Entusiastiske essays

Melankoliens mester

Et ektepar som har glemt at de har et barn. Et barn som leter etter sine forsvunnede foreldre. En kvinne som mister sin elskede, bit for bit. Kazuo Ishiguro låner både fra fantasy, sci-fi og detektivsjangeren, fra myter og sagn, uten at han noensinne slipper taket i den eksistensielle melankolien.

«Selv om Kazuo Ishiguro kan virke som en veldig postmoderne forfatter, er han til syvende og sist som en barokk kunstner, som maler stilleben etter stilleben med hodeskaller og døende blomster, timeglass og en lutt som ligger lett henslengt», skriver Hilde Østby. Illustrasjonen viser et stilleben med vanitas-motiv.
«Selv om Kazuo Ishiguro kan virke som en veldig postmoderne forfatter, er han til syvende og sist som en barokk kunstner, som maler stilleben etter stilleben med hodeskaller og døende blomster, timeglass og en lutt som ligger lett henslengt», skriver Hilde Østby. Illustrasjonen viser et stilleben med vanitas-motiv.
Publisert digitalt

Det er to ting som er påfallende med Kazuo Ishiguro: Hans virtuose og springende omgang med sjangre. Og hans tilsvarende standhaftighet når det gjelder eksistensielle temaer.

Kazuo Ishiguro

(f. 1954) er en av Storbritannias mest sentrale forfatter. Han er født Nagasaki i Japan, men flyttet til England da han var seks år. Han debuterte i 1982 med romanen Skumring over landskapet og har siden utgitt en rekke bøker. I 1989 mottok han Bookerprisen for Resten av dagen. I 2017 mottok han Nobels litteraturpris.

Som mange andre ble jeg kjent med Ishiguro gjennom Anthony Hopkins. Filmdramaet The Remains of the Day (1993) handler om butleren Stevens (spilt av Hopkins). Han er den perfekte butler, men et desto dårligere menneske, som svikter både sine egne verdier og kjærligheten selv i lojalitet til arbeidsgiveren Lord Darlington. I tiden opp mot andre verdenskrig har lorden pleid forbindelser i Tyskland, og Stevens har samtidig latt være å gripe sin ene mulighet for kjærlighet, i kollegaen Miss Kenton.

Etter å ha sett denne filmen, ble jeg dratt inn i Ishiguros verden. Det er noe ved forfatterskapet som gir en smak av Ibsen, det virket kjent og ukjent på samme tid. De underliggende indre og ytre konfliktene pekte tilbake mot dramatikeren. Boken fra 1989, som filmen er basert på, er i mye større grad preget av dette stramt tilbakeholdte, lengselen tilbake til mulighetene som aldri ble grepet og som Stevens ikke en gang innrømmer for seg selv. Som Ibsen låner Ishiguro av detektivsjangeren, og lar sine fortellinger foregå i retrospekt: Et sted i fortiden ligger det en gåte eller hemmelighet som skal avdekkes, og gjennom ganske emosjonsløse beskrivelser dukker de eksistensielle krisene til overflaten, i bruddstykker, som når noe grumsete og gammelt flyter mot overflaten i et vakkert, blankt skogstjern. Det er likevel noen store forskjeller mellom Ishiguro og Ibsen: Hemmelighetene som avdekkes i Ibsens stykker, har potensialet å utgjøre en type frigjørende innsikt, i Ishiguros univers er innsiktene grusomme og innebærer at hovedpersonene vil miste alt håp. Mens Ibsen kanskje til og med kan love sitt publikum «det vidunderlige» eller en slags avklaring, en avdekking av sannheten idet alle kort ligger på bordet, er innsiktene hos Ishiguro forbundet med et absolutt eksistensielt mørke og en vag og smertefull erkjennelse om at noe uopprettelig har skjedd, og ikke noen slags katharsis eller stor omveltning, bare en stille implosjon.

 «I should adopt a more positive outlook and try to make the best of what remains of my day», tenker butleren Stevens, etter at det er klart at alle valgene han har tatt i livet innebærer at han har mistet muligheten til ekte livslykke: Han har tjent en nazistisk herre, han har mistet sitt livs kjærlighet, og nå er det bare rester igjen av livet hans. Å innta «en mer positiv holdning» i møte med noe sånt, vil være nærmest umulig, med mindre man jobber aktivt for å skyve til side alt av egne følelser. Det å nærme seg en slags innsikt om eget liv, innebærer kanskje mer smerte enn frigjøring. Jeg tenker at Ishiguro setter opp paradokset knyttet til den menneskelige tilstand: Vi er det eneste dyret som kan erkjenne vår egen død og som gjør bevisste valg knyttet til vårt eget liv, vi er et dyr med kollektiv og individuell hukommelse. Det gir oss makt og kunnskap vi ikke ville vært foruten, og samtidig en stor og nesten umulig smerte å bære.

Paradokset er kanskje aller mest tydelig i Never Let Me Go (2005). Dette er en roman som på en uhyggelig måte tematiserer skjørheten i kjærligheten. Tilsynelatende er dette en slags science fiction-fortelling, som handler om hvordan kloner kan være organleverandører til syke mennesker – altså en problemstilling som beveger seg inn i Blade Runner-land: Hva er et ekte menneske, hvis alle klonenes følelser minner om menneskelige? Hovedpersonen Kathy opplever at mannen hun elsker må dø, uten at hun kan hindre det: Som han er hun en klone, dyrket frem på en egen institusjon for kloner, bestemt for organdonasjon til dem som betaler for det. Dypest sett er temaet i romanen det utålelige ved tapet av en helt uerstattelig elsket venn, noe som for oss alle er uavvendelig. Hvordan kan vi akseptere døden, og si farvel? Og samtidig: Det er det vi må.

Som i The Remains of the Day er det i kontrasten mellom det kliniske og det høyemosjonelle at romanen får sin styrke: I Never Let Me Go er karakterenes organer kjøpt og betalt, og deres død høyst forventet og profesjonelt utført. Mens butleren Stevens klynger seg til sin profesjonalitet, kan ikke Kathy annet enn fastslå at kjærlighet og kunst – det vakreste mennesket kan håpe på – ikke skal være henne forunt, siden hun egentlig bare er en organmaskin. Livets kalde omstendigheter – tid og forgjengelighet, tapt kjærlighet og dyp ensomhet – er fengselet som holder karakterene fast.

Kazuo Ishiguro ble født i Nagasaki i Japan, men familien emigrerte til England da han var fem år. Spenningen mellom det britiske og det asiatiske hos forfatteren kan man finne i Once We Were Orphans (2000). Et britisk par i Shanghai forsvinner sporløst og etterlater sin tiårige sønn, som blir oppdratt av en tante i London. Han ender med å bli en berømt detektiv. Fortellingen er inspirert av Dickens-romanen Great Expectations, men har lite dickensk ved seg: Igjen disse emosjonelt tilbakeholdte tilbakeblikkene, detektivens tilsynelatende kalde blikk og en vibrerende lengsel mellom linjene. Forfatteren selv har kalt dette sin svakeste bok, men jeg ble sterkt grepet av tablåene og melankolien som gjennomsyrer fortellingen, som hans andre bøker.

Det fargerike Shanghai på 30-tallet befolket av hjemløse karakterer dukker også opp igjen i filmmanuset til The White Countess (2005). Musikk er også et tydelig tema i forfatterskapet, og har hovedrollen i både i den lett merkelige og nostalgiske filmen The Saddest Music in the World (2003), i romanen The Unconsoled (1995), samt i novellesamlingen Nocturnes (2009). I Nobel-talen sin, sa Ishiguro:

«I have, on a number of other occasions, learned crucial lessons from the voices of singers. I refer here less to the lyrics being sung, and more to the actual singing. As we know, a human voice in song is capable of expressing an unfathomably complex blend of feelings. Over the years, specific aspects of my writing have been influenced by, among others, Bob Dylan, Nina Simone, Emmylou Harris, Ray Charles, Bruce Springsteen, Gillian Welch and my friend and collaborator Stacey Kent. Catching something in their voices, I’ve said to myself: ‘Ah yes, that’s it. That’s what I need to capture in that scene. Something very close to that.’ Often it’s an emotion I can’t quite put into words, but there it is, in the singer’s voice, and now I’ve been given something to aim for.»

Det uutsigelige i musikken er både tema og inspirasjon for Ishiguro. Tenk at Tom Waits-låta «Ruby’s Arms» skulle være forløsende for The Remains of the Day!

I hans siste roman, The Buried Giant (2015) er det fantasy-sjangeren, som står så sterkt i Tolkiens England, som har farget historien. Men den handler til syvende og sist om kjærlighet, hukommelse og tid. Et ektepar drar på en reise for å finne et barn de har problemer med å huske: De ubestandige minnene våre forsvinner jo som sand mellom fingrene, og med dem alt og alle vi hadde kjær. Hvordan kan vi holde dem fast, og hva er virkelig i vår relasjon til andre, når den upålitelige hukommelsen vår er det som holder relasjoner ved like? Hvordan kan vi holde livet fast, i møtet med døden? Hva er kjærlighet? Selv om Ishiguro kan virke som en veldig postmoderne forfatter (som låner av populære og folkelige sjangre), er han til syvende og sist som en barokk kunstner, som maler stilleben etter stilleben med hodeskaller og døende blomster, timeglass og en lutt som ligger lett henslengt. Det vakre og forgjengelige i møte med døden – memento mori.

I Kazuo Ishiguros verden er dette et gjentagende tema som forfatteren nærmer seg fra ulike punkter, og med alle litteraturens hjelpemidler. Sjangerlitteratur og høylitterære referanser går hånd i hånd i lengselens og den tapte kjærlighetens tjeneste, hos denne finstemte og høyst eksistensielle forfatteren.

Hilde Østby (f. 1975) er idéhistoriker, kritiker og forfatter. Hun har skrevet den kritikerroste romanen Leksikon om lengsel (Tiden, 2013), sammen med søsteren sin Ylva Østby sakprosaboka Å dykke etter sjøhester. En bok om hukommelse (Cappelen Damm, 2016) og kom i år ut med sakprosaboka Kreativitet. Hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmerne skal redde verden (Cappelen Damm, 2020). Bøkene hennes er oversatt til til sammen 20 språk.

BLA 8/20.

Powered by Labrador CMS