutt ikke vil avslutte før utpå morrakvisten, så kan det være et godt tips og tjuvlytte til folk på Haakons Pub. Jeg har hørt det er der mange ender opp etter programmet er ferdig for dagen.

Powered by Labrador CMS