Prosa

Intet nytt fra Vestlandet

Språklig måtehold gjør Rune Bergs debutroman til en tilgjengelig og ufarlig, men likevel forbløffende hederlig bygdeskildring.

Publisert digitalt

Rune Berg

Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg

Roman

Tiden Norsk Forlag, 2022

245 sider

I Rune Bergs debutroman Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg er vi på den lille øya Giske, knappe 20 minutter å jogge rundt, ifølge forfatteren. Den er et mikrokosmos, kan vi forledes til å tro. Den kunne også vært et mikrokosmos av et annet mikrokosmos, kommunen hvor jeg selv hadde min oppvekst, Averøy på Nordmøre.

Giske er riktignok på Sunnmøre. Det er en vesentlig forskjell, tross alt. Grunnen til at jeg har holdt meg unna nynorsken for eksempel, handler nok i stor grad om at nynorsk for meg ikke er forbundet med rebelske lærdalinger og mørkmælte lyrikere fra Hardanger, men de mest konservative av de konservative, de neppe mest prekende, men utvilsomt mest pekende og surmulende av de kristne, nemlig sunnmøringer, FrPs høyborg, hvor veien er kort mellom Prince-sigaretter og bløtkake med hermetisk frukt, og hvor hjemmebrent alltid er nærværende, for på butikken får man bare kjøpt saft.

Dette omlandet har Rune Berg altså skrevet en oppvekstroman om. Selvbiografisk? spør man seg gjerne, både ut av vane og som følge av tittelen, men svaret er ikke relevant for leseren. Her er det neppe noen giftige avsløringer eller morsportretter, snarere får vi en lun og sjarmerende fortelling om et nokså avdanket, praktisk anlagt og gjenkjennelig øysamfunn, som forandres når ferga omsider må gi vei for bro.

Å kalle det en fortelling er imidlertid en overdrivelse. Heller er det, som tittelen antyder, en rekke korte historier. De oppleves som løsrevne vignetter, ikke minst siden kapitlene er inndelt etter tittel og ikke nummer. Det som binder dem sammen, er den sjenerte, naive og temmelig føyelige jeg-personen Rune, hans tilbakeholdne blikk på omgivelsene og flausete bestrebelser på å prøve å passe inn.

Høres kjent ut?

Bergs debut handler utvilsomt om minner. Den verken problematiserer eller diskuterer, men trakterer. Vi serveres radig referanser og tidsmarkører fra oppvekst på 80-tallet og tidlig 90-tall. Vi har Fantomet-tegneserier, spøkelseshus, hardrockkassetter, ninjastjerner, pornoblader, satanismedebatter, stueren homofobi, og ikke minst ingen røykelov. Vi snakker om den tida da oregano og paprikakrydder var regnet som vilt spicy, og Toro var et genuint eksotisk innslag i dietten:

«Pizzalukten ble mer fremmedartet da jeg syklet forbi huset til Willy. Slik var det alltid. Moren hans var den eneste på øya som brukte oregano på pizzaen. Jeg hadde hørt snakk om hvor sterk den var, enda sterkere enn paprikaen på Fredtun, og at man måtte hive nedpå glass etter glass med brus hvis man hadde fått en bit med ekstra mye krydder på. I bursdagsselskaper var det mange som ikke turte smake på den engang. Jeg var glad mamma bare puttet norske ting på pizzaen vår.»

For meg er alt dette svært gjenkjennelig. Jeg aner ikke hvor vesentlig det er for lesningen. Hva vil folk som er oppvokst ti år senere og i by få ut av romanen? Vil den være eksotisk eller kanskje oppleves som overdrivelser på linje med Erlend Loe? Eller siden det spilles så mye på gjenkjennelse, er dette en bok som bare 50 folk på Giske vil humre over?

Da jeg begynte å lese, må jeg vedgå at jeg fant opplevelsen forvirrende. Det var som om noe ikke ble innfridd. Grunnen til det er nok at jeg har latt meg bli miljøskadet av markedsføringen og tidligere anmeldelser, deriblant sammenligninger med den nevnte Erlend Loe og det at Tiden (forlaget) skal ha omtalt romanen som «Vestlandets Populærmusikk fra Vittula».

Selv opplever jeg disse blurbene som misvisende, sjablongaktig skryt – at de på den ene siden springer ut av et ønske om å anbefale boka hurtigst mulig, og antakelig også en intensjon om å treffe et nordisk marked (noe som åpenbart må ha fungert, siden boka allerede er ute i sitt tredje opplag). Underforstått sier de imidlertid at romanen ikke er nok i seg selv eller har noe eget å komme med. Det største problemet er kanskje likevel at sammenligningene ikke treffer spesielt godt.

Halvgal på landet

Når jeg skriver dette, går det reklame på tv for filmen Alle hater Johan, med manus av Loe. Trønderske bygdetullinger ute i havgapet brøler, banner, puler, slåss og sprenger dynamitt. I starten av romanen får man inntrykk av at Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg litt luntende prøver å leve opp til dette med sin «rare» hovedperson, de utallige, merkelige onklene hans, med de mange snurrige begivenhetene og steder med snåle navn. Ikke minst har så å si alle personene i romanen blomstrende dobbeltnavn som Kim Lennart, Knut-Bertil og Rudi-André. Det framstår temmelig påtatt. Og apropos forvirringen: det er egentlig ikke så mye galskap her. Burde det vært mer?

Nei! Det er akkurat passe. Sånn er det jo faktisk der jeg kommer fra. Teite navn, en del hui og hei, nabokonflikter og innavl. På små steder har det vært et behov for utagering, særlig i tida før mobil eller PC, da ungdommer måtte finne på annet å gjøre, for eksempel røyking, slåssing, dyreplageri og annen fantasirik ugagn (ofte en eufemisme for kriminalitet).

På romanens Rune blir det derimot ikke så mange pøbelstreker, ikke fordi han nødvendigvis er så veloppdragen, men fordi han er nølende og til dels utstøtt av de andre barna. Han ønsker å «være med og leke», kjenne tilhørighet. Han ser mest på fra avstand, og de gangene han ikke gjør det, tabber han seg ut, som når han – i et forsøk på å passe inn – får seg sitt eget mellomnavn, Lisbeth, og deretter mottar en homofob runde juling fra de litt eldre guttene (utvilsomt hjemmehørende på sent 80-tall). Det er kanskje etter hvert, når Rune blir mer involvert i handlingen, at romanen faller på plass, fra rundt da han verves av rabagasten Glenn til å stjele godteri fra den lokale butikken. Da øyner vi omsider en tråd: den utilpasse Rune som ønsker seg vekk, og som foretrekker The Beatles over Guns N’ Roses og tegning over fotball. Mer banal og nedpå kan vel kunstnermyten knapt bli.

En inkluderende beretning

Jeg lot meg egentlig ikke sjarmere av hovedpersonen og heller ikke av alt det finurlige som skjer rundt ham. Det som vant meg over var noe annet. Jeg var lenge litt grinete fordi romanen språklig sett er likefram og fri for overraskelser, når anmelderne faktisk har skrytt av dens «suverene språkbeherskelse» (Stein Roll, Adressa) og «et språk som får meg til å smile innvending» (Shana Fevang Mathai, NRK). Jeg tenkte nedlatende at joda, her er det lite å utsette, det fins for eksempel ingen semikolon eller stilistisk særpreg, og syntaksen er på stell. Boka kunne godt blitt pøst ut i landets skolebiblioteker!

Jeg ønsket, prøver jeg å si, at romanen som handler om noe så tilforlatelig som bygdeoppvekst (med en hovedperson som liker The Beatles!), burde vært kvassere og friskere. Hvor er oppgjøret med den smålige sunnmørske mentaliteten, den samme Agnar Mykle så nydelig raljerer med i sin egen oppvekstroman Rubicon? Hvorfor kaller ikke romanen en spade for en spade, som en viss sunnmøring en gang sa?

Men det er dette som til slutt gjør meg glad, hvor uanstrengt og nøkternt episodene blir fortalt, og hvordan hele hurven av det frodige og ærlig talt klisjéaktige persongalleriet presenteres med varme. Det er ingen påklistret vilje til forståelse her, men heller ikke det motsatte (fordømmelse). Det vi får er isteden folkelivets agering og utagering sett gjennom et nysgjerrig, tilgivende og fredsælt Mona Lisa-smil. Pratmakeren Dass-Elvis og kristendomslæreren Hjørdis er høydepunkter, men jeg la kanskje mest elsk på den før nevnte Glenn (som minnet meg om egne glemte venner), samt den angrende kranglefanten og råkjøreren Roy-Helge som byttet ut rus med Jesus. Her er alle inkludert. Det er faktisk ganske rørende.

Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg vil neppe fornærme noen, selv ingen fra Giskes lokalsamfunn. Romanen er en slags stillferdig insistering på at livet også fins på bygda, selv om det ikke trenger å være spektakulært, og til tross for at Rune nok i det stille lengter vekk. Tilværelsen på tidlig 90-tall var virkelig noe forunderlig eget, kanskje endog tapt, men som Bergs debut på hederlig vis har bevart i én av sine sjatteringer – de rare og velkjente livsformene i kyst-Norge.

Eirik S. Røkkum (f. 1990) er poet, gjendikter og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Beijing Trondheim. Siste utgivelse: Kaskader av okser og aske, Flamme Forlag (2021).

BLA 4/2022.

Powered by Labrador CMS