Calibans hevn

Et mobbeoffer radbrekker Shakespeares Stormen for å gestalte en tyranns hevnfantasier – og en teaterstudent som strever med å finne sin form.

Caliban.
Caliban.

(Slutt å tenke på livet ditt som en film eller tv-serie. Slutt å tenke på hvem som ser på, og hvor langt oppe i rulleteksten du står oppført.)

Men hvordan ellers skal jeg finne historien i livet mitt? Jeg som alltid har hatt et uforpliktende forhold til virkeligheten. Livshendelser blir ikke en del av historien før de kan fortelles som en historie.

(Hvorfor er det så viktig å fortelle om livet ditt?)

Hvis jeg ikke klarer å formulere ting som skjedde med meg, vil jeg heller ikke klare å finne en form.

(Du er redd for at livet ditt ikke er virkelig hvis du ikke forteller om det. At du vil slutte å finnes.)

Kanskje det. Men hvem er du, usynlige stemme i vinden? Bilde av Ingen, vis deg!

(Jeg er Ariel, en nær allmektig naturånd. Trollmannen Prospero befridde meg fra den onde heksen Sycorax, men nå må jeg betale for redningen ved å stå konstant til tjeneste. Paradokset er at selv om Prospero er avhengig av hjelpen min og kreftene mine er langt større enn hans, er jeg underlagt ham.)

En ufri, skapende ånd. Litt som å være manusforfatter på en tv-serie?

(Ufri, ja, men jeg elsker jobben min. Vil du høre hvordan jeg senket skipet som brakte alle til øya her vi er fanget? I boarded the king's ship ...

Vent, jeg oversetter litt kjapt til riksmål, sånn at det blir bedre flyt. Jeg tar ikke ansvar for feiltolkninger, forvrengninger, appropriasjon og nivåfall.

ARIEL:

Jeg svosjet ombord kongens skip; zippet fra baugen

til midjen, feiet over dekk, blæsta gjennom lugarene

der alle måpte over flammene mine: jeg delte meg opp

og brant mange steder på én gang; på toppmasten,

rærne og klyverbommen brølte jeg flammer

før jeg samlet meg til ett stykke igjen.

Skulle ønske jeg hadde krefter som du. Da jeg ble mobbet på ungdomsskolen, fantaserte jeg om å lage en fjernkontroll som kunne forvandle mobberne til skjeletter. Jeg var for feig til å drepe dem på en irreversibel måte. Om jeg bare hadde vært mektig som du ... hensynsløs som du ...

(Men du er fri. Du har ordet.)

Jeg kan ta ordet når jeg vil, men jeg kan ikke forlange at noen lytter. Til gjengjeld får jeg mindre hemninger når jeg ikke er så eksponert. Jeg trives best når publikum er usynlig ... som du.

(Gi deg selv frihet, du som kan.)

Jeg vil gjøre det riktig denne gangen. Er det lov å dikte meg inn i klassisk litteratur?

(Altså å bruke et eksisterende verk som et springbrett for å gestalte ditt eget liv?)

Jeg vil tilrøve meg verkets storhet ...

(... for å gi livet ditt et historisk skjær. Falskmyntneri!)

Hold kjeft, slave! Du vet ikke hvor skummelt det er å eksponere seg.

(Hva er du redd for?)

Jeg er ikke direkte redd, men jeg ble akkurat skylt opp på denne øya etter et forlis. Her kjenner ingen meg, jeg må definere meg på nytt, vise hva jeg duger til. Selvfølgelig er det skummelt, men det er også noe befriende over anonymiteten, at ingen her i London har forhåndsdefinert meg som en rar, barnslig jente med stavangerdialekt som har dilla på hester og lager tegneserier på tavlen i friminuttene fordi hun har astma og ikke kan stå ute og røyke i skolegården med de kule jentene. Her i London kan jeg late som om jeg er Kate Moss, eller prinsesse Miranda.

CALIBAN:

Ikke vær redd. Denne øya er full av bråk,

lyder og søte sukk som gir nytelse, ikke smerte.

Noen ganger nynner tusen instrumenter

i ørene mine, og noen ganger stemmer

som får meg til å sovne igjen

etter å ha våknet fra en lang dvale.

I drømme deler skyene seg

og åpenbarer skattene som står klare til

å drysses ned på meg.

Når jeg våkner, roper jeg at jeg vil sovne igjen

for det er bare i drømme at tingene skjer

sånn som jeg vil.

På den annen side vil jeg ikke bestemme hva som skal skje i livet mitt. Jeg vil overrumples av virkeligheten, ikke temme den.

(Du sa du ville være en prinsesse. Men det var ikke du som fikk spille Miranda i Shakespeares Stormen. Du ble castet som Caliban.)

Jeg kommer aldri til å spille noen prinsesse. Jeg finner meg ikke til rette i kroppen eller stemmen min. Hvorfor er det skuespiller jeg prøver å bli?

(Du er redd for å stivne, for at alt skal finne sin endelige form, og at den formen skal være uutholdelig. Den eneste veien ut av formen er å knuses eller dø.)

Fast form som virkelighet kan være uutholdelig. Men jeg vil snu på det og si at virkelighet som form, eller som premiss for en historie, kan være vakkert. Skjønnheten oppstår fordi ingen til fulle kan planlegge, eller koreografere, virkeligheten. Alt som skjer, skjer gjennom en blanding av impulser og hemninger, og modereres av hvor mye omgivelsene tillater eller saboterer. Virkelige historier konkluderer ikke med en moral. De bare finnes, som blomster i veikanten ingen har bedt om.

(Du har noe på hjertet, det merker jeg med mine overfølsomme åndesanser. Fortell meg så, i en kronologi jeg kan forstå.)

I 1996 flytter jeg til London etter et kort, intenst forhold med en latvisk statsvitenskapstudent som mest av alt frykter middelmådighet, en frykt han rekker å overføre på meg. I brystlommen bærer han et blodig brev i en plastpose som faren hadde på seg da han ble drept i en bilulykke. Han kan ikke kjøre bil, og anklager meg for å være politisk blind som et barn, spesielt etter jeg sier «Kommunismen var egentlig basert på en vakker idé om likhet».

På teaterskolen gjør jeg det dårlig. Jeg forstår ikke hvordan man «spiller» teater. Hvordan presser man en karakter ut av egen kropp og stemme? Andre bare «er», de er naturlige, de har kropper som oppfører seg normalt, prøver ikke å mikrostyre hver spasme.

«Du tenker for mye», sier lærerne. «Vær i øyeblikket» er mantraet, som om det er enkelt å bare «være» og «gjøre». Vårt viktigste verktøy er Stanislavskis sju spørsmål, som vi til enhver tid må kunne svare på mens vi står på scenen: Hvem er jeg? Hvor er jeg? Når er det? Hva vil jeg? Hvorfor vil jeg det? Hvordan skal jeg oppnå det? Hva hindrer meg?

Jeg vet ikke hvem jeg er, eller hva jeg vil. Men jeg er flink til å spille dyr, for da må man kompensere for manglende hale og spenst og vinger og albuer og knær som spriker i feil retninger, for at man er i feil element eller har feil temperatur på blodet. Det går ikke an å feile når man forsøker å gjøre noe umulig. Jeg liker å spille barn, for de er tydelige og samtidig klønete. Jeg klarer ikke å spille sexy eller le på kommando eller stå stille og si lange, unaturlige replikker som om det var for første gang. Jeg er flink til å stå på hendene, og til å finne på melodier.

Etter å ha vært en av tre jenter som fikk spille Masha i Tsjekhovs Tre søstre konkluderer jeg med at jeg ikke har noen sjel, og det må være grunnen til at jeg ikke klarer å vekke karakteren til live. Like før premieren får jeg sammenbrudd og gråter foran et tre i en tåkelagt park full av forvokste ender. Instruktøren K, som jeg er forelsket i, klapper meg på hodet og sier at jeg overdriver, og at vi skal snakke om det etter forestillingen. Forestillingen ender i kaotisk middelmådighet. Samtalen som skal redde min sjel blir det aldri noe av.

På fritiden klumper vi teaterstudenter oss sammen som seler i solen og masserer hverandre, drikker vodka, utfordrer hverandre til å strippe, spår hverandre i tarotkort, leker mimeleken, spiller biljard og dart og ser filmer. På do betror jentene seg til hverandre om spiseforstyrrelser og voldtekt. Jeg klipper håret og tar permanent for å bli sexy, men ser ut som en sau.

Hvorfor føler jeg meg ikke hjemme i kroppen min, hvorfor bærer ikke stemmen til bakerste rad, hvorfor klarer jeg ikke å spille et normalt menneske, hvorfor er jeg så sint hele tiden? Vi går på museer for å lære om visuell komposisjon fra malerier, og studerer dyr i London Zoo for å kunne imitere finmimikk. Jeg smuglengter etter det store dovendyret A og innbiller meg at fysisk nærhet med ham vil nøytralisere og helbrede min selvbevisste, defensive tistelkropp.

Det første året nærmer seg barmhjertig slutten. Shakespeare-modulen gjenstår, med instruktør J, en kortvokst og blond sjørøveraktig kjekkas som sprader bredbeint rundt og etterligner Robin Williams’ ablegøyer til han blir rød i ansiktet.

«Projiseringen av stemmen er det aller viktigste i skuespill», sier han til klassen, som sitter rundt ham i en sirkel og nikker beundrende.

«Faktisk skrev Shakespeare monologene sine med utgangspunkt i vokallydene. Bare hør på Å være, eller ikke være. Hvis vi reduserer de to første linjene ned til vokalene, blir det:»

UU-IIII-ÅÅ-ÅÅÅÅ-UU-IIIIII (to be or not to be)

ÆÆÆÆ-II-ØØ-EEEEE-II-ÅÅÅÅÅÅÅ (that is the question)

Dette uler han ut stå det runger fra den brede brystkassen. Jentene sukker, guttene nikker.

«Hører dere?» Han dunker seg på brystkassen med knyttneven og uler igjen. «ÅÅÅÅÅÅ! Det er HER kruttet ligger! Først når Shakespeare fikk plassert vokalene i riktig rekkefølge og rytme, skrev han ord som passet til.»

Raskere enn et pintglass med lagerøl i Deptfords tradisjonsrike pub The Black Horse blir jeg fylt av vrede. For en gangs skyld er jeg ikke i tvil.

«Nei», sier jeg.

«Hva?» sier J.

«Shakespeare kan umulig ha skrevet vokalene først. Et så poetisk avansert og psykologisk komplekst stykke som Hamlet må ha vært skrevet med utgangspunkt i innhold, ikke i huleboerlyder.»

Ansiktsfargen hans går fra rosa til illrød. Han krummer ryggen og slenger ut pekefingeren mot fluehodet mitt mens han freser sitt forsvar.

«Det var langt klokere menn enn du eller jeg som sa dette. AKADEMIKERE. Dessuten STINKER du som skuespiller. Stemmen din er helt forknytt, du projiserer ikke, og kroppen din er stiv og hemmet.»

Nå er det min tur til å bli rød. Ingen forsvarer meg. Fra dette møtet legger J meg for hat. Vi kaster oss over Shakespeares Stormen, som vi skal fremføre som avslutning på første år. Selv om jeg går på den kombinerte skuespill- og musikerlinjen, som innebærer komposisjon, gir J musikkansvaret til irske S. Med sin operastemme blir hun tildelt rollen jeg selv sikler etter: ånden Ariel. De andre store rollene deles ut til klassens mest karismatiske og talentfulle. Mot slutten av castingen ser J på meg.

«Du hadde kanskje lyst til å spille Miranda», sier han.

Jeg mumler bare at det er det samme for meg hvem jeg spiller, det finnes ingen små roller og så videre.

«Du skal få spille Caliban», sier J med et merkelig smil.

Caliban? Heksesønnen, beistet, vanskapningen, slaven. Det er perfekt! Jeg elsker å spille dyr og raringer – dessuten har Caliban noen av de vakreste replikkene Shakespeare har skrevet. Men jeg røper ingen glede; jeg nikker bare ydmykt.

«Men du må virkelig pushe stemmen for å overbevise som et monster. Jeg skal gi deg privatundervisning.»

J isolerer meg i et trangt rom uten vinduer, spenner en metallvaier rundt brystkassen min, stiller seg bak meg og strammer til jeg ikke får puste.

«Utvid lungene dine», hveser han inn i øret mitt. Jeg får panikk, astmalungene er mitt svakeste punkt, men jeg vil ikke la denne sadistiske kuken vinne, så jeg mønstrer teknikkene jeg har lært, mobiliserer musklene rundt ribbeina og blåser ut lungene.

«Pust inn», hveser han.

Jeg puster inn, og inhalerer en uønsket dose mannesvette.

«Og så sier du AAAAAAAAAA på utpust», stønner J.

AAAAAAAAAAAAA!

Jeg a-er så godt jeg kan mens harde deler av kroppen hans presser mot meg. Jeg blir slått av svimmelhet og kvalme. Ariel! Kom og tryll bort den slemme mannen, splintre ham til pinneved i en storm.

«Og så brøler du replikken din!»

CALIBAN:

Jeg skal vise deg de beste bekkene,

jeg skal plukke bær til deg,

jeg skal fiske og bringe deg nok ved.

Forbannet være tyrannen jeg tjener!

Aldri mer skal jeg hente pinner til ham,

i stedet vil jeg følge deg,

du vidunderlige mann.

(Hvorfor bruker du Stormen til å fortelle om form og ufrihet, skjønnhet og frykt? Mener du det er Shakespeares ypperste stykke?)

Dramaturgisk sett er stykket svakt; det er strukturert som en hevnfantasi ført i ordet av Prospero, en mannlig trollmann (evt. dikter/instruktør/teaterlærer?) som ble frarøvet posisjonen som hertugen av Milan av broren Antonio. Ved hjelp av napolitaneren Gonzalo rømte Prospero med sin treårige datter Miranda. Siden har de levd i landflyktighet på en øy, der Prospero tok makten fra heksen Sycorax.

Fra øya orkestrerer Prospero en snodig og komplisert hevn over Antonio ved hjelp av overnaturlige krefter og skikkelser han rår over, en utydelig hær av deus-ex-machinas som utfører hevnen uten at han selv løper noen personlig risiko. Mesteparten av stykket kommuniseres gjennom eksposisjonstung dialog i retrospekt. Det eneste betydningsfulle vi får oppleve i sanntid, er slaven Calibans patetiske attentatforsøk mot sin herre, og den fremvoksende romansen mellom Prosperos prinsessedatter Miranda og kongen av Napolis prinsesønn Ferdinand. Romansen er like statisk som den er kjønnsløs, med nok klisjeer til å være sitt eget Hallmark-gratulasjonskort verdig.

Med Prospero som en allvitende, allmektig hevner med alle odds i sin favør blir nyanser og alternative plottvendinger skjøvet ut på sidelinjen. Prospero er fra første stund garantert seier, fordi han spiller på hjemmebane og hersker over alle lokale agenter. Den eneste trusselen er Caliban, som er lei av å bli mobbet. Caliban stoler ukritisk på den første og beste fylliken som dukker opp fra det forliste skipet, og overtaler Stefano til å utfordre Prospero, selv om Calibans status etter det planlagte attentatet vil forbli like lav: fra å tjene en undertrykker til en annen.

CALIBAN:

Aldri mer skal jeg lage fiskedammer

eller hente fyringsved

eller grave grøfter eller ta oppvasken.

‘Ban, ‘Ban, Cacaliban

har en ny herre: få en ny mann.

(Sammenligner du Prosperos hevnfantasi med Hitlers plan om å gjenvinne Tysklands ære etter første verdenskrigs ydmykelser? Eller med Putins inntog i Ukraina ...)

Men Ariel, da. Slike simplistiske sammenligninger slipper man ikke unna med i dagens ytringsklima. Kanskje er målet med denne teksten å la J stå frem med sin sanne natur, og la publikum dømme ham deretter.

(Skal jeg, vektløse Ariel, nok en gang reduseres til hevnens instrument?)

Kjære deg, du undervurderer deg selv. Prosperos plan avhenger av en naturånds tjenester. Du lengter etter egen frihet, som Prospero har lovet å innvilge på betingelse av at hevnplanen lykkes. Men du er ikke bare et verktøy: Med kløkt, kunnskap og innsikt turnerer du manipuleringen av menneskebrikkene på sjakkbrettet, og utviser også barmhjertighet og medlidenhet overfor Prosperos fiender.

(Men er ikke Stormens egentlige helt Caliban, spesielt sett i et post-kolonialt perspektiv?)

Bortsett fra deg er Caliban den eneste flerdimensjonale karakteren i stykket. Caliban er et nusselig lite vesen som mister moren og blir domestisert/sivilisert/tvangsmenneskeliggjort etter å ha vært et lykkelig vilt dyr, den eneste av sitt slag. Prospero lærer den lille gutten språk, men får åndene sine til å klype ham når Caliban uttrykker misnøye over monotone arbeidsoppgaver. Slik forteller Prospero opprinnelseshistorien til deg:

PROSPERO:

Denne blåøyde heksen var med barn

da seilerne etterlot henne her. Du, min slave,

ifølge din egen beretning, tjente henne da;

og, for du var visst for fintfølende

til å utføre de grumsete oppdragene hennes,

nektet å adlyde, så hun manet deg inn

i en furusprekk, der du forble innesperret

med store smerter i tolv år, på en øy

som var bedrøvelig fri for mennesker,

unntatt den fregnete heksevalpen av en sønn

hun fødte her.

(Så hvordan gikk det da du selv spilte Caliban?)

Under prøvene nøt jeg å lære Calibans vakre replikker. Da musikkansvarlige S gikk tom for ideer, ba hun meg om å tonesette replikkene som ble til musikknumre. I tillegg fikk jeg ansvaret for å arrangere melodiene for kor, cello og perkusjon. Musikken var en suksess, men S og jeg var enige om å la henne ta æren som komponist så ikke J skulle underkjenne musikken på grunn av naget han bar mot meg. Jeg tvang meg til å holde ut de torturpregede privattimene med J, som faktisk hadde god effekt: lungekapasiteten økte kraftig.

En fuktig kveld på puben endte med et halvveis vellykket forsøk på sex med dovendyret A under et tre på sprukken jord. Dagen etter, mens vi feiret 17. mai, lå han med K, en fløytespiller med klingende latter. I fortvilelse drakk jeg for mye vodka, sto på hendene for å imponere, gikk over i bro og moste kneet mot en marmorpeis. Det ble ikke brudd, men jeg fikk ikke lov å gå på alle fire på en uke.

Da forestillingen nærmet seg, farget jeg håret svart og klippet det kort for å se mest mulig monstrøs ut. J ba meg smøre ansiktet inn med svart sminke, og foreslo at jeg skulle gå i bånd som en hund. Med blackface løp jeg rundt på alle fire og brølte replikkene mens Stefano rykket så hardt i båndet rundt livet mitt at jeg trodde ribbeina skulle ryke.

Etter avslutningsforestillingen ble en liste med studentenes karakterer hengt opp på kantineveggen. Jeg hadde strøket både på forestillingen og på hele Shakespeare-modulen. Læreren som vurderte forestillingen mente at jeg hadde lykkes i å transformere meg, men stemmen min var ugjenkjennelig, og brølingen trakk oppmerksomheten bort fra Shakespeares poesi. J argumenterte med at jeg hadde vært kritisk fra første stund, derfor hadde han gitt meg strykkarakter.

På sommerfesten klinte J med to kvinnelige studenter. I sommerferien reiste jeg til Afrika for første gang og oppdaget at nymånen der ikke så ut som et komma, som jeg var vant til, men som skummet melk i bunnen av en gullfiskbolle.

(Så da var det tyrannen Prospero som vant?)

Men var det dét? I slutten av Stormen samles alle aktørene som i et Agatha Christie-drama foran detektivens allvitende, avslørende øyne. Syndene rulles opp, synderne ber om forlatelse, trollmannen tilgir alle, ung kjærlighet bygger en bro av forsoning mellom de stridende parter, og den krenkede trollmannen gjenvinner sin opprinnelige status – med opprykk, for nå skal datteren gjennom ekteskapet med prins Ferdinand arve tronen både til Milan og Napoli.

Halvmennesket Caliban må forsone seg med skjebnen som Prosperos slave. Nå venter et langt liv med vedbæring, oppvask og ånder som klyper hardt når han ikke er flittig nok.

CALIBAN:

For en trippel idiot jeg var,

som tok denne fylliken for en gud

og tilba denne sløve tosken!

Men så holder Prospero et overraskende avslutningsinnlegg, en slags bønn om publikums tilgivelse:

PROSPERO:

(Nå vil jeg ha/Vi trenger)

Ånder til å utøve (hevn/undre?), kunst som kan fortrylle.

Selv ender jeg opp fortvilet

og søker lindring i bønn.

(...)

Dere som også ønsker å bli tilgitt for deres forbrytelser:

Vis storsinn og sett meg fri!

(Hva slags forbrytelser er det han søker tilgivelse for?)

Si det, Ariel. Innerst inne må han ha skjønt at han såret noen med sine bøllete gjerninger. Det er ikke bare krigen, men narrativet og ettermælet som må vinnes. Tyrannen vil befeste sin uovervinnelige posisjon, og samtidig bli husket som en barmhjertig frigjører.

(Apropos dét: Hvor ble det av friheten min? Dere lovet!)

Vi trenger deg mer enn du trenger oss, Ariel. Så lenge historier må fortelles, kan vi aldri sette deg fri. Sorry.

ARIEL:

Lykkelig, lykkelig skal jeg leve nå

under blomsten som henger på grenen.

På flaggermusens rygg

flyr jeg etter sommeren, ligger

og koser meg i marianøkleblommen,

sutter på pollen som en bie

mens jeg forteller historier

om det som var, som er

og som kunne ha vært,

om trollmannen som var så flink

at han mistet sitt publikum.

Powered by Labrador CMS