Essay

Upraktisk kjærlighet

Sex, kjedsomhet og filosofi forbindes i filmene til Eric Rohmer og Luis Buñuel – og i Mary Ruefles tekster. De oppfordrer til en vilter fantasi.

Da den første koronanedstengningen kom, begynte Hedda Robertsen å samle filmstills fra scener der noen snakker i telefonen. Faksimile av Jeanne Moreau i Louis Malles Heisen til skafottet (1958). Foto: Everett Collection / NTB.
Da den første koronanedstengningen kom, begynte Hedda Robertsen å samle filmstills fra scener der noen snakker i telefonen. Faksimile av Jeanne Moreau i Louis Malles Heisen til skafottet (1958). Foto: Everett Collection / NTB.
Publisert digitalt

Luis Buñuel

(1900–1983) var en spansk regissør og forfatter, virksom i Frankrike og Mexico. Buñuel er kjent som en av surrealismens gudfedre og for sin beske kritikk av samfunn og kirke.

Den amerikanske forfatteren Amy Hempel (f. 1951) har en novelle med tittelen «Housewife» som består av ett enkelt avsnitt, om en kvinne som ligger med én mann om dagen og en annen om kvelden, mens hun sier til seg selv, «fransk film, fransk film». Hver gang jeg leser denne novellen, lurer jeg på hvilken fransk film Hempel sikter til. Er det en bestemt film eller flere? Franske filmer om kvinner som ligger med flere menn i løpet av et døgn finnes det riktignok mange av. En av de mest kjente, som jeg har vært nesten overbevist om at Hempel må ha hatt i tankene, er Luis Buñuels Belle de jour (1967), der Catherine Deneuve spiller den eventyrlystne Séverine, som tilbringer dagene i et bordell før hun går hjem og spiller kone. Prostituert mellom 14.00 og 17.00, kone på kveldstid. Når hun drar fra bordellet, er det for å tilberede ektemannens middag. Både Hempel og Buñuel, har jeg tenkt, har livlig fantasi. For en raushet, å gi protagonistene så fullkomne erfaringer! Hvorfor skal man la gleden avhenge av kun én?

På tampen av 2021 spurte en kollega hvorfor jeg skriver om sex. Vi satt i en bar, det var den siste kvelden før ny nedstenging og jeg hadde fem mulige svar. Samme morgen hadde jeg levert Rom 66 til produksjon og resten av dagen følte jeg meg aldeles tom. To glass vin var nok til å gjøre meg full. Vi snakket om ekstase. Jeg sa at mest av alt ønsker jeg borgerlig kjedsomhet. Av det lo han litt. Jeg sa at han minnet om en karakter fra en Eric Rohmer-film, han spurte hvilken, jeg sa kanskje Love in the Afternoon?

De fem svarene var:

Eric Rohmer

(1920–2010) var en fransk filmregissør. Han fikk sitt gjennombrudd med Min natt hos Maud (1969). Rohmer var også redaktør for tidsskriftet Cahiers du Cinéma i 1957–1963.

1. Markeringsbehov (banalt, eksistensielt).

2. Hevn over døden.

3. Lek. Nytelse i det perverse.

4. Intimitet. Jeg vil berøre, strekke ut en hånd, skape nærhet.

5. Lengsel. Et søk etter det sublime i det materielle. Jeg har en idé om at åndelighet finnes i det skitne, lave. Darkness og kitsch. Jeg leter etter Gud i det vulgære.

Telefon

I den første nedstengingen begynte jeg å samle filmstills fra scener der noen snakker i telefonen. I Louis Malles Heisen til skafottet (1958): Jeanne Moreau står i en telefonkiosk utenfor en bar, ringer til en elsker vi ikke ser, hvisker «Kyss meg». I Jean-Luc Godards Vivre sa vie (1962): Protagonisten Nana, spilt av Anna Karina, lener seg mot veggen i korridoren på et hotell og tar imot beskjeder.

I Rohmers La Collectionneuse (1967): Haydée sitter i en burgunderrød sofa med telefonen i fanget, hun kjeder seg og vurderer hvem hun skal invitere mens kunstsamleren Patrick klager over at hun går ut med en ny mann hver kveld. Patrick samler på sjeldne blomstervaser, mens Haydée samler menn.

Typisk for Rohmers filmer er nettopp refleksjoner om avstand og nærhet, kontaktsøk, etiske dilemmaer, prøving og feiling. Middelklasseliv, helt klart, saktegående dialoger, helt klart – samtidig dyptgående studier av menn og kvinner som prøver å finne ut hvor de vil, hva de vil, med hvem de vil. Ofte på ferie, i den eksistensielle avgrunnen som oppstår når man rykkes ut av hverdagsrutinen. Ofte (alltid?) i idylliske settinger, i Alpene, langs franske strender, kafébord i Paris, i tidsriktig innredete leiligheter eller villaer der pent antrukket intellektuelle utsetter hverandre for moralske kvaler.

Klasseforskjeller er utgangspunkt for diskusjoner i Love in the Afternoon, der Zouzou, kjent som «Frankrikes Marianne Faithfull», spiller en fri kvinne som forelsker seg 1972-versjonen av middelklassemannen, Frédéric, en pendler med høyhalset genser og kone og barn i provinsen. Chloe, som hun heter i filmen, veksler mellom ulike servicestillinger og bor i små rom. Det de deler er en uro som oppstår om ettermiddagen, et søk etter noe mer i tilværelsen, forelskelsens selvtap.

Den ekte Zouzou er et herdet menneske, en maskot for 1960-tallets uteliv: Sanger, skuespiller og modell for blant andre Helmut Newton, fotografen som foretrakk tøffe, sadistiske jenter. Med sin androgyne kropp og definerte ansikt (stor nese, brede lepper, dype øyne), var Zouzou noe annet enn Bardot, litt som Amy Winehouse vs. Taylor Swift, men nå sporer jeg av.

Love in the Afternoon handler mer om byen enn om affæren, eller: De to er uatskillelige. Rohmer retter linsen mot mellomrommene, de sårbare timene mellom to og fire da man føler et rastløst begjær, eller sommerens søvnige utilfredshet. Frédéric tar toget fra forstadshjemmet til kontoret i Paris. Gjennom ham ser vi kvinnene i undergrunnen, fragmenter av kropper, antrekk, en trenchcoat, oppsatt hår. En passerende parfyme, sko med hæler. Den borgerlige mannens erotiserende blikk: Alle kvinnene er liksom én og samme kvinne, føde for fantasien. Etter lunsj går han ut og shopper for å holde bekymringene på avstand. Nøyaktig hva Frédéric gjør på kontoret er litt uklart, men han har to sekretærer. Konen er den intellektuelle i forholdet, hun arbeider med en doktorgrad. På sofaen om kvelden lurer Frédéric på hvorfor det ble henne, og han har ikke et entydig svar. Inntil videre er han trofast. Helt til Chloé, en bekjent fra fortiden, dukker opp.

Mer enn sex, har de filosofiske samtaler ved kafébord. Chloé sier hun er lei av å ligge rundt. Nå vil hun leve annerledes. Chloé sier at hun vil dø, det er fysisk mot som hindrer henne. Hvis det kun var snakk om å løfte fingeren, ville hun gjennomført. På hver sin måte forsøker de å leve anstendige liv. Hun ler av hans borgerlige vaner, men bebreider ingen. Hun sier hun gjerne skulle vært i en lignende situasjon, hvis hun kunne. For Frédéric er møtene en distraksjon, for Chloé er det en forelskelse. Om kveldene jobber hun som servitør. Frédéric syns hybelen hun bor i er for stusselig. Han blir med henne for å se på et nytt sted. Men når hun legger seg naken på sengen, snur han seg og går. Love in the Afternoon er en film om det som ikke skjer.

Sex og kjedsomhet

I Night Moves, Arthur Penns thriller fra 1975, sier den hardkokte privatdetektiven Harry Moseby om Rohmers filmer at de er som å se maling størkne. Bemerkningen var åpenbart ment som kritikk, men fra mitt 2022-perspektiv virker størknende maling interessant. Kanskje er det bare noe annet enn å scrolle på mobilen. Uansett: Kjedsomhet er et stort tema!

Mary Ruefle skriver om Henry Miller: «Jeg sovner ofte når jeg leser ham. Når han bruker det harde ordet cunt igjen og igjen, blir det til slutt noe mykt, så veldig mykt.» Miller, ifølge Ruefle, er en av de stakkars mennene som møter nye kvinner overalt, som kjeder seg, blir fortryllet og oppspilt på samme tid. Ruefles beskrivelse av den pornografiske forfatteren minner om Rohmers skildring av Frédéric som ser jentene passere på fortauet. Frédéric går rundt i gatene med et ansiktsuttrykk som sier det Ruefle skriver, at «det er så mange av dem – jeg mener fitter – hvem kan holde styr?»

Ruefle skriver mye intelligent om kjedsomhet, eller også om repetisjon, eller også om sex. Titler som «Lullaby», «Sleep» og «Some Nondescript Autumn Weekend» – fra prosasamlingene The Most of It (2008) og My Private Property (2016) – gir inntrykk av at det ikke skjer stort. Forventningen er moderat og det er nettopp hva jeg liker. Kjedsomhet er ikke det samme som ingen handling, hvis man fyller tomrommet med noe. Og i Ruefles tekster, som veksler mellom noveller, essay, forelesninger og poesi, er det først og fremst det indre livet som utspiller seg.

Mary Ruefle

(f. 1952) er en amerikansk poet, essayist og professor. I Norge er hun mest kjent for Madness, Rack, and Honey (2012), en serie forelesninger der hun tar for seg temaer som sentimentalitet, brev, månen og poesien.

Prosaen tar ofte utgangspunkt i enkle bilder eller ord, som «Milkshake» eller «Lucky». Ruefle er opptatt av farger, objekter, interiør. I «Snow», som også kan leses i The Most of It, skriver hun om en situasjon som gjentar seg. «Hver gang det snør, får jeg lyst til å ha sex», begynner den, og fortsetter slik en drøm utfoldes i assosiasjoner, besvergelse og elementer som så visst hører sammen. Snøen og elskeren. Han har en annen kone, så klart, men lysten til å forlate arbeidsplassen for å treffe ham er like reell som alt annet når hun ser krystallene drysse utenfor vinduet. Det er likheter mellom Hempels «Housewife» og Ruefles «Snow», og det er sikkert grunner til at jeg dveler ved disse tekstene. Jeg opplevde at de snakket til meg.

Tilværelsens skum

Når jeg snakker om elskerinnen, snakker jeg om å leve i en dagdrøm. Jeg er interessert i elskerinnen som en karakter i film og litteratur fordi hun går imot det instrumentelle. Hun befinner seg i periferien, utenfor det etablerte monogamiet, hun vier seg fullt og helt til det overflødige. Elskerinnen er ideen om unyttighet. Ren kjærlighet! Hvorfor skulle hun ellers ligge og vente? Elskerinnen er en elsker av eksess. Tilværelsens skum. Det som opptar meg mest, er fantasien.

I chapboka On Imagination (2017) skriver Ruefle: «Det er umulig for meg å skrive om forestillingsevnen, det er som å be en fisk om å beskrive havet». Fantasien er elementet hun svømmer rundt i hele tiden, det er luften hun puster inn og ut, og hvordan beskriver man noe man aldri har vært uten?

I Ruefles tekstvev er det noe liksom vimsete. Det er tid som går til spille og ord som skrives om eksistensens kriker og kroker, ofte en kvinne i sitt interiør, en som gjør noe skjødesløst eller bare upraktisk, en som lever ut en upraktisk kjærlighet. Hun skriver om alle faser av kvinners liv. Mensen, menopausen og friheten etterpå (man blir usynlig!). Tekstene handler alltid om å skrive. Den upraktiske kjærligheten, vil jeg påstå, er først og fremst til å skriften. Det handler om å være en kvinne som har elsket menn igjen og igjen, men først og fremst skriften. Det er dette jeg føler når jeg leser Ruefle, at her har hun viet seg til litteraturen og hun har mistet noe og fått noe. Jeg får fornemmelsen av at hun har sett mange franske filmer. Bøkene er fylt av gammel teknologi, tåpelig nostalgi, telefoner med ledninger, brev, faks og telegram. Hun skaper rom jeg ønsker å oppholde meg i. Jeg åpner en bok omtrent som jeg ringer til en venn uten å ha noe spesielt å si, jeg vil bare høre stemmen, jeg vil konstatere at her er vi, på hver vår side.

Ruefle påpeker at forestillingsevnen ikke kun er en god ting. Hun minner oss på at det også er forestillingsevnen som gjør Othello så sykelig sjalu at han tar livet av Desdemona. Forestillingsevnen gir mareritt som får en til å våkne midt på natten. Fantasien er fantastisk og den kan drepe. Ofte får den meg til å rødme. Ikke minst er forestillingsevnen avgjørende for vår oppfatning av Gud, med Ruefles ord, «en organisering av multiverset vi elsker».

Dagdrøm

Belle de jour er et eksempel på det Ruefle kaller «magisk tenkning», et opprør mot sunn fornuft. Buñuel demonstrerer det Cocteau skal ha sagt: «Det fantastiske må være logisk». Filmen er en undersøkelse av nytelse og fetisjer. Séverine bor i en luftig leilighet i Paris, tidsriktig innredet, i en fin bydel. Antrekkene hennes er av eksklusiv design. 1960-tallets kjoler, skjørt og håndvesker. En palett av duse pasteller. Hun og mannen sover i separate senger, kledd i pysjamas. Begge er porselensperfekte, eksemplariske. Når hun en kveld legger seg i armhulen hans på eget initiativ, sier han at han kunne ønske hun gjorde det oftere. Han er lege på et sykehus og lurer på når hun skal fortelle at hun venter barn. Séverine svarer ikke. Fantasiene hennes bryter med det etablerte. Hun drømmer om å bli bundet, ydmyket og straffet. At mannen skal piske henne med en ridepisk, at flere menn skal se på mens en annen kaster gjørme i ansiktet hennes. Håret er utslått mens gjørmen renner ned langs halsen og brystet. Hun står på et jorde et sted i utkanten av Paris. To okser like bortenfor har fått navnene «Anger» og «Soning».

De andre kvinnene i bordellet er der for penger, mens Séverine prostituerer seg for erfaringen og spenningen. Hun klarer ikke å ha sex med mannen sin. I bordellet blir hun friere, mer leken, mindre hemmet. Fantasiene blander seg med scenene på jobben. I likhet med Hempels hjemmeværende kvinne, gjennomfører Séverine en daglig rutine. Seremonier som krever rekvisitter, forberedelse og innlevelse. Fordypning og dedikasjon. Hun besøker en fremmed hun treffer tilfeldig på en utendørs kafé. Vrinskende hester. En dresskledd mann trer ut av kjerren. Han har kun ett ønske, at hun kler seg som hans døde kone og legger seg i kisten. Han vil betale henne for det. Vitebegjærlig som hun er, sier Séverine ja.

Hos Buñuel framstilles det hellige i stor grad som noe rituelt. Regissøren var en ateist med smittsom galgenhumor. Første gang hun trer inn i bordellet, får Séverine flashbacks til nattverden fra barndommen, kjeksen i munnen, presten og gullbegeret. Seksuelle perversjoner sidestilles med det religiøse livet i scenen der Séverine trer ned i kisten, sminket og kledd i en gjennomsiktig kjole. Rundt kisten er røde roser og stearinlys. Jeg hører lyder fra mannen som sitter ved siden av. Ansiktet hans er ikke en del av bildet. Jeg vet ikke om han stønner eller gråter.

Det er også kjedsomhet i Belle de jour: På kafeen ved parken, der hun møter den eldre mannen, sitter Séverine og drikker melk. Melk! Hva er vel et mer treffende bilde på hverdagsliv enn et glass med melk? Hvilket voksent menneske drikker egentlig et glass med melk? Séverine er en jente som prøver å finne ut av seg selv.

Det er kjedsomhet i bordellet: Mellom besøkene spiller kvinnene kort, løser kryssord, sitter med broderi i fanget. De drikker kirsebær i brandy, snakker om design og blar i avisa. Mellom besøkene er det stillstand, men ikke ensomhet, det er pludring og arbeidsfellesskap.

Jeg blir nysgjerrig på Séverine i slutten av filmen, når ektemannen sitter taus i en rullestol, fysisk lammet og stum etter at en av kundene fra bordellet skjøt ham med en pistol. Når kunden er tatt av politiet, når hun står ved vinduet med håret i en stram knute, da lurer jeg på, etter alt hun nå har lært om sin egen kropp, etter skuffelsen og sorgen når hun i løpet av noen hektiske timer mister både sin faste samtalepartner og sporadiske elsker: Hva blir det neste? Hvordan vil Séverine leve resten av livet? Tenkte Buñuel på det?

Å elske synden

Tilbake til telefonen: Når Nana i Vivre sa vie står i hotellkorridoren, er hun på arbeid. Lent inn mot tapetet, tar hun imot bestillinger fra halliken som har hanket henne inn i en bar. Det som hos Rohmer er et nokså uskyldig kontaktsøk, får en mer politisk betydning hos Godard. Nana er en profesjonell elskerinne. Helst vil hun bli skuespiller, men ender opp med et kompromiss. Sexen i Vivre sa vie er knyttet til tid og transaksjon, kalenderen og timeplanen. I sluttscenen ligger Nana skutt på asfalten.

Som figur i fiksjonen, er den prostituerte beslektet med stripperen. Hun kler av seg og på seg igjen. Jobben hennes består i stor grad av staffasje, sminke, kostymer og masker hun veksler mellom. Hun er en servicearbeider. eller av. Hun er en illusjonens mester. Sånn sett har hun fellestrekk med forfatteren: Vi lever av løgnen, leken, oppfinnsomheten!

Det er åpenbart også forskjeller. Clarice Lispector skriver i Água Viva (1972): «Jeg vil ikke fortelle deg en historie nå, for det ville vært prostitusjon. Og jeg skriver ikke for å behage deg». Hun skriver for seg selv. Samtidig vil det litterære jeget ha «friheten til å si usammenhengende ting for å berøre deg».

I likhet med Ruefle, skriver Lispector om kvinners tankestrømmer – på trikken, i vinduskarmen, i en restaurant. Lispector skriver en tyktflytende prosa som jeg forbinder med Buñuels filmlandskap. Hos dem opptrer nonner og prostituerte med samme selvfølgelighet. Katolisismen er et bakteppe, samtidig elsker de synden. Og hvem som helst som har gått inn i en katolsk kirke vet at kitsch og Gud hører sammen.

Min lidenskap for skriften ligner den jeg har for en uregjerlig soft boy. Han vil ikke ha meg, derfor forfølger jeg ham.

Men, jeg er ikke her for å idealisere umuligheten!

Clarice Lispector

(1920–1977) var en brasiliansk forfatter og journalist, født i Ukraina. Água Viva (1972) og Stjernens time (1977) er blant hennes viktigste romaner.

Love in the Afternoon er siste kapittel i Rohmers Six Moral Tales og tilbyr en slags moralfilosofi for flytende, flyktige relasjoner. Verken Chloe eller Frédéric gir hverandre «alt», men de behandler hverandre med omsorg og oppmerksomhet. Chloes veksling mellom nihilisme og idealisme – fra utsagn som «Vi er begge ødelagte. Det skaper et bånd» til å kjøpe babyklær til Frédérics ufødte barn – er ganske hjerteskjærende. Selv om Zouzou ender opp som den forsmådde i denne filmen, er hun min heltinne.

Hedda Robertsen (f. 1987) er forfatter. Romanen Rom 66 (Cappelen Damm) kommer ut i februar 2022.

27.01.2022, BLA 1/2022.

Powered by Labrador CMS