Svar til Røkkum:
Hva vi snakker om når vi snakker om poesi.

Før sommeren publiserte Vagant min tekst med tittelen «Den nye romanen», et langessay om bølgen av fortellende, virkelighetsnær poesi som har skyllet over oss det siste tiåret. Det var tenkt som en oversikt, en litteraturhistorisk og delvis også kulturhistorisk analyse – og som en mild klage. Noe av kritikken druknet kanskje i eksempler og historiske parallellføringer. Polemikken fikk derimot større plass i et Morgenblad-intervju om saken, der jeg spissformulerte noen av poengene, særlig spekulasjonene omkring hvorfor vi har sett en tendens – som jeg mener er ubetvilelig – til at mange nyere diktutgivelser velger seg en fortellende og/eller tematisk ramme som strukturerende prinsipp, og hvorfor denne rammen ofte virker å ha et «virkelighetslitterært» tilsnitt. Fenomenet er selvsagt ikke nytt, men det ser ut til å opptre i vår samtid på måter som antyder at våre begreper om hva «poesi» – eller også en «diktsamling» – er, endrer seg. Som et slags historisk fenomen, symptomalt betraktet, er denne tendensen interessant, for det kan si noe både om litteraturen og rommet den befinner seg i, om kretsløpene den oppholder seg i, ja, om hele klimaet for skriving, lesing, kritikk, diskusjon og distribusjon av litteratur.

Med det som kanskje kan kalles et forskerblikk forsøker jeg å sette den fortellende (og/eller tematisk organiserte), sterk-historie-baserte poesien i sammenheng med en rekke andre samtidslitterære og -mediale fenomener, viktigst av disse er virkelighetslitteraturens vekst og fall (2000–2020) samt dens mange mulige overlappinger med den tekno-mediale utviklingen som har gjort oss alle til frivillige og ufrivillige dagbokskrivere og -lesere med innskrenket oppmerksomhetsspenn. Betydningen av det sistnevnte er det få litteraturhistorikere som foreløpig har rukket eller giddet å analysere, og muligens derfor er fremstillingen min litt rudimentær på dette punktet – men, mener jeg, ikke mindre relevant.

Kritikeren som deler kropp, hode og skrivebord med forskeren, derimot, er mer opptatt av å finne ut hvorvidt tendensen fører til gode dikt og mer diskusjon, om den så å si løfter poesien og forståelsen av den, om den ansporer til mer og mer engasjerende poesikritikk – slike ting. Jeg må bare anta at tilstedeværelsen av disse to litt ulike stemmene i en og samme tekst kan ha virket noe forvirrende på en del lesere: «Er det en beskrivelse? Er det en kritikk?» Svaret er ja.

I intervjuet i Morgenbladet får det kritiske blikket mer plass. Delvis fordi det er slik medielogikken fungerer, men også fordi jeg mener tendensen har noen uheldige konsekvenser: En hel del av bøkene det er tale om, er ganske like i opplegg og form, det vil si: manglende interesse for form og det jeg kaller «det språklige laboratoriumsarbeidet, der nye ord, vendinger, lyder, bilder, rytmer, klanger, ekkoer oppstår og der nye sammenstillinger skjer». Jeg trenger ikke gjenta dette poenget – vi får heller gå videre med denne delen av diskusjonen på detaljnivå.

Innvendingene som har kommet, sist fra Eirik Røkkum i forrige nummer av BLA, har handlet om slike ting som at ikke all samtidspoesi er fortellende (det vet jeg), at det også finnes økopoesi (vennlig hilsen Tom Egil Hverven), at ikke alle dikt må være korte, modernistiske gåter (noe jeg heller ikke mener), eller at jeg blander sammen «lange dikt», «langdikt», «fortellende dikt» og «diktsamling». Denne siste angivelige begreps- og sjangerforvirringen er det Røkkum henger seg opp i når han forteller hvordan han opplevde at det var «noe grunnleggende ved tekstens påstand som skurret» for ham: «Kan disse bøkene i det hele tatt kalles fortellende, vil de ikke annet enn å være en slags fordekte, late romaner, og er det riktig å samle så vidtfavnende bøker under paraplyen av en trend?» Godt spørsmål! I den skogen av eksempler som presenteres og nevnes, i noen tilfeller også bare hintes om, peker ting i ulike retninger, det er klart. Men for å klargjøre: Jeg mener ikke at «lange dikt», «langdikt» og «fortellende poesi» er det samme, men dette er klart overlappende fenomener, også historisk. Når det gjelder langdikt skiller jeg mellom tre typer: Det modernistiske langdiktet (Eliot, W.C. Williams), det postmoderne langdiktet (slik det beskrives av en rekke teoretikere, blant annet Brian McHale, som jeg støtter meg til) og da det virkelighetslitterære langdiktet, altså den samtidslitterære, romanaktige diktsamlingen. I tillegg finnes det selvsagt en lang rekke tekster som utgjør mellomformer og grensetilfeller. Et avgjørende poeng er at det såkalt postmoderne langdiktet rommer en vesentlig grad av eksperimentering, formlek, utfordring av det tradisjonelle enkeltdiktets rammer og språk – kort sagt en type «språklig laboratoriumsarbeid» av det slaget jeg mener sjangerbetegnelsen «lyrikk» forutsetter, i en eller annen forstand. Men de tre hovedformene utgjør altså ikke endelig avgrensede og gjensidig utelukkende kategorier, og dette er heller ikke noen litteraturhistiorisk epokestafett med vanntette skott. Heller ikke er det slik at det romanaktige, virkelighetslitterære langdiktet nødvendigvis er dårlig. Det skrives og utgis i dag dikt i alle disse kategoriene – men altså mange, svært mange, av siste type. Jeg får inntrykk av at Røkkum tror jeg mener at alle samtidspoeter, i kraft av å være samtidige, hører til i sistnevnte gruppe ­– men det er verken hva jeg mener eller sier. I dette rammeverket utgjør hans egne diktbøker typiske eksempler på «postmoderne» langdikt.

Jeg vet ikke om Røkkum egentlig er uenig i min situasjonsbeskrivelse. Den tendensen jeg beskriver – poesien blir mer og mer fortellende og romanaktig – er reell, noe som også har vært bekreftet av kommentatorer og anmeldere både her hjemme og andre steder.[1] Hva denne utviklingen betyr og hvordan vi skal forholde oss til og vurdere den, er imidlertid mer av et åpent spørsmål, og jeg lanserer altså en sammensatt hypotese. Røkkums eget forsøk på å forklare hvorfor landskapet ser ut som det gjør, er mer konkret og har skriveverkstedet som utgangspunkt:

Spør du en poesidebutant hvorfor hen har skrevet som hen har, tror jeg svaret ofte er som følger: 60 sider tekst, gjerne enkeltdikt, er sendt til en ansett redaktør. Redaktøren tar kontakt og sier «30 av disse sidene er svært spennende, skriv mer i samme bane». Poeten skriver mer og sender inn på nytt. Redaktøren sier: «Dette er ennå ikke bra nok. Hva er jegets motivasjon? Vi trenger et bærende tema. Hva om du går mer inn på dette med morens død?». Poeten gjør som hen blir fortalt, ellers blir det neppe bok. Kalle det latskap? Nei, det kan jeg ikke. 

Scenen er trolig høyst realistisk: Poeten og forlaget arbeider sammen om det som til sist får bli en diktbok med en historie eller et samlende tema, helst med en viss aktualitet. Jeg er sikker på at slike samtaler til stadighet utspiller seg på redaktørkontorer eller manifesterer seg i konsulentuttalelser. Men skal man kalle det latskap? Kanskje er snarere «manglende interesse» mer dekkende? Det handler nemlig ikke bare om hva den enkelte poet gjør eller ikke gjør med sine dikt – snarere sier dette noe om hvordan hele det litterære systemet er i ferd med å vende poesien ryggen. Det feires som en halv seier når instapoetene selger titusen eksemplarer, fordi det betyr at poesien igjen er blitt «tilgjengelig», man tenker at en kritikerpris til Brynjulf Jung Tjønn innebærer at man har fått satt lyrikken på agendaen. Men sannheten er jo at instadiktene ikke er lyrikk i ordinær forstand (men snarere en egen, mediespesifikk sjanger), og at Tjønns bok hylles først og fremst for sin modige og personlige tematisering av rasisme og de mange og store problemstillinger som reiser seg rundt utenlandsadopsjon. Det er ikke poesiens comeback vi ser, men snarere kulturens tiltakende topification. Det er enda et eksempel på en offentlighet som vil ha noe å snakke om, et tema å gå løs på: kjør debatt! Det er en kultur som har sluttet å interessere seg for hva poesien kan gjøre, og som har liten interesse av å f.eks. anmelde diktsamlinger eller diskutere hva poesi er og gjør for og med mennesker – men der man likevel av gammel vane fortsetter å gi ut slike bøker. At mange av de bøkene som dermed kommer ut tilpasser seg en slik logikk, dvs. orienterer seg omkring et tema, en historie, en sterk eller vanskelig erfaring, er ikke det spor rart.

Jeg har ingenting imot at det fortelles i dikt, det har alltid vært en del av sjangeren. Men fortellingen er bare en liten del av det – en historie eller et tema må bearbeides og knas og diktes på, en sterk historie i seg selv er ikke nok, den må igjennom en transformasjon, bli noe annet og mer. Den må bli litteratur.

[1] Den svenske podkasten «Gästabudet» gjør f.eks. et forsøk på å overføre diskusjonen på svenske forhold: https://gastabudet.com/2025/07/07/sextionionde-avsnittet/.