Intervju

Heltemot, vankelmot

Den greske mytologien er tjernet vi alle øser av, sier Inger Merete Hobbelstad. Enhver tid tolker fortellingene på sin måte. Selv har hun vektlagt det individuelle og sårbare i sine gjenfortellinger

Foto: Agnete Brun.
Foto: Agnete Brun.
Publisert digitalt

Inger Merete Hobbelstad

(f. 1980) er journalist og kommentator i Dagbladet. Hun har tidligere utgitt to sakprosabøker og debuterte i høst skjønnlitterært med De greske mytene. Guder og helter fra de gamle fortellingene, hvor hun gjenforteller de mest sentrale greske mytene for unge lesere.

I boka De greske mytene gjenforteller du flere av de gamle, greske mytene. Hvorfor tok du fatt på dette arbeidet?

Jeg har vært dypt engasjert i den greske mytologien siden jeg var barn, og det var helt enkelt fordi jeg hadde popkulturell griseflaks. Da jeg var i en svært mottagelig alder, syv eller åtte år, hørte jeg NRKs hørespill Stjernene forteller, som tok utgangspunkt i stjernehimmelen for å fortelle historiene fra gresk mytologi. Jeg kastet meg straks over bøkene hørespillet var basert på, Maj Samzelius’ Helter og monstre på himmelhvelvingen, og i årene som fulgte leste jeg alt jeg kom over om den greske gudeverdenen. Det at jeg kunne ta inn disse historiene i ung alder har beriket livet mitt på måter som er vanskelig å beskrive. Det har gjort det morsommere og mer interessant å gå gjennom store kunstmuseer og se opp på stjernehimmelen, fordi jeg har kunnet gjenkjenne skikkelsene og plottene fra mytologien.

For ikke så lenge siden hørte jeg at det ikke var skjønnlitterære bøker som gjenfortalte de greske mytene for unge lesere tilgjengelig i bokhandelen. Jeg merket hvordan tankene mine med en gang nærmest la på sprang, og begynte straks å se for meg hvordan en slik bok kunne være. Jeg begynte å skrive kort tid etter, og det har vært en sann fryd å gjøre dypdykk ned i dette stoffet som har betydd så mye for meg i så mange år.

De greske mytene finnes i Homers epos (som vi vet du har studert på masternivå!), i de greske tragediene, i Sapfos poesi og så videre. De myldrer på en helt annen måte enn Bibelen, finnes i mange ulike gjenfortellinger og ikke endelig standardiserte versjoner. Kanskje du rett og slett kan opplyse oss litt: Hva er kildematerialet her, hvordan ser det ut? Og hvordan har du forholdt deg til det?

Kildematerialet er først og fremst tekstene som er overlevert fra det gamle Hellas: De homeriske eposene, Herodots historieverk, overleveringene fra andre gamle historikere og de dramatiske tekstene til Sofokles og Evripides. Disse dramaene gjengir bare utsnitt fra de lange historiene, og historiene i sin helhet er ofte gjengitt ganske summarisk hos historikerne, så her er det masse fine blanke ark som en skjønnlitterær forfatter kan kaste seg over med fargestiftene sine. Hendelsesforløpet er som i de gamle kildene, men alle beskrivelser og replikkvekslinger kommer fra mitt hode. Men jeg har ønsket å la originaltekstene ha sterk innflytelse, for eksempel ved å skrive en dialog som er inspirert av en dialog i Evripides’ Hippolytos, og som inneholder flere av de samme poengene, eller ved å la Ovids skildring av Orfevs i dødsriket prege skildringen av denne reisen i min bok. Jeg har også latt meg inspirere av grep som er tatt hos nyere forfattere, som Jean Racine og William Butler Yeats, og av moderne tolkninger i podkaster og barnebøker, inkludert de jeg selv leste som barn.

Hvordan har du tenkt rundt utvalget av myter i boka di?

Jeg har villet gjengi de viktigste av de mange heltemytene fra mytologien, som jeg selv syntes var medrivende, og håper at leseren vil leve seg inn i dem like sterkt som jeg en gang gjorde. Samtidig har det vært viktig for meg å ta med skikkelser som ikke akkurat er berømte for sitt heltemot, som jegeren Orion og den grådige kong Midas, og se om det er mulig å finne et skimmer av nyanser, av vankelmot og sårbarhet, også i de historiene. Selv om det er forskjellige historier er de forbundet med hverandre, og boken er ment å leses fra begynnelse til slutt, slik at leseren også kan se hvordan det finnes etterdønninger av de eldste heltene i historiene om de som er født senere.

De greske mytene er grunnfortellinger i vår del av verden. Antikkens guder og helter har vært fast inventar gjennom hele den vestlige litteraturhistoria. Hvordan har de forma kulturen vår?

Det er et enormt spørsmål. Den greske mytologien er tjernet vi alle øser av. Det er de første fortellingene i kulturen vår, og derfor de eneste referansene nær sagt alle skrivende har hatt gjennom århundrene og årtusenene som har fulgt. Det gjør at alle som refererer til dem, tolker dem eller gjenforteller dem, bevisst eller ubevisst sier noe om seg selv, sin tid og sine verdier. En kan si at de gamle grekerne har gitt alle som kommer etterpå et fantastisk sett av byggeklosser. De samme byggeklossene må være med hver gang, Thesevs må drepe minotauren i midten av labyrinten på Kreta, Herakles må utføre tolv storverk. Men hvordan vi setter disse byggeklossene sammen røper hva vi selv anser å være det avgjørende og interessante i historiene vi gjenforteller. Ofte har mytene vært fortolket i en kristen og verdikonservativ kultur, noe som blant annet har gjort at seksuell tiltrekning og erotikk mellom menn har vært feid under et tungt teppe. Det er heldigvis i ferd med å bli korrigert nå. Det har også vært vanlig å legge vekt på det heltemodige og storslagne ved mennene som kjemper og dør under beleiringen av Troja, mens nyere forskere har pekt på at disse mennene også er menneskehandlere og holder kvinner i seksuelt slaveri.

For meg har det viktigste vært å prøve å finne det individuelle og sårbare i disse myteomspunne skikkelsene. Persevs er helten som hugger hodet av Medusa, men han er også en redd tenåring, som frykter hva som kommer til å møte ham på den farlige reisen han har lagt ut på. Slik sett håper jeg det vil være mulig for unge lesere å identifisere seg med ham og føle med ham, og de andre.

De greske gudene har til felles med de norrøne at de på mange måter er «menneskelige»: De er smålige, sjalu, oppfarende og uberegnelige. Hva gjør dette med leserens forhold til dem?

På den ene siden blir de sterke og minneverdige personligheter, og jeg tror helt klart dette er noe av grunnen til at disse mytene har vært så seiglivede. På den andre siden gjør gudenes «menneskelighet», det at de er forfengelige og impulsive og lunefulle, at det å forholde seg til dem er helt annerledes enn å forholde seg til for eksempel kristendommens gud. Den kristne guden straffer og belønner mennesker ut fra hvorvidt de har vært fromme og dydige og holdt fast ved troen på ham. De greske gudene kan hjelpe mennesker eller ødelegge for dem basert på langt grunnere og mer tilfeldige årsaker, ut fra om de føler seg fornærmet eller misunnelige eller bare vil slåss med hverandre og bruker menneskene som brikker i et spill. Det er noe brutalt, men også livsnært og fint med dette. Det går deg ikke nødvendigvis godt fordi du oppfører deg bra. Skjebnen kan gi deg en kilevink nårsomhelst og hvorsomhelst, selv om du på ingen måte fortjener det. Og det er jo sånn livet er.

Når du har gitt deg i kast med å gjenfortelle dette gamle materialet, har du vel blitt tvunget til å ta en mengde valg. Hva har du gjort for å åpne opp og gjøre stoffet tilgjengelig for dagens lesere?

Noe av det spennende ved å jobbe med disse mytene er at de føles så nære og så fjerne på samme tid. Det er skikkelser som føles sprell levende og kompliserte det ene øyeblikket, for så å la seg styre av arkaiske og fremmede hensyn det neste. For meg, som skriver for unge lesere og lesere som ikke kjenner stoffet fra før, har det vært naturlig å legge vekt på det jeg tenker forbinder oss og dem, deriblant en følelse av sårbarhet, av å være prisgitt krefter i verden som er uendelig mye større og sterkere enn dem selv.

Hva skal vi med mytene i dag? Har de fortsatt betydning for oss?

Så klart de har. For det første fordi de er allstedsnærværende. Kan du mytene, ser du dem overalt. Fremdeles er emblemet for apotekene en slange som snor seg rundt en stav. Dette er fordi legekunstens gud, Asklepios, bar en stav med en slange rundt. For det andre er de relevante fordi de plasserer leseren i en lang, historisk rekke av lesere. Dette gir dem en uovertruffen anledning til å sette seg selv og sin leseropplevelse i relieff, og bli mer bevisst hva i menneskene som er konstant og hva som er i stadig endring. For det tredje er det snakk om vidunderlige historier som i seg selv er stemningsfulle, handlingsmettede og underholdende, og som har vært det i tusenvis av år.

Har du en favorittmyte?

Da jeg leste disse historiene som barn, var jeg ikke så opptatt av Thesevs, men da jeg skrev denne boken var dette en av historiene jeg syntes det var mest interessant å jobbe med. Thesevs vokser opp hos moren og morfaren og vet ikke hvem faren hans er. Det finnes et rykte om at det kan være havguden Poseidon som er faren, men det er også mulig at det er en annen. Senere får den samme Thesevs et komplisert forhold til sin egen sønn, Hippolytos. Denne historien ga meg anledning til å utforske noe som slo meg ved dette universet: Hvor mange historier som finnes om farløse barn som oppdater at far er en gud. For meg sier dette noe om hvor kraftfullt dette narrativet er, og hvor mange farløse barn som har drømt om at den forsvunne faren er en storslagen skikkelse, en gud eller en konge – og at dette kanskje er grunnen til at han ikke er sammen med dem.

Til slutt: Hvis du kunne invitert tre mytiske figurer på middag sammen, hvem ville det vært og hvorfor?

Dionysos kan ta med vinen, Orfevs kan være DJ og Afrodite kan gjøre alle amorøse. Jeg kan ikke skjønne hva som skulle kunne gå galt med en slik konstellasjon.

BLA 9/21

Powered by Labrador CMS