Essay

Gravgaver

Roberto Bolaños litterære etterliv er fortsatt en uhyre vakker utprøving av mulige – og umulige – livsskjebner.

Etter Roberto Bolaños død i 2003 har det kommet ut en rekke posthume utgivelser. Det har haglet kritikk mot forlaget fra forfatterkolleger som anser utgivelsespolitikken som gravskjending. Kulten vokser for hvert koda, men går det på bekostning av den litterære kvaliteten? Bildet viser Bolaños øye, tegnet opp i skrift av kunstneren Romina Aura. Kilde: Wikimedia commons.
Etter Roberto Bolaños død i 2003 har det kommet ut en rekke posthume utgivelser. Det har haglet kritikk mot forlaget fra forfatterkolleger som anser utgivelsespolitikken som gravskjending. Kulten vokser for hvert koda, men går det på bekostning av den litterære kvaliteten? Bildet viser Bolaños øye, tegnet opp i skrift av kunstneren Romina Aura. Kilde: Wikimedia commons.
Publisert digitalt

Aktuell bok

Roberto Bolaño

Cowboy Graves

Uferdige utkast (kortromaner/noveller)

Penguin Press, 2021

Oversatt fra spansk av Natasha Wimmer

195 sider

Forfattermyten var allerede godt etablert før det ble kjent at Roberto Bolaño (1953–2003) hadde skrevet et monumentalt verk på dødsleiet i Katalonia. 2666 (2004) er antageligvis det foreløpig siste tilskuddet til vår verdenslitterære kanon, i alle fall om vi holder oss til romankunsten. Etter at det godt over tusen sider lange verket om ondskapen i det 20. århundret ble sendt ut i verden, har det, med Bolaños enke Carolina López Hernandéz som forvalter av arvegodset, kommet ut nesten ti posthume utgivelser. Det har vært rettssaker, offentlig oppvask, søksmål, påstander fra og påstander om en mulig elsker, og det har haglet kritikk mot forlaget fra forfatterkolleger som anser utgivelsespolitikken for å være gravskjending. Kulten vokser for hvert koda, mye mulig på bekostning av det litterære rennomméet.

De posthume bøkene har næret opp under bange anelser om Bolaños talent – i alle fall at han var voldsomt ujevn, og at han skrev for raskt. All den tid brorparten av de svakere verkene ikke kom ut i hans levetid, og siden han skrev for å forsørge familien, faller sistnevnte anklage på sin egen urimelighet. Rett skal likevel være rett: Den chilenske forfatteren var ingen stor stilist, i alle fall ikke i betydningen setningskunstner – av den grunn, og fordi han slektet for mye på b-film-estetikk, kriminalromaner, mykporno og surrealisme, ville han neppe ha fått Nobelprisen i litteratur uansett. På sitt svakeste er tekstene formelbaserte og gjentagende til det kjedsommelige; etter hvert går selv den mest dedikerte leser lei av alle krumspring om metalitterære påhitt, alle de fiksjonelle poetene med en hang til grufulle eventyr, og ikke minst den uendelige opphopningen av medfølende og ironisk romantisering over ville, poetiske og politiske liv. (I alle fall skjedde det med undertegnede, i en tre-fire år, frem til i vinter.) Det er heldigvis ikke til forkleinelse for de virkelig betydningsfulle frembringelsene – romanene 2666, Ville detektiver, Chilensk nokturne og Amulett, og en håndfull av novellene – som til tross for at de alle krysser av på den bolañoske smørbrødlisten, har så mye stor fortellerkunst, kompositorisk teft og betagende idérikdom i seg at den fremtidige klassikerstatusen er udiskutabel.

Årets utgraving, som har fått tittelen Cowboy Graves på engelsk, er tredelt. Brorparten av materialet må anses som en slags forberedelser til større bedrifter – utgravde fotnoter, krympede romaner fra et arkiv av ukjent omfang. Dateringen særlig av den andre – som skal være skrevet mellom 2002 og Bolaños dødsdag i 2003 – vekker umiddelbar nysgjerrighet. Dessverre, kunne en kanskje si; parallelt med hvert nye, nysgjerrige steg jeg tar inn i forfatterens etterlatte papirer vokser mistanken: Er dette riktig? Pengene går til den etterlatte familien, men også til forlagene, og disse verkene, de var da virkelig ikke ment for publikasjon? Kafka-analogien holder liksom ikke vann om det skorter på den litterære kvaliteten. Så viser det seg denne gangen at de tre tekstene av i år ikke bare utfyller bildet av genistrekene i forfatterskapet, men kanskje også tilfører noe helt vesentlig til forståelsen av Roberto Bolaño.

I

Å gjenfortelle handlingen i de tre «mikroromanene» for en leser som ikke allerede er bevandret i Bolaños litterære kosmos, er vel omtrent like tillitsvekkende, hensiktsmessig og sjarmerende som å sjekke opp noen med sin egen vennegjengs internhumor. Jeg skal være den første til å innrømme at det hefter noe litt lukket klubb for komplekse menn (og et par kvinner)-aktig over Bolaño-sekten. For de innvidde har det etter hvert blitt, i takt med den stigende populariteten og mengden utgivelser etter Bolaños død, som å ta del i en ikke fullt så godt bevart hemmelighet. Puristene må ha hver en b-side, hvert et liveopptak fra all verdens dunkle kjellere og gjerne en god del memorabilia; aller helst skal alt sammen kringkastes til resten av menigheten. Den uskyldige samlemanien peker frem mot en høyst virksom identifikasjon med Bolaños litterære karakterer, som selv ofte samler på bøker, navn, ligg, for ikke å si på erfaringer, som om de ikke fantes om de ikke ble fortalt om, tradert. Samtidig er ikke dette fellesskapet til å kimse av. Jeg har fått i alle fall ett nært, vedvarende vennskap (og et knippe tilfeldige, alt annet enn meningsfattige samtaler) som et direkte resultat av gjensidig beundring for den chilenske forfatteren.

Jeg mistenker også at det er mer enn bare et par amerikanske lesere som møtte forfatterskapet gjennom Susan Sontag, men kanskje helst gjennom Patti Smith – hun kaller 2666 for profetisk, og Natasha Wimmer, Bolaños oversetter, for intet mindre enn en helgen. For Smith, som alltid har holdt seg med en ganske ublu poetmytologi, ble Bolaño den perfekte stedfortrederen for Rimbaud i det 21. århundret. En skal samtidig være mektig kynisk for å mene at det handlet om ambulance chaser-profitører da Patti Smith inviterte sønnen Lautaro Bolaño opp på scenen i 2010 for å spille «Wild Leaves», hennes Robert Mapplethorpe-hymne. Dette er jo enkelt og greit rørende (og litt privilegert) fankultur i praksis. Det er ikke så farlig. Å klage over det er like originalt og like lite strukturkritisk som å begråte at ens ungdoms indieband har signert for et grådig og stort plateselskap. Hendelsen innvarslet like fullt det som har blitt det forfatterindustrielle komplekset «Roberto Bolaño», som kanskje nærmer seg slutten nå, men som har vært med på å bane veien for en stadig mer populær forlagspraksis, hvor alle kluter settes inn på å kapitalisere på spennende, obskure og gjerne avdøde forfattere. Glemselen og tapet har atter igjen blitt gangbar mynt, og det er ikke alltid like lett å si hvor det hederlige arbeid med å løfte frem oversette forfatterskap slutter, og hvor den kyniske markedsføringen og jakten på «det neste obskure, ikke-vestlige forfattergeniet» begynner. Når jeg leser Cowboy Graves, som både er klosset skrevet, intenst spennende og forførende, tar det kort tid før jeg glemmer problemstillingen fullstendig.

Tittelteksten, den mest likefremme og forventede, men også mest fullendte, følger forfatterens alter ego Arturo Belano fra oppveksten i Chile til fedrelandet Mexico og tilbake igjen når Salvador Allende faller. «Cowboy Graves» er en kortroman i sin egen rett, og en introduksjon til forfatterskapet så godt som noe – fylt opp av digresjoner for det litterære overskuddets skyld, absurde innfall, kostelige speilmotiver og dulgte lovnader om frelse eller vold.

I «French Comedy of Horrors», som av alle steder er satt til Fransk Guyana, går den unge, upubliserte dikteren Diodorus Pilon gjennom en dunkel by med besjelede trær, før han tar av røret i en telefonkiosk og kommer i kontakt med talspersonen for en klandestin surrealistgruppe med hovedsete i Paris. Det som følger er et digresjonssirkus av de sjeldne, hvor det handler om André Breton som lokker unge, vitebegjærlige og lydige surrealister ned i de parisiske kloakkene. En kan velge å lese denne kanskje aller siste av Bolaños skrevne verker som en allegori over (eller kanskje heller som en parodi på) unge mannlige litteraters forhold til tradisjonen, denne følelsen av å være utvalgt og ventet her på jorden, men det holder ikke helt inn. I den grad Bolaños franske skrekkomedie er håndterlig og raskt avlesbar som allegori, er det mest av alt en narrelek som spotter hangen til å allegorisere for å forstå, deretter for å glemme. I åpningsscenen befinner Diodorus seg på en bar sammen med sin litterære klikk. De er samlet for å se på måneformørkelsen. Det som skjer, er imidlertid at tre outrerte, velkledde skikkelser – en mann og to kvinner – danser som besatt foran det negative lyset («not in a violent way, but in a resigned, bureaucratic way»); to av dem blir blinde.

«Fatherland» runder av utvalget. Her har tekstene en fragmentert, episodisk struktur, og historien snegler seg av gårde i tjue miniatyrer av ennå ufødte romaner. Innholdet er kanskje gjenkjennelig, med kontrarevolusjon i Chile, en nekrolog fra det fiksjonelle tidsskriftet Chilean Painters Here and Abroad, reklame- og exploitation-bilscener og tidige utkast til det som skulle bli romanen En stjerne i det fjerne og novellesamlingen Nazilitteratur i Amerika, men formen, som sirkler inn den mytiske kvinnen Patricia Arancibia, bærer bud om en gåtefull og mer radikalt «hakkete» fortellerteknikk Bolaño uheldigvis lot ligge i fullførte bøker.

II

Den mest nærliggende parallellen hva fiksjonsunivers angår, særlig om en betrakter det posthume forfatterskapet, er kanskje ikke Jorge Luis Borges – med den leksikalske forestillingskraften, lekedriften og vitenstrangen – W. G. Sebald – hans omflakkende, reisende fortellere med saturnisk temperament og en glødende, melankolsk historiebevissthet – eller Thomas Pynchon – ekspansiv, konspiratorisk, altoverskuende og popkulturell – navn som titt og ofte dukker opp i omtalen av Bolaño. Jeg tror faktisk det er Andeby, som jeg levde meg inn i, ja, nesten bebodde en hel del på slutten av 90-tallet, hvor skikkelser og figurer gjerne kan havne bak lås og slå i den ene fortellingen, falle ned en skrent i Andesfjellene på jakt etter myteomspunne skatter i den neste, for så å gjenoppstå spill levende og uten kriminelt rulleblad påfølgende tirsdag (dagen Donald Duck & Co landet i postkassa), parat til å bistå Hakkespettene eller til å delta på et nytt brekk i pengebingen. Donald mister jobben, livet havarerer og Dolly forlater ham til fordel for fetter Anton – opptil flere ganger hver dag. På neste side (ikke ofte med samme serietegners bly) er hun tilbake igjen, som om ingenting hadde skjedd.

En verden uten konsekvenser – ikke så mye en selvgående tidsmaskin, som et forsøk på utopisk korrektur. Dette aksepteres selvsagt av alle, siden det står skrevet i leserkontrakten, som tross alt er myntet på barn, at historiene er uavhengige av hverandre. Det er nok derfor jeg ble såpass rystet – og hele kroppen fylt av sitrende spenning – da jeg kom over Don Rosas storstilte erindringsverk Skrue McDucks liv og levnet (1992–1994), kanskje fordi den ved å etablere et slektstre, en kronologi og en bevissthet om at også medlemmer av familien Duck kan dø, bryter med usårligheten som ellers hersker i Andeby. Stamtavlene, de små vinkene om forgjengelighet, rykket både meg selv og endene ut av barndommen og inn i de voksnes, de døendes rekker.

Da jeg var enda mindre, og besatt av Tove Janssons mummitroll, tok det ikke mange år før jeg begynte å lure på hvorfor mummifamilien eller deres nærmeste aldri måtte på do; man så eller leste at de gikk i dvale om vinteren, eller at de spiste storslåtte måltider, men hverken Sniff eller Hemulen hadde behov for å drite – for ikke å snakke om Snusmumrikken, som knappest sagt må være velsignet med en guddommelig fordøyelse, all den tid en diett bestående av pipetobakk og bålkaffe umulig kan sørge for gastrointestinalt velbehag. Dette er meg fortsatt en gåte, det lar seg liksom ikke gripe helt ennå. Ikke fordi jeg sliter med å begripe hvorfor Tove Jansson lot være å ødelegge fremdriften i fortellingene ved å fokusere på toalettrutinene til sine antropomorfe skikkelser, men fordi det, ved siden av de stadige reinkarnasjonene, ga figurene et skinn av udødelighet.

Hos Bolaño er figurenes biografiske livsveier fullkomment utskiftelige, på grensen til utbyttbare; Arturo Belano kan i Amulett bli fortalt om, som en av flere yppige bifigurer blant de unge poetene i Mexico by, i Ville detektiver er Belanos forsvinning selve sakens kjerne, og så er han fortelleren i 2666, som det står på siste side av den romanen (eller så er han Archimboldi, den myteomspunne forfatteren alle akademikerne jakter på). I mellomtiden har han også vært «Rigoberto Belano» i den siste delen av Cowboy Graves, fortsatt poet, men denne gangen kanskje mer etablert og respektert, en som deklamerer dikt idet Pinochets banditter tar makten, ikke ulikt Pablo Neruda i Chilensk nokturne. Det hefter noe ordentlig tegneserie-aktig over grepet, som nå, i 2021, folder seg ut like mye på grunn av Madrid-forlaget Alfaguaras kommersielle list som den ble avfødt i Bolaños egen viltvoksende intertekstualitet. Jo da, Pessoa gjorde noe av det samme, og jo – det er snakk om skisser hvor ulike livsløp ble testet ut, ment for skriveprosessen og deretter for skrivebordsskuffen, men det er fortsatt uklart om det stemmer eller ikke at Bolaño dro til Santiago de Chile sommeren 1973, og om han satt fengslet eller ble anholdt av militæret; om han i det hele tatt forlot Mexico by som ung for å kjempe på sosialismens side.

Disse bifurkasjonene må derfor forstås som en utprøving av mulige (og umulige) livsskjebner, en bevisst fragmentering av det biografiske mennesket Roberto Bolaño. Det sto om å gjenoppfinne både seg selv og personaen, som om Rimbauds ihjelsiterte credo «jeg er en annen» i dag ikke kan være annet enn en serie metamorfoser i skrift, men også som om rekonstruksjonene var en livsnødvendighet. Forfatterskapet bevrer av høyst komiske og dypt tragiske variasjoner over det knugende eksistensielle spørsmålet «hvem jeg kunne ha vært i går, hvis bare, eller hvis ikke, i morgen …» Det er bare der, i dødsdansen rundt selvets labyrint, at Roberto kan fødes på ny og på ny i litteraturen. Det er vakkert. I 2666 finnes det derimot en ekstremt sørgelig scene, jeg har foreløpig ikke møtt andre som tenker det samme; en chilensk litteraturprofessor har sammenbrudd utenfor Santa Teresa i Mexico, henger den galisiske poeten Rafael Diestes Testamento geométrico (1975) til tørk på klessnoren i hagen, og lager et ørkesløst diagram bestående av navn fra litteratur- og filosofihistorien ved kjøkkenbordet. Systemene har ingen innbyrdes logikk. Åndshistorien lindrer ingen. Også denne scenen sier det samme: Alt, også du, kunne ha vært annerledes.

III

Den mest besynderlige av de posthume Bolaño-utgivelsene er El tercer reich (Det tredje riket), som det er vanskelig å forstå at forfatteren selv ikke anså som god nok for utgivelse, men lot ligge i skuffen etter å ha fullført romanen i 1989. Den unge tyskeren Udo Berger ferierer med kjæresten Ingeborg på Costa Brava i Katalonia, men i skyggen av de faretruende skikkelsene på stranden og de uforklarlige hendelsene i den ubekymrede feriekolonien trekkes han lengre og lengre inn i en krigsfantasme, en både grotesk og uskyldsren simulacrum-fantasi. Berger spiller ut det 20. århundrets kriger og tragedier gjennom et amerikansk strategispill bak lukkede gardiner; tragedien er blott kopien av kopien, et estetisk safe space i ly fra de ukontrollerte dryppene av faretruende simulert og dårlig sublimert libido i 80-tallets vannkant, på barene og på nattklubbene – terningene trilles som om verdenshistorien var et brettspill og verdensånden et hotell for «europeere».

Det som i andre hender måtte ha blitt avskrevet som litterære barnesykdommer – offbeat grums, keitete dialoger og klossete ellipser, som gjerne renskes ut fra og med andre- eller tredjeboka, intendert bare hvis en leser teksten i lys av fremtidig arbeid – er i Det tredje riket selve støpeskjeen for den bolañoske dissonansen. Den permanente, inntrengende følelsen av at noe er fullstendig galt – hvor grensesonen mellom privat vanvidd, nattlige mareritt og sosial patologi er så uklar at den utgjør hele virkelighetsforståelsen, og hvor virkelighetsbristen har vokst seg så stor at den ikke lenger er et bristende unntak, men regelen for enhver eksistens. Ja, ikke ulikt hvordan det mest skremmende med verkene til David Lynch, særlig Twin Peaks, ikke de ikoniske skummelhetene – Killer Bob bak sofaen, Club Silencio, den røde losjen – det er de tilsynelatende helt ordinære samtalene og gjøremålene, den daglige sansningen av verden, hvor alt skal være i sin skjønneste orden, men hvor galskapen har begynt å råde lenge før noen erkjenner at illusjonen om en tingenes orden nettopp bare er en illusjon. Adjektivet (eller superlativet) «lynchiansk», som riktignok lider av overforbruk (analogt til hvordan «surrealisme» i dag har blitt identisk med rare former, mye rus og «Paris»), kunne suppleres med bolañoesque: en hysterisk sanse- og følelsesmessig sone hvor kapitalismens irrasjonalitet viser sin sanne maske. Når som helst kan alt briste, og når som helst, og derfor alltid, kommer volden, utbruddet, katastrofen.

Innbegrepet av denne numne, groteske tragikomikken er en scene i Amulett (1999) (vakkert oversatt av Kristina Solum), hvor Arturo Belano ledsager sin venn Ernesto San Epifanio til den såkalte «Homokongen» i strøket Colonia Guerrero, en mektig hallik han under uheldige omstendigheter har endt opp med å bli slaven til. Kongens kammer er et nedslitt hotellrom hvor det ligger en sykelig, naken gutt i hjørnet, som må reddes av de unge dikterne. Kammerset er på et vis mørkets hjerte, men alle overlever, ingenting hender annet enn inntredenen av et innfløkt, innforstått tegnsystem av muligheter for vanvidd og barbari.

Vi kommer nok ikke utenom Borges likevel, om hvem Bolaño sa at han kunne ha tilbrakt resten av sine våkne timer med bøkene til, sittende under et stue- eller kjøkkenbord. Jeg tror dessuten det er derfor jeg ikke klarer å la Bolaño hvile, jeg heller, siden min egen litterære selvforståelse hviler såpass tungt på å ha lest Labyrinter i formative år. Dermed blir det helt umulig å ikke ense inspirasjonen i Cowboy Graves. Denne gangen handler det aller mest om behandlingen av latinamerikansk maskulinitet, mer dødelig enn giftig (mer praktisk enn diskursiv). I berømte fiksjoner som «Emma Zunz», «Sør», «Sverdets form» og «Døden og kompasset» spekulerte Borges i en voldens topografi hvor det sørlige Argentina – med sine utstrakte sletter, den voldsomme fetisjen for hesteridning og konkurranse, Martin Fíerro-myter og gaucho-kulturen hinsides pampasene rundt det kultiverte Buenos Aires – sto inn for en dyster skjebnebestemmelse, en magnetisk og ond periferi. Nord var Bolaños tilsvar; jo nærmere USA, jo mer krakelerer freden; Roberto Belanos fraværende meksikanske far skjenker ham en kniv i «Cowboy Graves», det er farsarven, den allerede opptråkkede stien – verden nordover er naglet fast i en konsepsjon av mannlighet som med nødvendighet må ende i blodsutgytelse.

Det finnes en ubehagelig genealogi, et voldens stamtre, som går fra Borges’ skjelmske blikk på myten, gjennom Pygmalion-projeksjonene i «Fatherland» («…and here she comes, our precocious eight-year old Amazon, Venus of Botticelli, Max Ernsts magical woman-child, Alberto Ortega Basauri’s sulky divine thing, riding my mare Dusty through the roses») til byen Santa Teresa i 2666, skueplassen for modernitetens største bedrift og endestasjon: en epidemi av uoppklarte kvinnedrap på grensen til nord-Amerika, hvor alt enten er bæsj, mord eller konsum. Mellomrommene er befolket av mennesker som simpelthen bare venter på å bli plukket opp av en voldelig skjebne. Bolaños litteratur var et melankolsk, men evig, og derfor håpefullt ritt på denne løpebanen. Eller som det heter i et dikt av César Vallejo: «Noen går forbi og teller på fingrene / Hvordan snakke om ikke-jeg-et uten å skrike?»  Rittet fortsetter. Vi, leserne, forvalterne av denne kritiske arven, gjør klokt i å lytte, og ja, å fortsette å utgi, og å fortsette å lese. På sett og vis er det i pakt med Bolaños poetikk, for, som han selv formulerer det her, snedig og likevel treffende, finnes de første sidene til enhver roman i en annen bok. 

Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og kritiker i Klassekampen og BLA.

BLA 5/2021

Powered by Labrador CMS